USA, Kina og Japan vil overvåke klimagasser fra rommet

Den amerikanske satellitten OCO-2 overvåker konsentrasjonen og fordelingen av CO2 i atmosfæren. Den ble skutt opp 2. juli 2014. I fremtiden vil flere slike satellitter fra USA, Kina og Japan overvåke klimagasser i atmosfæren. (Foto: (Illustrasjon: NASA))
Den amerikanske satellitten OCO-2 overvåker konsentrasjonen og fordelingen av CO2 i atmosfæren. Den ble skutt opp 2. juli 2014. I fremtiden vil flere slike satellitter fra USA, Kina og Japan overvåke klimagasser i atmosfæren. (Foto: (Illustrasjon: NASA))

Jordobservasjon

Internasjonal klimagass-overvåkning fra rommet

Etter klimaavtale-enigheten i Paris 12. desember kan det være et poeng å merke seg at Japan, Kina og USA utvikler satellitter som vil være i stand til å registrere hvilke land som slipper ut drivhusgasser.

I dag foregår beregninger av utslipp ofte på grunnlag av energiforbruk og andre indirekte metoder.

El Nino gir mer nedbør

Et El Nino fenomen inntreffer når havoverflate-temperaturene i ekvatoriale deler av Stillehavet stiger. Temperaturøkningen virker blant annet inn på atmosfærens og luftfuktighetens bevegelser rundt kloden.

El Nino hendelsen som nå er under utvikling i det østlige, ekvatoriale Stillehavet forventes å bli den kraftigste siden 1997-98, og satellittobservasjoner begynner å vise resultatet på fordelingen av nedbør, troposfærisk ozon og busk-/skogbranner rundt kloden.

På et American Geophysical Union møte i San Francisco ble det 15. desember dokumentert hvordan ”atmosfæriske elver” med betydelige nedbørsmengder intensiveres under en El Nino, og årets hendelse vil forhåpentligvis gi mer regn over tørkerammede California. Men tropisk ozon kommer til å avta over midlere breddegrader, og risikoen for branner i tropene vil trolig øke.

Russisk meteorologisatellitt skutt opp

Den russiske meteorologiske satellitten Elektro L2 ble 11. desember plassert i en geostasjonær overføringsbane av en Zenit 3SLBF bærerakett skutt opp fra Baikonur.

Russiske medier antyder at oppskytningen kan være den siste for Zenit. Årsaken er det dårlige forholdet mellom Russland og Ukraina, som bygger raketten, pluss mangelen på oppdrag for Sea Launch.

Romforskning

Pluto i sanne farger og høy oppløsning

En mosaikk fra serien Pluto høyoppløsningsbilder NASA viste frem 4. desember ble 10. desember presentert i sanne farger, og er imponerende god.

Mosaikken er blitt til ved å kombinere New Horizons 77-85 meters sort/hvitt bilder, der det er mulig å skjelne detaljer ned til et halvt bykvartal, med fargebilder som har en oppløsning på 630 meter.




Video fra NASA med høydepunkter fra bildene til New Horizons, utgitt 5. desember 2015.

Kjølig dvergstjerne kan ha orkan som ligner Jupiters røde flekk

Ved bruk av data fra NASAs Spitzer og Kepler romteleskoper har astronomer oppdaget noe som synes å være en liten stjerne med en enorm, støvfylt orkan i atmosfæren. Orkanen kan minne om Jupiters Store røde flekk, et vedvarende fenomen som av utstrekning er større enn Jorden.

”Vi vet at stormen har vart i minst to år og sannsynligvis lenger,” uttaler John Gizis ved University of Delaware i Newark og hovedforfatter av en artikkel om oppdagelsen i tidsskriftet Astrophysics Journal.

Planeter har lenge vært kjent for støvfylte stormer, men dette er beste indikasjon hittil på at en stjerne kan ha noe av det samme. Stjernen, med betegnelsen W1906+40, tilhører en forholdsvis kjølig gruppe objekter kalt L-dverger. Noen L-dverger betraktes som stjerner fordi de har termonuklær fusjon og avgir lys. Andre, kalt brune dverger, omtales også som ”mislykkede stjerner” fordi de ikke har termonukleær fusjon.

