ISS

Ekspedisjon 41 mannskapets Reid Wiseman (NASA) og Alexander Gerst (Tyskland/ESA) gjennomførte 7. oktober fra klokken 14.30 norsk tid en 6 timer og 13 minutter lang arbeidsøkt utenfor Den internasjonale romstasjonen.

Hensikten var blant annet å flytte en defekt pumpeseksjon som var tatt ut av stasjonens kjølesystem og plassert i et langtids-lagringsområde. Pumpeseksjonens nye oppholdssted skal gi bedre beskyttelse og isolasjon i tilfelle et fremtidig mannskap får i oppdrag å reparere den. Gerst grep fatt i seksjonen mens han sto fotforankret på stasjonens robotarm, for anledningen styrt av Barry Wilmore (NASA) på innsiden.

Astronautene skiftet dessuten lys på et utvendig montert kamera og installerte et relé som skal sørge for reservestrøm til skinnesystemet for robotarmen på det tverrgående rammeverket.

Wiseman og Wilmore skal etter planen gjennomføre en ny arbeidsøkt utenfor 15. oktober. Wilmore har ikke hatt et slikt oppdrag tidligere.

Orion

Avbruddssystemet er montert på det første Orion-romfartøyet som skal prøves i rommet.

Monteringen fant sted 3. oktober i LASF (Launch Abort System Facility) ved Kennedy-romsenteret. Den ubemannede EFT-1 (Exploration Flight Test 1) ferden skal som kjent starte 4. desember.

Romtransport

Monteringen av Delta IV Heavy bæreraketten som skal brukes av Orion på EFT-1 ferden 4. desember er ferdig, ble det opplyst 28. september. Monteringsarbeidet foregikk i ULAs (United Launch Alliance´s) HIF (Horizontal Integration Facility), ikke langt fra Cape Canaveral Air Force Station´s Oppskytningskompleks 37B, der oppskytningen skal foregå.

USAs kraftigste bærerakett i øyeblikket har nederst tre kjernetrinn (Common Booster Cores) på linje, hvert av dem 40.9 m lange med en diameter på 5,2 m og utstyrt med én RS-68 motor. Motoren brenner flytende hydrogen/flytende oksygen og yter en skyvkraft på 2922 kN. Andre trinn, med en lengde på 20,4 m og en diameter på 5,2 m, har én RL10-B2 motor. Drivstoffet er flytende hydrogen/flytende oksygen, skyvkraften 111 kN. Dette andre trinnet skal også brukes som øvre trinn i 70 tonns varianten av den nye, store bæreraketten SLS (Space Launch System).

Raketten ble 1. oktober reist til vertikal stilling på Oppskytningskompleks 37B.

16. september annonserte NASA-sjef Bolden at Boeing og SpaceX var tildelt oppgaven å fly astronauter til/fra Den internasjonale romstasjonen på kommersiell basis kanskje alt fra 2017 (R 29/14, side 2).

De to selskapene startet kort tid etter det formelle utviklingsarbeidet, men 25. september klaget Sierra Nevada Corp., den tredje av de opprinnelige konkurrentene, til GAO (Government Accountability Office) over tildelingen.

I en slik situasjon er det vanlig å stoppe arbeidet til en rettslig kjennelse foreligger, og det ble da også gjort 26. september. NASA argumenterte imidlertid med at ”romstasjonens fremtid var i fare”. 9. oktober fikk dermed Boeing og SpaceX beskjed om å gjenoppta arbeidet.

Kompleksiteten er viktigste årsak til at det tar lengre tid å utvikle en væskemotor enn en faststoffmotor – en tommelfingerregel i USA antyder syv til ti år og omkring én milliard dollar for en kraftig motor som går på flytende drivstoff.

Akkurat dette ligger bak faststoffmotor-fabrikanten ATK Aerospace Group´s utspill nylig om en motor med drivstoff i fast form som erstatning på kort sikt for den russiske RD-180 motoren i Atlas V´s nederste trinn. En ny faststoffmotor vil kunne utvikles på ned til to år for en meget konkurransedyktig pris, hevder ATK.

RD-180 motoren bruker kerosen/flytende oksygen som drivstoff, mens Blue Origin´s BE-4, som ULA vil ha utviklet til erstatning for den russiske motoren (R 29/14, side 3), går på LNG/flytende oksygen. Dette drivstoffet er mer miljøvennlig, men enda viktigere for valget av BE-4 er trolig at motoren alt har vært under utvikling i tre år. Dermed vil en Atlas V med to BE-4 motorer kunne prøves alt i 2019.

