NASA-rover til Månen med privat hjelp
Romfart generelt
Mens NASA primært arbeider med planer for gjennomføringen av en bemannet retur til Månen, er private selskaper engasjert i utviklingen av ubemannede månelandere med tilhørende infrastruktur for å spille rolle i en litt annen del av aktiviteten.
Først av alt håper Jeff Bezos selskapet Blue Origin at det ubemannede månefartøyet Blue Moon skal kunne transportere Resource Prospector, en NASA-rover med en oppskytningsvekt på noen få hundre kilogram, til Månen forholdsvis tidlig. Kjøretøyet er fortsatt under utvikling for en landing ved innledningen av 2020-tallet, og NASA hadde til å begynne med tenkt seg bruken av et internasjonalt samarbeid for transporten.
Nå går planleggingen av en tidlig, ubemannet månelanding mer i retning av et offentlig/privat samarbeid. En 4,5 tonns løfteevne er nødvendig for å få Resource Prospector til Månen, og det er her Blue Moon kommer inn i bildet. NASA jobber imidlertid også med tre andre selskaper – Astrobotic, Masten Space Systems og Moon Express – i CATALYST (Lunar Cargo Transportation and Landing by Soft Touchdown) programmet. Den tekniske støtten skjer gjennom såkalte Space Act Agreements uten overføring av midler.
Om Kongressen godkjenner NASA-opplegget er i øyeblikket ukjent.
NASA-video fra 2015 viser animasjoner av Resource Prospector.
Kommunikasjon
Rekord for Europas første hel-elektriske satellitt
Europas første hel-elektriske kommunikasjonssatellitt – Eutelsat 172B - har kommet opp i den forutbestemte, geostasjonære banen ca. 35 800 kilometer over Stillehavet. Satellitten, bygget for Eutelsat av Airbus, brukte kun elektriske motorer på veien fra en lavere bane.
I en fire måneders periode forut for oppskytningen viste en prøve av de elektriske motorene at de kunne klare banehevingen til toppen en sjettedel av drivstoffet som hadde vært nødvendig med kjemiske motorer. Dermed kunne mer elektronisk nyttelast medføres ved den virkelige oppskytningen, som fant sted 2. juni.
Ferden opp til den forutbestemte, geostasjonære posisjonen to fire måneder, som er rekord for denne typen satelitter.
Video fra Airbus Defence&Space viser Eutelsat 172B.
Romforskning
Gravitasjonsbølge-hendelsen
Det som første og fremst kom til å prege romforsknings-nyhetsbildet 17. oktober var meldingen om at det var fanget opp lys fra en gravitasjonsbølge-hendelse: To nøytronstjerner hadde kollidert i galaksen NGC 4993, som ligger omkring 130 millioner lysår borte i stjernebildet Hydra.
Registrering av lyspulsen ble gjort 17. august klokken 14.41 norsk tid med NASAs Fermi Gammastråle-teleskop, og umiddelbart rapportert til astronomer rundt hele kloden som et gammaglimt.
Forskere ved National Science Foundation´s LIGO (Laser Interferometer Gravitatonal-Wave Observatory) oppdaget gravitasjonsbølger knyttet til gammaglimtet, og dette oppmuntret astronomer til å lete etter spor av eksplosjonen. Det skulle ikke gå lenge før ESAs Integral-satellitt bekreftet glimtet, og ettervirkninger ble senere observert av NASAs Swift, Hubble, Chandra og Spitzer rom-teleskoper, pluss mange bakke-observatorier.
”Dette er utrolig spennende forskning,” uttalte Paul Hertz, sjef for NASAs astrofysikk-seksjon ved organisasjonens hovedkvarter i Washington DC. ”Nå har vi for første gang sett lys og gravitasjonsbølger laget av samme hendelse. Oppdagelsen av gravitasjonsbølge-kildens lys har avslørt detaljer som ikke kommer frem ved studier av gravitasjonsbølger alene.”
Nøytronstjerner er knuste kjerner som ble igjen etter supernova-eksplosjoner med store masser for lenge siden
Gravitasjonsbølgene, som altså beveger seg med lysets hastighet, ble forutsagt av Albert Einstein i hans generelle relativitetsteori fra 1916.
