Erik Tandbergs romrapport nr. 13

Feil på romstasjonen hindrer ikke oppskytning

11. april oppsto en feil i en reserve kontrollboks for styring av Den internasjonale romstasjonens ytre kjølesystem, solcellepanel-dreining, den skinnegående trallen for robotarmfestet på det tverrgående rammeverket og enkelte andre systemer.

Den primære kontrollboksen virker utmerket, og 13. april ble det besluttet at forberedelsene til oppskytningen av Dragon forsyningsfartøyet på SpaceX-3 ferden skal gå sin gang.

Etter planen skal oppskytningen skje 14. april klokken 22.58 norsk tid.

Cockpiten klar for romflyet Lynx

9. april meldte XCOR Aerospace at selskapet hadde mottatt cockpitseksjonen  til det første bemannede, suborbitale romflyet Lynx Mark I, som nå er under bygging i Mojave, California.

Animasjon av romferd med Lynx fra XCOR.

De små Lynx-fartøyene skal som kjent starte og lande horisontalt, ha plass til to og være gjenbrukbare. De er konstruert for forsknings-/utviklingsoppdrag, romturisme og oppskytning av mikrosatellitter.

Forsknings-/utviklingsoppdragene og romturismeoppdragene (til noe over 100 kilometers høyde, opptil fire per dag) skal utføres med Lynx Mark II, som det trolig blir bygget flere av, mens Lynx Mark III (pluss et spesielt, utvendig plassert trinn) vil ta seg av mikrosatellitt-oppskytningene.

Det er for øvrig meningen at Lynx-fartøyer skal kunne leies ut til nasjoner som vil starte egne romprogrammer.

Ny prøveflyger for romflyet Lynx

3. april annonserte XCOR Aerospace at Brian Binnie var ansatt som senior prøveflyver.

Binnie har 29 års erfaring med over 5300 flytimer i 85 ulike flytyper. Bakgrunnen er militær (US Navy), men han har også vært ansatt i Scaled Composites. Der fløy han SpaceShipOne blant annet på den andre suborbitale kvalifiseringsferden for Ansari X Prize tildelingen.

Denne ferden gikk 4. oktober 2004 til en høyde av 112 km, hvorved Binnie ble person nummer 435 i rommet. I XCOR vil han arbeide sammen med sjef-prøveflyver og tidligere romfergepilot/-fartøysjef Richard Searfoss.,

Andre oppskytning til Indias lokale svar på GPS

ISRO (Indian Space Research Organisation) skjøt 4. april opp landets andre – av syv planlagte – regionale navigasjonssatellitter. Oppskytningen fant sted ved Satish Dhawan romsenteret i Sriharikota med en PSLV (Polar Satellite Launch Vehicle) bærerakett.

Video fra ISRO som presenterer IRNSS

IRNSS (Indian Regional Navigation Satellite System) skal bestå av tre geostasjonære og to geosynkrone satellitter pluss to i reserve. Den første satellitten, IRNSS-1A, ble skutt opp 2. juli 2013 og er i drift.

IRNSS-1B hadde en oppskytningsvekt på 1432 kg, er konstruert for en operasjonstid på ti år og ble plassert i en foreløpig bane med perigeum i 283 km, apogeum i 20 630 km og en inklinasjon på 19,2 grader. Denne banen skal, med satellittens egne motorer, gjøres geosynkron med inklinasjon 31 grader ved posisjon 55 grader øst.

Ytterligere to satellitter skal skytes opp i år, og alle syv vil være på plass i 2015. IRNSS forventes å koste ca. 239 millioner dollar, inklusive et bakkesegment på 21 mindre stasjoner. Basestasjonen ligger ved ISROs Navigasjonssenter omkring 40 km fra Bangalore.

I motsetning til for eksempel USAs globale GPS vil IRNSS-tjenesten være tilgjengelig kun i India, det vil si innenfor 1500 km fra landets grenser. Den åpne del av tjenesten skal gi en nøyaktighet på under 20 m. En kryptert del med større nøyaktighet er tilgjengelig for utvalgte brukere.