W1906+40 er antatt å være en stjerne ut fra beregninger om alder og data om temperaturer, forholdvis lave 2200 grader K. Dette er for lite for en stjerne med termonukleær fusjon, men nok til at skyer dannes i atmosfæren.

Curiosity nær vandrende sanddyner på Mars

NASAs Mars-kjøretøy Curiosity har på vei oppover foten av Mount Sharp fjellet i Gale-krateret støtt på et parti mørke sanddyner med topper opptil to etasjers høyde. Dynene er en del av ”Bagnold Dunes” området i nærheten og langs den nordvestlige siden av Mount Sharp.

Bilder fra orbitalsonder viser at kantene på de individuelle dynene kan bevege seg 1 meter per Jord-år. Curiosity skal nå ta prøver for analyse.




Video fra Jet Propulsion Laboratory som viser bilder av sanddynene sett fra Curiosity og fra Mars Reconnaissance Orbiter. Bildene fra rommet viser at sanddynene vandrer.

Lyse flekker på Ceres kan tyde på vannis under overflaten

To nye studier basert på data fra NASA-sonden Dawn og publisert i tidsskriftet Nature avslører interessante trekk på dvergplaneten Ceres (gjennomsnitts-diameter 940 kilometer).

Den ene studien gjelder de mer enn 130 lyse flekkene som er oppdaget på himmellegemet, de fleste i nedslagskratre. Om flekkene skriver Andreas Nathues ved Max Planck Instituttet i Göttingen, Tyskland, at det lyse materialet har likhetstrekk med en type magnesiumsulfat kalt heksahydritt.

Nathues og kollegene hans mener at de saltrike forekomstene ble igjen da vannis sublimerte i tidligere tider. Asteroide-nedslag kan ha gjort blandingen av is og salt synlig, og spredningen av de lyse flekkene kan tyde på at dvergplaneten har et lag av saltholdig vannis under overflaten.

Ceres kan være dannet langt ute i solsystemet

Den andre studien, utført av forskere i Dawn´s vitenskapelige gruppe, dreier seg om indikasjoner på funn av ammoniakkholdige leirearter i Ceres-overflaten. Utgangspunktet er data fra romsondens synlige og infrarøde kartleggingsspektrometer.

Ammoniakk-indikasjonene reiser spørsmål om dvergplaneten ble dannet i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter, der den nå befinner seg, eller oppsto i de ytre delene av solsystemet. En ytterligere mulighet kan være at Ceres ble dannet nær området den nå befinner seg blant annet av materiale som har drevet inn fra de ytre delene av solsystemet, nær Neptuns bane, der nitrogenis er termisk stabil.

10. desember hadde Dawn nådd den minste banehøyden rundt Ceres, omkring 385 kilometer, og i midten av måneden er det meningen å starte en ny serie observasjoner med en oppløsning ned til 35 meter per bildeelement. Og da kan nye trekk  dukke opp.




Video fra NASA Jet Propulsion Laboratory viser 3D-animerte bilder av Ceres. Videoen er fra 6. august 2015.

Kontrakt om ny europeisk Jupiter-sonde

9. desember undertegnet ESA og Airbus Defence and Space kontrakten om bygging av Jupiter-sonden JUICE (Jupiter Icy Moon Explorer), som ble vedtatt i mai 2012 og skal skytes opp i 2022.

Ved fremkomsten i 2030 skal JUICE inn i bane rundt gasskjempen for å studere dens turbulente atmosfære, betydelige magnetosfære og tynne ringer, dessuten ismånene Ganymedes, Europa og Callisto. Denne utforskningen over tre og et halvt år skal etter planen avsluttes ved at sonden går inn i bane rundt Ganymedes, solsystemets største måne.

Kontrakten har en ramme på 350 millioner euro.

Kometsonden Hayabusa 2 fikk gravitasjonshjelp av jorda

Japans Hayabusa 2 gjennomførte 3. desember en vellykket gravitasjonshjelp-passering av Jorden, og er nå på rett kurs for et møte med asteroiden Ryugu i midten av 2018.