Video fra Caltech forklarer hvordan de kolliderende nøytronstjernene og gravitasjonsbølgene fra dem ble observert.
Snart drilling igjen for Curiosity
Etter omkring fem år på Mars er tidspunktet for gjenopptagelse av drill-operasjonene for NASA-sonden Curiosity fremdeles flere måneder unna. Men ingeniørene i prosjektet er entusiastiske over prøver på Jorden av metoder som omgår det mekaniske problemet drillmekanismen støtte på sent 2016 og som stoppet operasjon av drillen.
”Vi gjør forsiktige fremskritt i arbeidet med å utvikle og prøve roveren annerledes enn tidligere, og Curiosity fortsetter undersøkelser som ikke krever drilling,” uttaler Steve Lee, nestleder for prosjektet ved JPL.
Curiosity´s drill berørte Mars-overflaten 17. oktober for første gang på ti måneder. Selve boret ble presset nedover. Deretter ble det tilført sideveis krefter mens målinger ble foretatt.
Til nå har roveren brukt drillen 15 ganger i tidsrommet 2013 til 2016 for å samle stenprøver.
Kjøretøyet befinner seg nå på ”Vera Rubin bakkekammen i de lavere delene av Mount Sharp. Bakkekammen er omkring 20 etasjer høy, og roveren nærmer seg toppen. Med sine instrumenter har den studert utbredelsen og fordelingen av jernoksid-mineralet hematitt i stenmaterialet bakkekammen består av.
I løpet av det første året etter Curiosity´s landing nær Mount Sharp i Gale-krateret på Mars ble det slått fast at en innsjø hadde skapt forhold gunstige for mikrobiologisk liv. Kjøretøyet har siden rullet gjennom ulike landskaper der både vann og vær har etterlatt spor. ”Vera Rubin bakkekammen” og lagene over med rester av leire og sulfatmineraler byr på fristende muligheter for å lære enda mer om Mars.
Ny video fra NASA viser hvordan bilder fra Curiosity brukes til å generere virtuell virkelighet som både forskere og publikum kan ta del i.
Mars´ magnetiske hale
NASAs MAVEN (Mars Atmosphere annd Volatile Evolution Mission) befinner seg i bane rundt Den røde planet for å samle data om hvordan himmellegemet for milliarder av år siden mistet mesteparten av atmosfæren og vannet slik at det over tid gikk fra et sted som kunne hatt liv til en kald og ugjestmild verden.
MAVEN-data har alt vist at Mars har en usynlig magnetisk hale som er vridd i en gjensidig påvirkning md solvinden. Og prosessen som skaper den vridde halen kan ha bidratt til at planetens alt påvirkede atmosfære ble ytterligere tappet.
Mars´ magnetiske hale er på enkelte måter unik. Den likner ikke på halen til Venus, en planet uten eget magnetfelt. Heller ikke har den likhetstrekk med vår, for Jordens magnetfelt er intern-generert. Forskerne omtaler derfor Mars´ magnetiske hale som en mellomting mellom de to andre.
Mars mistet sitt globale magnetfelt for milliarder av år siden – bare rester er igjen i visse regioner på overflaten.
MAVEN begynte sine målinger i november 2014.
Video fra NASAs Goddard Space Flight Center viser hvordan MAVEN undersøker solvinden for å finne årsaken til at Mars mistet atmosfære og flytende vann på overflaten.
Solvinden gir elektrisk ladning på Fobos
NASA har betraktet Mars-månen Fobos som et mulig første sted for en bemannet utforskning av Den røde planet, men kraftige strømmer av solvind kan føre til at slike planer må endres.
En ny NASA-studie viser nemlig at solvinden – strømmen av elektrisk ladede partikler som Solen sender fra seg – skaper et komplisert elektrisk miljø på Mars. Og dette miljøet vil muligens kunne påvirke mennesker og utstyr sendt til den uregelmessig formede månen med en utstrekning på bare 27x22x18 kilometer.
”Vi har funnet ut at betydelige elektriske ladninger vil kunne oppstå på astronauter eller kjøretøyer når de beveger seg på nattsiden av Fobos – siden som vender mot Mars,” uttaler William Farrell, som ledet studiene utført ved NASAs Goddard Space Flight Center. ”Vi tror ikke at ladningene vil være store nok til å skade en astronaut, men de kan muligens påvirke følsomt utstyr. Derfor må romdrakter og utstyr konstrueres for å redusere ladningsfaren så meget som mulig.”