Romsonden LADEE på kollisjonskurs mot månen

NASAs LADEE (Lunar Atmosphere and Dust Environment Explorer) er i ferd med å senke månebanen gradvis slik at den kommer til å treffe overflaten omkring 21. april. 11. april sørget Kontrollsenteret for en sikring før måneformørkelsen 15. april. Formørkelsen, som varer ca. fire timer, vil gi orbitalsonden forhold helt på kanten av hva den er konstruert for.

Den siste banemanøveren skal gi treff på baksiden av Månen, men eksakt treff- og tidspunkt er avhengig av flere faktorer med tilknytning til himmellegemets variable terreng og gravitasjonsfelt. Selv om alle manøvrer utføres korrekt, er det fremdeles en mulighet for at treffet kommer før den beregnede datoen, 21. april.

LADEE ble skutt opp 7. september 2013 og gikk inn i bane rundt Månen 6. oktober. 10. november 2013 begynte sonden å samle data om Månens atmosfære og støvmiljø med tre instrumenter. I overkant av 700 000 målinger ble foretatt i baner med høyde ned til 20 km, og oppdraget har vært forlenget utover den 100 dager lange primære operasjonsfasen. Men nå er det altså slutt, fordi manøvreringsdrivstoffet om bord er nærmest oppbrukt.

Animasjon som viser oppdraget til LADEE, fra NASA Ames.

Curiosity framme ved interessant geologisk område på Mars

Etter en kjøretur på ca. 30 m 2. april er Mars-kjøretøyet Curiosity kommet frem til Kimberley, et område med interessant geologi i skjæringspunktet mellom fire forskjellige typer bergarter.

Der er her det kan bli aktuelt med boring og prøveanalyser for første gang siden operasjonene ved John Klein og Cumberland i Yellowknife Bay våren 2013.

Kimberley er oppkalt etter et fjerntliggende strøk i den vestlige delen av Australia.

Innsjø under isen på Saturns måne Enceladus

Nøyaktige gravitasjonsmålinger ved doppler-frekvensanalyser av radiosignalene fra Saturn-sonden Cassini har bekreftet at det under isen på den lille månen Enceladus (diameter 504 km) finnes en stor innsjø, meldte NASA 3. april. Innsjø-teorien oppsto etter Cassini-observasjoner av vanndamp og ispartikler gjennom sprekker (såkalte ”tigerstriper”) i islaget på månens sydlige halvkule.

”For første gang har vi benyttet en geofysisk metode for å bestemme Enceladus´ indre struktur, og mottatte data antyder at det virkelig finnes en stor, muligens regional innsjø omkring 50 km under overflaten ved sydpolen,” sier David Stevenson ved California Institute of Technology, medforfatter av en artikkel om funnet i siste utgave av tidsskriftet Science. Innsjøens dybde kan være ca. 10 km.

Funnet vil sikkert øke interessen for leting etter mikrobiologisk liv på den lille månen.

Slik kan Saturns måne Enceladus se ut inni, hvis de siste resultatene fra romsonden Cassini stemmer. Ved månens sydpol, der også kryovulkaner med sprut av blandt annet vann spruter ut, er et hav under 30 til 40 kilometer med is. (Foto: NASA/JPL)
Slik kan Saturns måne Enceladus se ut inni, hvis de siste resultatene fra romsonden Cassini stemmer. Ved månens sydpol, der også kryovulkaner med sprut av blandt annet vann spruter ut, er et hav under 30 til 40 kilometer med is. (Foto: NASA/JPL)

Nesten kollisjon i rommet

9. april meldte ESA at Copernicus-satellitten Sentinel-1A kort tid etter oppskytningen 3. april holdt på å kollidere med den amerikanske satellitten ACRIMSAT (Active Cavity Radiometer Irradiance Monitor Satellite), som ble skutt opp i desember 1999 for å utføre solstrålemålinger i en 700 km høy, solsynkron bane.

ACRIMSAT har imidlertid sluppet opp for drivstoff, og det ble derfor Sentinel-1A som måtte foreta en unnvikende manøver (som tok 39 sekunder).

