13.-14. september er det 200 år siden USAs Fort McHenry i Baltimore ble utsatt for et bombardement av britiske artilleriraketter, også kalt Congreve-raketter, under 1812 krigen.

Rakettene var konstruert av William Congreve, en oppfinnsom sønn av generalløytnant William Congreve i The Royal Artillery. Arbeidet ble påbegynt 1804 i et forsøk på å lage et bedre forsvarsvåpen mot Napoleon Bonapartes flåtestyrker, som truet med å invadere England. Før Congreve junior begynte å eksperimentere, var fremdriftssystemet for artillerirakettene ikke stort mer enn tilpassede fyrverkeriraketter. Kruttrakettene ble noen ganger brukt til å sende signaler, men for både signalrakettene og artillerirakettene var rekkevidden for dårlig – bare noen få hundre meter – og stabilitet/styring lite forutsigbar.

Med noen få, enkle forbedringer ble Congreve-raketter tatt i bruk av den britiske hæren, faktisk i et antall av omkring 2000 mot Boulogne i 1806 og kanskje så mange som 25 000 mot København året etter.

Congreve fortsatte eksperimentene og forbedringene. Han økte størrelsen, pakket drivstoff-kruttet bedre i jernsylindre og utviklet en rekke forskjellige stridshoder. Ved å beregne den beste utskytningsvinkelen fikk han rekkevidden opp i 2,7 km, men våpnene var fremdeles lite treffsikre selv om de ble utstyrt med en lengre og mer effektiv styrepinne.

Det største våpenet hadde en vekt på 136 kg og var konstruert for å sette fyr på datidens treskip eller starte branner i befestninger på land. Men det var kostbart å produsere og vanskelig å transportere i krig, og forble på eksperimentstadiet.

Våpenet de britiske styrkene foretrakk hadde en diameter på nesten 9 cm og en vekt på 14,5 kg, hvorav litt over 3 kg var en blanding av stoffer egnet til å starte branner. Og det var dette missilet som, avfyrt fra det énmastede seilskipet Erebus, ble brukt mot Fort McHenry 13. og natten til 14. september 1814.

Skipets loggbok forteller at Congreve selv kom om bord før avreisen til Amerika i april 1814 for å inspisere våpnene og de firkantede åpningene – ti på hver side under hoveddekket – de kunne avfyres gjennom.

I 1812 krigen brukte britene Congreve-raketter mot USA på store deler av kyststrekningen fra Maine til New Orleans. Virkningen var militært sett ikke særlig stor, og antallet omkomne skal ha vært kun tre løpet av de tre årene krigen varte. Derimot hadde våpnene utvilsomt en terroreffekt – det fortelles for eksempel at utrenede rekrutter i slaget ved Bladenburg i august 1814 flyktet over hals og hode da de hørte den hissige lyden fra raketter på vei.

Ved Fort McHenry ble det skutt ut 600-700 raketter i løpet av et 25 timers angrep, men amerikansk artilleri holdt Erebus på avstand slik at de aller fleste falt i sjøen.

Situasjonen for 200 år siden ble skildret av Georgetown-juristen Francis Scott Key i diktet ”The Defence of Fort McHenry” med ordene ”And the rocket´s red glare, the bombs bursting in air, gave proof through the night that our flag was still there”, som senere skulle bli udødelige i USAs nasjonalsang ”The Star-Sprangled Banner”.