Sonden skal samle prøver som vil bli før til Jorden i 2020.

Den internasjonale romstasjonen

Forsyningsfartøyet Cygnus tilkoblet

Det ubemannede Cygnus forsyningsfartøyet OA-4, skutt opp 6. desember, ble 9. desember grepet og geleidet til kobling av romstasjonens robotarm. Koblingsmekanismen var den jordvendte på Unity-seksjonen.

OA-4 skal være festet til stasjonen i noe over en måned før det frakobles og styres mot en destruktiv tilbakevending med omkring 1350 kilogram avfall og ukurant utstyr.

Cygnus-romfartøyet benyttet i OA-4, ”S.S. Deke Slayton II”, er det første i en serie noe større utgaver Orbital har arbeidet med for bemannede operasjoner i epoken etter Den internasjonale romstasjonen.




Video fra NASA viser Cygnus idet den bekreftes å være tilkoblet romstasjonen.

Mannskap ned til jorden

Siste halvdel av Ekspedisjon 45 mannskapet – Kjell Lindgren (NASA), Oleg Kononenko (Roskosmos) og Kimiya Yui (JAXA) – kom ned 11. desember i tilbakevendingskapselen fra Sojus TMA-17M etter 141 dager i rommet. Landingen fant sted etter solnedgang i det vanlige området nordøst for den lille byen Dzhezkazgan i Kasakhstan.

Av ulike gjøremål hadde mannskapet dyrket salat for bruk i romstasjonen som ledd i NASAs Veggie-eksperiment.

Tilbake i stasjonen var halvparten av Ekspedisjon 46 – stasjonssjef og langtidsastronaut Scott Kelly (NASA), langtidskosmonaut Mikhail Kornienko (Roskosmos) og teknisk medlem Sergei Volkov.

Nytt mannskap med britisk astronaut

Resten av Ekspedisjon 46, Jurij Malentsjenko (Roskosmos), Tim Kopra (NASA) og Tim Peake (ESA), ble skutt opp i Sojus TMA-19M fra Bajkonur 15. desember.

Peake er Storbritannias første ESA-astronaut, men første brite i rommet, Helen Sharman, besøkte den sovjetiske romstasjonen Mir i 1991 som første kvinne.

Hun var kjemiker, og hadde meldt sin interesse etter en radioannonsering. Plukket ut blant nesten 13 000 søkere. Initiativet, kjent som Project Juno, var resultatet av et samarbeid mellom Sovjetunionen og en gruppe britiske selskaper.

Tim Peake var offiser i den britiske hæren og helikopter-prøveflyver i Agusta Westland før han ble valgt ut av ESA blant ca. 8000 søkere for astronaut-trening i 2009. Prosjektbetegnelsen for hans første oppdrag i rommet er Principia.

Sojus TMA-19M ble manuelt tilkoblet Den internasjonale romstasjonen  etter fire omløp, omkring seks timer etter start. Vel om bord ble Peake tredje ESA-astronaut på besøk i år (etter italienske Samantha Cristoforetti og danske Andreas Mogensen).




Video fra BBC der TV-kjendisen Brian Cox og astronauten Chris Hadfield og en gjeng jublende skolebarn med flagg følger med på oppskytningen av Tim Peake.

Forskning på potensielt farlige mikroorganismer

Malentsjenko, Kopra og Peake skal være i stasjonen til tidlig juni 2016, det vil si nesten seks måneder. Blant mange gjøremål er et videreført eksperiment som går under betegnelsen Microbial Payload Tracking Series. Her brukes mikrobiologiske analysemetoder for å finne ut hva slags mikroorganismer som lever på overflater og i atmosfæren inni romstasjonen.

Det er mange av dem, og de representerer ikke bare et renholdsproblem – mikroorganismene kan være en potensiell trussel for mannskapets helse og for utstyr om bord.

Resultatet av eksperimentet vil kunne brukes i evalueringen av renholdsmetoder, dessuten beregning av risiko når det gjelder mannskapets helsetilstand  og forskjellige systemers ytelse på lengre ferder ut i rommet.