Prisen på Sentinel-1A er forresten oppgitt til 280 millioner euro (ca. 384 millioner dollar).

Måneformørkelse og ny viten om månen

En måneformørkelse finner sted 15. april fra ca. klokken 08.00 norsk tid. Her hos oss er det for lyst på den tiden, men for eksempel USA vil kunne få glede av formørkelsen.

Forskere har trodd at Månen ble dannet etter en gigant-kollisjon for omkring 4,5 millioner år siden mellom det som kalles Theia, et legeme på størrelse med Mars, og Jorden. Månen kom til å bestå av mer enn 40 prosent materiale fra Theia, som kjemisk var antatt annerledes enn Jorden.

Nå har nyere undersøkelser vist at Jorden og Månen er svært like også på atom-nivå, og det utfordrer kollisjonsteorien. Det vil si, det kan ha vært flere store kollisjoner i bildet, med den som dannet Månen sist i rekken. Tidspunktet for denne siste kollisjonen kan ha vært opptil 100 millioner år etter solsystemet ble dannet.

De nye forskningsresultatene er beskrevet i 3. april utgaven av tidsskriftet Nature.

Gravitasjonslinse kan ha avslørt måne rundt eksoplanet

NASA-støttet forskning har gitt den første indikasjonen på en eksomåne, det vil si en måne i bane rundt en ekstrasolar planet.

Men akkurat denne indikasjonen lar seg ikke bekrefte – oppdagelsen ble nemlig gjort med en gravitasjonslinse-konstellasjon som var et engangsfenomen: ”Vi får nok ikke observere denne eksomåne-kandidaten igjen,” sier David Bennett ved University of Notre Dame i Indiana og ledende forfatter av en artikkel om oppdagelsen i Astrophysical Journal. ”Derimot kan vi forvente flere tilsvarende funn.”

Hvis en stjerne i forgrunnen – som astronomene kaller en linse – har en planet i bane rundt seg, kan planeten virke som en linse nummer to slik at lysstyrken enten tiltar eller avtar. Ved en planmessig utnyttelse av lysstyrke-økningen, kan astronomene beregne massen til stjernen i forgrunnen i forhold til planeten.

Men objektet i forgrunnen kan også være en frittsvevende planet, og astronomene vil da kunne måle massen til planeten i forhold til en måne.

Astronomene har virkelig lett etter eksomåner – for eksempel i data fra Kepler-romteleskopet – men ikke funnet noen. I den nye studien er det ikke helt klart hva slags objekt gravitasjonslinsen egentlig er, men forholdet mellom den store og lille massen er 2000:1. Dermed kan paret enten være en liten, lyssvak stjerne med en planet av 18 ganger Jordens masse rundt seg, eller en planet med større masse enn Jupiter og en måne med mindre masse enn Jordens.

Flere små asteroidetreff enn antatt aktualiserer trusselen

B612 Foundation skal holde en pressekonferanse 22. april i forbindelse med en ny forskningsrapport som indikerer at asteroidetreff forekommer tre til ti ganger oftere enn man tidligere har trodd.

Forskningsrapporten er basert på funnet av 26 eksplosjoner med en sprengeffekt på flere kilotonn siden 2001 – ingen av dem varslet på forhånd. Eksplosjonene ble oppdaget av et militært nettverk for registrering av nukleære prøvesprengninger.

Den amerikanske stiftelsen B612 Foundation, opprettet i 2002, arbeider for å beskytte Jorden mot asteroidenedslag.

(Illustrasjon: Don Davis, NASA)
(Illustrasjon: Don Davis, NASA)

Stiftelsen samarbeider med Ball Aerospace i bygging og utvikling av Sentinel Infrared Space Telescope Mission, som fra en Venus-lignende solbane skal bli det best egnede redskapet til nå for å oppdage og følge potensielt farlig asteroider.

En ny studie gir antydning om det som kan ha vært en kolossal nedslagshendelse for 3,26 milliarder år siden.

Det hevdes at spor av nedslaget er funnet ved undersøkelser av Barberton Greenston Belt i Syd-Afrika, men selve treffstedet er antatt å ligge tusenvis av kilometer borte – hvor er ikke kjent.