Russlands Proton bærerakett ble benyttet til å skyte opp en militær, geostasjonær satellitt 28. september. Den vellykkede oppskytningen var den første etter et mislykket forsøk på å plassere den avanserte kommunikasjonssatellitten AM4R i bane 15. mars (R 17/14, side 2), og denne svikten var den sjette i løpet av tre til fire år. ILS (International Launch Services) opplyste 29. september at feilen lå i boltefestet (muligens manglende tiltrekking) av en styremotor-turbopumpe til motorrammen – vibrasjoner førte til en drivstofflekkasje ca. 45 sekunder etter tenning av tredje trinn.

Det kom dessuten 1. oktober antydninger om at den langt fra vellykkede oppskytningen av Galileo-satellitt nummer 5 og 6 med en Sojus Fregat 22. august (R 26/14, side 3) skyldtes et frosset hydrazinrør i Fregat-trinnet.

Hydrazinrøret lå muligens for nær et rør for meget kaldt, flytende helium.

Jordobservasjon

Det kalde vannet i Jordens havdyp har ikke blitt merkbart varmere siden 2005, ifølge en ny NASA-studie. Dermed er man ikke kommet noe nærmere et svar på spørsmålet om hvorfor den globale oppvarmingen synes å ha gått langsommere de siste årene.

Forskere ved NASA og JPL har, ved analyse av satellittdata og direkte havtemperatur-målinger på dybder lengre ned enn 2000 m i tidsrommet 2005-2013, kommet til at vannet ikke har blitt merkbart varmere. JPLs Josh Willis, én av hovedaktørene i studien, mener at funnene ikke har sammenheng med klimaendringen.

”Havflatenivået er fremdeles stigende,” sier Willis. ”Vi prøver bare å forstå de små detaljene”.

Benyttede satellittdata kom fra NASAs Jason 1 og 2, dessuten GRACE (Gravity Recovery and Climate Experiment). Fra den samlede havflatestigningen trakk forskerne den delen som skyldtes utvidelsen av de øvre sjiktene og det som kom fra tilført smeltevann. Resten var da økning forårsaket av oppvarmet dyptvann. Og det var da praktisk talt null.

Innkjøringsperioden var over 23. september, og ESAs Cpoernicus jordobservasjonssatellitt Sentinel-1A ble 6. oktober erklært operativ. Det betyr at radarbilder av hav, is, arealbruk og katastrofehåndteringstiltak er tilgjengelig for alle brukere.

Satellitten ble skutt opp 3. april (R 12/14, side 2), og har åtte ganger under innkjøringsperioden vært manøvrert for å unngå treff av romskrap-objekter.

Operasjon av satellitten skal fortsatt styres fra ESAs Space Operations Center i Darmstadt, Tyskland.

Japan skjøt opp den geostasjonære jordobservasjonssatellitten Himawari 8 fra Tanegashima-romsenteret 7. oktober med en H-2A bærerakett, har JAXA (Japan Aerospace Exploration Agency) meldt.

Japans Meteorological Agency skal bruke Himawari 8 og Himawari 9 (som planlegges skutt opp i 2016) til å erstatte Himawari 6 og 7 i værvarslingen – Himawari 8 skal være i stand til å overføre et tyfon-bilde hvert to og et halvt minutt, mot tidligere hvert 30. minutt.

Himawari 8 har kostet ca. 155 millioner dollar.

Romforskning

NASAs Saturn-sonde Cassini passerer fra tid til annen Titan, solsystemets nest største måne, der en tett, ugjennomsiktig atmosfære gjør det umulig å studere overflaten med optiske instrumenter. Radar trenger imidlertid gjennom, og har avslørt sjøer av etan og metan. Disse organiske stoffene er i gassform på Jorden, men holdes flytende på Titan av temperaturer på utrolig lave minus 180 grader C.

Sjøene interesserer forskerne fordi de indikerer at Titan har en etan-/metansyklus der Jorden har en vannsyklus. Av og til skaper de også undring, som i Ligeia Mare der et spesielt trekk synes å komme og gå. Trekket har fått navnet ”Den magiske øya”, og ble første observert under en passering Cassini gjennomførte i juli 2013. Kort tid etter forsvant det, og var borte til det atter dukket opp på radarbilder overført i august i år. Denne gang var dessuten ”øya” dobbelt så stor – på 13 måneder hadde arealet økt fra 75 til nesten 160 kvadratkilometer.