Kommunikasjon

Kontrakt om bredbåndssatellitter

Thales Alenia Space opplyste 10. desember at det var inngått kontrakt med O3B Networks, Ltd. om levering av ytterligere åtte satellitter for Medium Earth Orbit  konstellasjonen i 8063 kilometers høyde over ekvator.

Satellittene er en noe forbedret utgave av de tolv som siden september 2014 har dannet et innledende operativt Ka-bånd system for de delene av verden der annen bredbåndsdekning ikke er tilgjengelig.

Militær romvirksomhet

Amerikansk romfly i hemmelig langtidsoppdrag

Det amerikanske flyvåpenets X-37B ubemannede, gjenbrukbare romfly hadde 11. desember, på sitt OTV-4 (Orbital Test Vehicle 4) oppdrag, vært 200 dager i rommet.

Det egentlige oppdraget er hemmelig, men nyttelasten skal omfatte et materialeksperiment for NASA og et avansert fremdriftssystem utviklet av flyvåpenet.




Privat sammenstilling av fjernsynsprogrammer med kvalifiserte spekulasjoner rundt X-37B.

Problemer for militært GPS 3

Bakkesegmentet for det amerikanske flyvåpenets GPS 3 navigasjonssatellittsystem har fremdeles tekniske problemer. Problemene gjelder spesielt OCX, Operational Control Segment, og vil kreve minst to års ytterligere arbeid.

General John Hyten. Sjef for US Air Force Space Command, gikk i et foredrag 8. desember så langt som å kalle bakkesegmentet ”en ulykke”.

Mislykket militær russisk oppskytning

5. desember ble en Sojus 2.1b bærerakett brukt ved oppskytningen av to satellitter for militære formål fra Plesetsk-kosmodromen. Den ene, en jordobservasjonssatelllitt med betegnelsen Kanopus ST, skilte imidlertid ikke lag med Volga, bærerakettens øverste trinn, angivelig fordi én av fire låsemekanismer ikke åpnet seg da den skulle. Et signal for tidlig, destruktiv tilbakevending ble sendt opp 6. desember.

Kanopus ST var blant annet utstyrt med et mikrobølge-radiometer og et multispektralt kamera. Radiometeret hadde en skårbredde på 2200 kilometer og en oppløsning på 12-160 kilometer. Tilsvarende tall for det multispektrale kameraet var 1000 kilometer og 30-50 meter.

Kinesisk militær kommunikasjonssatellitt skutt opp ...

Den kinesiske militære kommunikasjonssatellitten ChinaSat-1C ble skutt opp 9. desember med en Long March 3B fra Xichang-basen i Sichuan-provinsen.

ChinaSat-1C antas å være satellitt nummer to i et system av Fenghuo andre generasjons taktiske, geostasjonære satellitter. Konstruksjonen er basert på en DFH-4 plattform, oppskytningsvekten var 5,2 tonn, effekten 10,5 kW og forventet operasjonstid 15 år. Første satellitt i systemet, ChinaSat-20, ble skutt opp i 2003.

... og russisk

13. desember ble en russisk militær kommunikasjonssatellitt av typen Garpun (Harpun) plassert i en geostasjonær overføringsbane av en Proton M skutt opp fra Bajkonur.

Oppskytningen var utsatt tre dager for inspeksjon av satellittens separasjonsmekanisme etter uhellet med den militære jordobservasjonssatellitten Kanopus ST 5. desember (ovenfor).

Diverse

Storbritannia satser på kommersiell romfart

14. desember, altså dagen før briten Tim Peake ble skutt opp (se ISS), publiserte den britiske regjeringen landets første National Space Policy, en nasjonal rompolitisk handlingsplan.

Storbritannia tar sikte på å bli et slags europeisk sentrum for kommersiell romfart med tilhørende teknologiområder. Derigjennom vil landet skaffe seg en større andel av det globale rom-markedet. Forskjellige muligheter skal utnyttes bedre for blant annet å skaffe nye arbeidsplasser og for å utvide kunnskapene om universet.