Romforskning

NASAs tre samarbeidspartnere i driften av Den internasjonale romstasjonen, ESA, Japans JAXA og Canadas CSA, har innledet et samarbeid om en landingssonde som skal kunne samle og sende til Jorden  prøvemateriale  fra Månens bakside. Samtidig utvikler de i fellesskap nøkkelteknologi for fremtidige bemannede ferder.

Etter år med konseptstudier har ingeniører fra de tre romorganisasjonene nå gått sammen om å foreslå Heracles-prosjektet, tidligere kjent som HLEPP (Human Lunar Exploration Precursor Program).

Sonden vil bestå av en rover som kan samle jordsmonn-prøver, dessuten et starttrinn for å løfte prøvekapselen til en månebane.

Prosjektet begynte som en del LOP-G (Lunar Orbital Platform-Gateway), en liten romstasjon som i 2020-årene skal etableres i månebane. LOP-G blir endestoppestedet for Heracles-starttrinnet, transport av oppsamlet prøvemateriale videre til Jorden skal skje med et besøkende Orion-romfartøy.

Det er viktig å merke seg at Heracles ennå ikke er et godkjent prosjekt, og ESAs rådsmøte på ministernivå skal behandle saken først i desember neste år. Prisen kan komme til å ligge på nivå med den for kometsonden Rosetta, og mange mener dette kan komme til å bli i høyeste laget. Også Japan og Canada må gjennom godkjennelsesprosedyrer, men hvis det formelle går i orden kan det bli snakk om en kostnadsdeling der Europa dekker 50 prosent mens Japan og Canada tar seg av resten.

Oppskytning er tenkt med en Ariane 6 i 2026 slik at den faller sammen med en Orion-ferd som tar et mannskap på fire til LOP-G. I løpet av 10-20 dager etter oppskytningen vil sonden gå inn i en månebane, deretter lande på Månen.

Som landingsområde har forskerne fokusert på Schrödinger-krateret, Månens kanskje nest yngste og ett av de best bevarte. Noen omtaler det som en geologisk gullgruve med muligheter for forekomster av vann i form av is.

InSight trolig opp i tidsrommet 5. mai til 8. juni

Hensikten med Mars-landeren InSight (Interior Exploration Using Seismic Investigations, Geolgy and Heat Transport) er i hovedsak å undersøke planetens indre for å finne ut hva den består av og hvilke prosesser som pågår – sonden skal skaffe informasjon om kjernen, skorpen og mantelen. Den vil bringe på det rene hvor varm planetens indre er, og hvor meget varme som fremdeles strømmer utover. InSight skal dessuten finne ut om Mars er tektonisk aktiv, hvor meget seismisk aktivitet den har osv.

Mulig oppskytningstidspunkt ligger mellom 5. mai og 8. juni med en ULA Atlas V fra Vandenberg Air Force Base i California, og blir den første for en planetsonde fra vestkysten av USA. Mars-landingen skal skje 26. november i Martian Elysium Planitia, et ekvatorområde like syd for et gammelt vulkansk felt. Sonden vil sende data til Jorden i omkring ett Mars-år, eller litt mer enn to Jord-år.

InSight var én av 28 konkurrenter om et NASA Discovery-klasse oppdrag i 2010. I InSight´s andre utvalgsrunde måtte kostnadene ikke overskride 425 millioner dollar, inklusivr bæreraketten. Tre finalister fikk 3 millioner dollar hver av NASA for en konseptstudie i mai 2011. I august 2012 ble InSight erklært vinner, og i mai 2014 startet byggingen hos Lockheed Martin Space Systems.

I desember 2015 meldte NASA at det ikke ville være mulig å skyte opp sonden som planlagt i mars 2016 på grunn av en lekkasje i ett av instrumentene. Og fordi totalkostnadene ved reparasjon ville overskride grenseverdiene, var det bekymring for at hele prosjektet måtte kanselleres. En reparasjon av instrumentet ble imidlertid foretatt, og kostet, sammen med en to års forsinkelse, 154 millioner dollar.

InSight er utstyrt med tre instrumenter – SEIS (The Seismic Experiment for Interior Structure), HP3 (The Heat Flow and Physical Properties Probe) og RISE (The Rotation and Interior Structure Experiment). Dessuten medføres en 2,4 meter lang robotarm for plassering av instrumentene på Mars-overflaten. Til armen er også festet et kamera.

Sammen med InSight følger de første Cubesats (to stykke) utenfor en jordbane. De små satellittene skal fly bak sonden for å samle informasjon om dens møte med Mars-atmosfæren.

Romturisme

Virgin Galactics SpaceshipTwo nummer to flyr med motor

Første flyvning med motor ble foretatt av Virgin Galactic´s SpaceShipTwo nummer to, kalt VSS Unity, 5. april, og var vellykket selv om største flyhøyde ikke var mer enn noe over 25 kilometer og hastigheten ca. 1,87 M. Etter slipp fra bæreflyet WhiteKnightTwo var den hybride rakettmotoren i bruk ca. 30 sekunder. Landing skjedde på Mojave Air and Space Port i California.

Det var 31. oktober 2014 at VSS Enterprise ble ødelagt i et krasj der den ene av de to flyverne omkom.

Nå følger et uspesifisert antall flyvninger før betalende passasjerer får slippe til.

Aurora-stasjonen

Orion Span grunnleggeren Frank Bunger la 5.april frem nye planer for en turist-romstasjon kalt Aurora på en romkonferanse i San Jose, California.