Mens forskerne til å begynne med så på det hele som en tilfeldig hendelse, knyter de det nå til årstidene på Titan – det går mot sommer på månens nordlige halvkule. Enkelte mener imidlertid at fenomenet kan ha forbindelse med oppadstigende gassbobler, bølger eller fast materiale på/like under overflaten på Ligeia Mare. Vannlinjen andre steder i innsjøen er ikke berørt.

NASAs Mars Exploratioon Rover Opportunity har problemer med en hukommelsesenhet som stadig går i ”reset”. Problemene oppsto i slutten av august, og forstyrrer operasjonen selv om vitenskapelige data ikke går tapt. Helsetilstanden for øvrig er tilfredsstillende.

Kjøretøyet er på vei til et lite krater kalt Ulysses i sin undersøkelse av kanten   rundt det atskillig større krateret Endeavour. Sammenlagt kjørestrekning ved utgangen av september var 40,78 km.

Opportunity skal benyttes til observasjon av kometen C/2013 A1, også kjent som Siding Spring, under passeringen av Mars 19. oktober.

Siding Spring kjernens passering av Mars 19. oktober vil skje i en avstand av omkring 139 500 km klokken 20.27 norsk tid. 139 500 km er mindre enn halvparten av avstanden Jorden/Månen, og mindre enn en tiendedel av det minste en kjent komet har passert Jorden i. Passeringshastigheten skal være ca. 56 km/s.

Kometen har visstnok aldri vært registrert i den indre delen av solsystemet tidligere. Den antas å komme fra Oorts Sky, et slags kuleskall som omgir Solen i en avstand mellom 5000 og 100 000 AE. Kometen byr på en enestående anledning til å skaffe mer informasjon om de stoffene, inklusive vann og karbonforbindelser, som solsystemet oppsto av for 4,6 milliarder år siden.

Noen av de beste bildene og mest verdifulle data forventes fra sonder i kretsløp rundt eller på overflaten av Mars, men NASA har måttet manøvrere orbitalsondene Mars Odyssey, Mars Reconnaissance Orbiter og MAVEN (den nylig ankomne Mars Atmosphere and Volatile EvolutioN) slik at sjansen for treff av støvpartikler fra kometen reduseres. Perioden med størst risiko varer i omkring 90 minutter fra minste avstand, da Mars vil befinne seg nærmest midten av den stadig videre halen av støv fra kjernen. Modellresultater viser imidlertid at faren ikke er så stor som opprinnelig antatt.

Mars-atmosfæren er vesentlig tynnere enn Jordens, men vil likevel skjerme kjøretøyene Opportunity og Curiosity.

Bakke- og rombaserte teleskoper som Infrared Telescope Facility på Mauna Kea, Hawaii, og Hubble romteleskopet vil være rettet mot den sjeldne gjesten, og det samme vil romtelekopene Kepler, Swift, Spitzer og Chandra.

Diverse

NASA har plukket ut fire partnere for utvikling av ny teknologi som kan  gjøre det mulig å øke gjenvinningsgraden for oksygen i bemannede romfartøyer til minst 75 prosent, med høy grad av pålitelighet. Teknologien er tenkt brukt  på ferder til Mars.

NASAs eget Glenn Research Center i Cleveland er partner for to av de fire prosjektene.

30. september undertegnet NASA-sjef Bolden og ISROs (Indian Space Research Organisation´s) styreleder R.  Radhakrishnan en avtale som gjelder samarbeid mellom de to organisasjonene innenfor jordobservasjon og utforskningen av Mars.

Mer konkret handler det første området om utvikling av en radarsatellitt som skal skytes opp i 2020 eller 2021, det andre i første omgang om en koordinert operasjon av NASAs MAVEN, begge nylig plassert i bane rundt Den røde planeten.

Storbritannia har annonsert en målsetting om å øke landets del av den globale romindustri-virksomheten til 10 prosent. Dette skal ha ført til at de tunge industriaktørene Lockheed Martin og Thales Alenia Space har besluttet å opprette nye divisjoner i øyriket.

”Vi gjør dette for å utforske nye virkemidler i et utvidet samarbeid med britiske næringslivinteresser og universiteter,” uttaler Randy Sweet, sjef for markedsutvikling under sivil romvirksomhet i Lockheed Martin.

Dawa Newman, professor i aeronautikk og astronautikk ved MIT (Massachusetts Institute of Technology), skal være foreslått som ny NASA-nestleder. Stillingen har vært ubesatt etter at Lori Garver trakk seg i september 2013 for å bli leder i Air Line Pilots Association.

Newman tok doktorgraden i luft-/romfart bioteknologi ved MIT i 1992, og har blant annet arbeidet med formtilpassede romdrakter som bruker mekanisk mottrykk for å øke bevegelsesevnen.