Fobos beveger seg i en bane meget nær Mars, og siden månen verken har magnetosfære eller noen særlig atmosfære, pløyer den seg rett gjennom strømmen av solvind og absorberer elektrisk ladede partikler på dagsiden. Dette vil i neste omgang skape et tomrom over nattsiden.. Noe av det samme inntreffer i andre større skygge-områder på Mars, slik som Stickney-krateret.
For studien laget forskerne en modell av solvind-strømmene rundt Mars, noe som viste at oppbyggingen av statisk elektrisitet på nattsiden og i enkelte skygge-områder kan komme opp i 10 000 volt for noen materialtyper, slike som teflonen brukt av astronauter i Apollo-programmet.
Studien er publisert i 3. oktober utgaven av tidsskriftet Advances in Space Research.
Ceres-oppdraget er forlenget
NASA har godkjent en forlengelse nummer to for Dawn-prosjektet.
Romsonden Dawn har siden mars 2015 beveget seg i en ellipseformet bane rundt dvergplaneten, som er det største legemet i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter. Her skal laveste punkt senkes fra 385 til mindre enn 200 kilometer for fortsettelsen av de vitenskapelige målingene.
Prioritert er innsamling av data med Dawn´s gammastråle og nøytron-spektrometer, som er viktig for å forstå sammensetningn av Ceres´ øverste overflate og hvor meget is den inneholder.
Video fra NASA bruker data fra Dawn for å lage opplevelsen av å fly over asteroiden Ceres.
Jordobservasjon
Landsat 9 – ny jordobservasjonssatellitt
Den amerikanske jordobservasjonssatelitten Landsat 9 utvikles i et samarbeid mellom NASA og USGS (US Geological Survey). Hovedhensikten med satellitten er å fortsette overvåkningen av landjordens arealdisponering, det vil si overvåkning av landområdenes bruk og denne brukens betydning for slike ting som økosystemer, vær- og klimaendringer, karbon-sykler, ressurs-styring, menneskers helsetilstand pluss nasjonal/global økonomi.
Den første Landsat-satellitten ble skutt opp 23. juli 1972 under betegnelsen Earth Resources Technology Satellite, og vakte stor oppmerksomhet.
19. oktober i år ble det meldt at oppskytningen av Landsat 9 egentlig skal skje i juni 2021, men kan komme så tidlig som i desember 2020. Uansett vil en Atlas V 401 bli benyttet fra Space Launch Complex 3E ved Vandenberg Air Force Base i California.
Oppskytningsprisen skal ligge på 153,8 millioner dollar.
Video fra NASA Goddard viser hvordan data fra Landsat-satellittene kan tolkes.
Havobservasjon
Sentinel 6A opp med Falcon 9
Den amerikansk/europeiske havobservsjonssatellitten Sentinel 6A, også kjent som Jason-CS ( (Continuing Service), er utviklet i et samarbeid mellom NASA, NOAA (National Oceanic and Atmospheric Administration), ESA og EUMETSAT (The European Organisation for the Exploitation of Meteorological Satellites).
Satellitten skal fortsette de havhøyde-målingene som ble innledet I 1992 med TOPEX (Topographic Experiment/Poseidon) og Jason 1, etterfulgt av OSTM (Ocean Surface Topography Mission)/Jason 2 og Jason 3 satellittene. En sekundær målsetting for den nyeste satellitten er å videreføre innsamlingen av data om høyoppløsnings vertikale temperaturprofiler ved bruk av en GNSS (Global Navigation Satellite System) radio-okkultasjonsteknikk. Slike temperturprofiler angir endringer i troposfæren og stratosfæren til støtte i tradisjonell værvarsling.
Oppskytningen av Sentinel 6A skal foregå i november 2020 med en SpaceX Falcon 9 Full Ytelse fra Kompleks 4E ved Vandenberg Air Force Base i California. Oppskytningprisen er beregnet til 97 millioner dollar.
Innen NASA styres Sentinel 6A prosjektet fra JPL.