Stasjonen får en lengde på 13,3 meter og en bredde på 4,3 meter. Trykksatt volum blir 160 kubikkmeter, mot Den internasjonale romstasjonens 916 kubikkmeter. Aurora-stasjonen skal kunne bebos av fire betalende astronauter og to besetningsmedlemmer, hvorav de to siste trolig er tidligere astronauter. De betalende astronautene vil, i hvert fall til å begynne med, være turister. Senere kan det bli snakk om ulike kunder, inklusive offentlige direktorater eller utenlandske romorganisasjoner. Aktivitet utenfor blir ikke tilbudt, i hvert fall ikke foreløpig. Prisen for et 12 dagers opphold begynner på 9,5 millioner dollar.

Hvis behovet øker, vil nye seksjoner kunne skytes opp og kobles til. Noen bærerakett er ennå ikke valgt.

Astrobiologi

Svevende liv i skyene på Venus?

Spørsmålet om muligheten for mikroorganismer i atmosfæren på Venus ble først reist i 1967 av den kjente biofysikeren Harold Borowitz og den enda mer kjente astronomen Carl Sagan, begge amerikanere.

Nå har spørsmålet dukket opp på nytt i en studie publisert 30. mars i tidsskriftet Astrobiology, der en internasjonal gruppe forskere ledet av Sanjay Limae ved University of Wisconsin – Madison¨s Space Science and Engineering Center - utpeker Venus-atmosfæren som en mulig nisje for utenomjordisk, mikrobiologisk liv: «Venus har hatt nok av tid til å utvikle liv på egen hånd,» forklarer Limae og minner om at Venus, ifølge enkelte teorier, kan ha hatt et beboelig klima med flytende vann på overflaten så lenge som to milliarder år. Det er meget lenger enn man tror forekom på Mars.»

På Jorden har mikroorganismer, i hovedtrekk bakterier, vært funnet aktive i høyder opp til 41 kilometer, og vi vet de kan trives i syrlige miljøer, leve på karbondioksid og produsere svovelsyre.

Venus-sonder skutt opp i tidsrommet 1962-1978 viste at temperatur og trykk i lavere og midlere deler av planetens atmosfære, det vil si i høyder mellom 40 og 60 kilometer, ikke ville utelukke mikrobiologisk liv. Overflateforholdene på Venus er imidlertid særdeles ugjestmilde, med temperaturer over 450 grader C.

Astronomi

Melkeveien utvider seg

Vår spiralgalakse Melkeveien fremstår som en skive med flere hundre milliarder stjerner. Skiven har en diameter på omkring 100 000 lysår, og ser ut til å vokse selv om veksten er vanskelig å måle direkte.

Derimot har observasjon av andre spiralgalakser med optiske bakketeleskoper som Sloane Digital Sky Survey pluss romteleskoper som NASAs GALE (Galaxy Evolution Explorer) og Spitzer gitt forskerne grunn til å anta at Melkeveien utvider seg omkring 1770 kilometer i timen, altså ca. 1,4 ganger lydhastigheten ved havoverflaten her på Jorden.

Utvidelsen skyldes nye stjerner som oppstår i galaksens ytterkant, men er langsom: Om 3 milliarder år vil den være omkring 5 prosent større enn i dag.

Ca. 4 milliarder år fra nå vil Melkeveien kollidere med spiralgalaksen Andromeda.

Utvidelses-forskningsarbeidet er utført ved Det astrofysiske instituttet på Kanariøyene, og ble lagt frem 3. april på en konferanse i Liverpool.

Diverse

Nytt forsøk med solseil

USAs Planetary Society gjorde for noe under tre år siden et forsøk med solseil-fremdrift – solseil-satellitten LightSail 1 ble skutt opp sammen med Det amerikanske flyvåpenets hemmelige romfly X-37B 20. mai 2015. Bare to dager senere førte imidlertid en programmeringsfeil til at utsetting av solseilet måtte utsettes til 7. juni. Et bilde overført til bakken 9. juni viste seilet utfoldet og på plass, men 10. juni stoppet bildeoverføringen. Like etter kom satellitten inn i jordatmosfæren, som opprinnelig planlagt.

Nå står LightSail 2 for tur, igjen i regi av Planetary Society. Forbedringer fra forgjengeren omfatter bruken av et hurtig roterende treghetshjul for å hjelpe romfartøyet med å opprettholde stillingen i rommet. Dessuten er kamerasystemet oppgradert. Fremdriften kommer ved påvirkning av fotoner fra Solen, ikke partikler i solvinden.

Av tidligere romfartøyer med eksperiment-solseil kan nevnes Japans Ikaros (Interplanetary Kite-craft Accelerated by Radiation Of the Sun), som brukte metoden i 2010 under Akatsuki-ferden til Venus og NASAs NanoSail D2 i en lav jordbane, også i 2010.

Det kan også bli snakk om bruk av strålingen fra kraftige, fokuserte lasere på eller nær Jorden i fremdriftsøyemed. Uansett blir skyvkraften uhyre lav, men man slipper å ha med seg drivstoff.

Lockheed Martin skal bygge stille overlyds-eksperimentfly

Det er fremdeles liv i NASAs «Aeronautics-sektor» - 2. april ble det meldt at organisasjonen hadde gitt Lockheed Martin en kontrakt på 247,5 millioner dollar for bygging av et eksperimentfly med betegnelsen LBFD (Low-Boom Flight Demonstrator).

LBFD skal kunne fly hurtigere enn lyden uten lydsmell, og skal være ferdig innen 2022. 

Ny sjefsforsker i NASA

10. april meldte fungerende NASA-sjef Robert Lightfoot at Jim Green var utnevnt til romorganisasjonens nye sjefsforsker. Green tar over etter Gale Allen, og tiltrer 1. mai.