Asteroiden skal ha hatt en diameter på omkring 37 km, som er mer enn tre ganger størrelsen på legemet som laget Chicxulub-krateret på Yucatán-halvøya i Mexico for 65 millioner år siden.

Treffet for 3,26 milliarder år siden kan ha forårsaket meget kraftige jordskjelv og tsunamier av flere hundre meters høyde.

Undersøkelsene i Syd-Afrika ble ledet av geofysikeren Norman Sleep ved Stanford-universitetet i California.

Militær værsatellitt

DMSP-19, en satellitt i det amerikanske forsvarsdepartementets Defense Meteorological Satellite Program, ble skutt opp 3. april.

Oppskytningen foregikk med en ULA (United Launch Alliance) Atlas V fra Vandenberg Air Force Base, og satellitten ble plassert i en polar, solsynkron bane for at instrumentene skal kunne skaffe oversikt over det globale skydekket i i synlig og infrarødt, registrere nedbør, overflatetemperaturer og bakkefuktighet, dessuten samle spesielle meteorologiske, oseanografiske og sol-geofysiske data under alle værforhold.

DMSP-19 slutter seg til en operativ flåte av seks andre satellitter, som vanligvis bruker en banehøyde på ca. 830 km.

Programmet styres av det amerikanske flyvåpenet, med operativ og meteorologisk bistand fra NOAA (National Oceanic and Atmospheric Administration).

Enkelte kilder opplyser at satellitten, til en verdi av 518 millioner dollar, har vært oppskytningsklar i 15 år.

Israels rekognoseringssatellitt

Israel skjøt 9. april opp Ofeq 10, nummer åtte i en serie rekognoseringssatellitter som ble innledet med Ofeq 1 i 1988. Oppskytningen foregikk med en Shavit bærerakett fra Palmahim-flybasen.

Ofeq 10 er en radarsatellitt, og så vel satellitt som bærerakett er utviklet og bygget for det israelske forsvarsdepartementet i samarbeid med blant annet IAI (Israel Aerospace Industries).

Video om OfeQ-oppskytningen fra Defenceupdate.

Ny GPS-satellitt overlevert

Nummer fem i serien av GPS IIF navigasjonssatellitter er nylig overlevert til det amerikanske flyvåpenet. Satellitten ble skutt opp 20. februar, og har senere gjennomgått oppstarting, prøving og kalibrering.

Nummer seks i GPS IIF serien på 12 skal opp i andre kvartal.

Rykter om russisk GLONASS-svikt

Ubekreftede meldinger går ut på at det russiske GLONASS navigasjonssystemet med 24 satellitter var ute av drift fra 1. april ca. klokken 23 til 2. april klokken 10 norsk tid, altså omkring 11 timer (enkelte kilder antyder at stansen var nærmere 13 timer). Det spekuleres i at årsaken kan ha vært opplasting av programvare med feil, men også kraftig solaktivitet og bevisst forstyrrelse fra bakken har vært nevnt..

En slik feil vil understreke hvor viktig det er å ha alternative systemer.

Avisen Izvestia skal for øvrig ha nevnt at den russiske regjeringen i mars måned kuttet GLONASS-budsjettet med 16 milliarder rubler, tilsvarende ca. 450 millioner dollar.

Strengt hemmelig militær oppskytning

En strengt hemmeligholdt satellitt med betegnelsen NROL-67 ble skutt opp for USAs NRO (National Reconaissance Office) med en ULA Atlas V fra Cape Canaveral Air Force Station 10. april klokken 19.45 norsk tid.

Oppskytningen skjedde etter en mer enn to ukers forsinkelse som følge av en feil i en følgeradar ved Eastern Test Range.

NASA ønsker forslag til energilagring

9. april ba NASA om forslag til utvikling av ny teknologi for energilagring, det vil si noe som kan erstatte de etter hvert så velbrukte men begrensede batteriene.

Av de innkomne forslagene regner romorganisasjonen med å plukke ut omkring fire, som skal gis økonomisk støtte på opptil 250 000 dollar for videre bearbeiding.