Hva er styrker og svakheter ved en teologisk etikk som hevder at moralen i siste instans er grunnet i Guds bud? Dette essayet stod på trykk i Klassekampen i dag, 25. januar, og omhandler Kierkegaards betraktninger over hva som skiller det kristne synet på kjærlighet fra andre former for kjærlighet: 

At Kierkegaard var en moralfilosofisk tenker, er hevet over enhver tvil. Men hvor skriver han egentlig om menneskelig kjærlighet, begjær og ansvar? Da Kjerlighedens Gjerninger (KG) kom ut i 1847 (under forfatterens eget navn), markerte dette en ny vending i Kierkegaards etiske forfatterskap. Den som leter etter Kierkegaards etikk i det psevdonyme verket Frygt og Bæven (1843), vil lete forgjeves. Frygt og Bæven er en bok om tro, og handler om troens ridder, Abraham. Her belyses tro som eksistensiell kategori. I følge forfatteren viser Abrahams tro seg som noe som kan suspendere etikken: Troen viser seg når Abraham er villig til å begå et drap på sin sønn Isak, for å overholde sin plikt mot Guds bud. Dermed blir Frygt og Bæven også en bok om moral, men først og fremst handler den altså om tro, som filosofisk kategori.

KG har hatt liten gjennomslagskraft i moralfilosofiske miljøer. Sentrale tenkere som T. Adorno, K. Barth og K.E. Løgstrup styrte resepsjonen av KG i negativ retning: Verket fikk et rykte for å være a-sosialt og a-kosmisk, med en sterk nedvurdering av det verdslige, menneskelige følelsesliv. Etikken i KG ble forstått som en streng pliktetikk, der det hele ble irrasjonelt: Guds krav til mennesket ble for stort, og Kierkegaard skrev seg vekk fra de menneskelige relasjoner, der man til en viss grad kunne regne med at noen tok ansvar for deg tilbake.

I KG går Kierkegaard grundig igjennom fenomenet menneskelig kjærlighet. Han ønsker å forstå hovedbudet i den kristne etikken: ”Du skal elske din neste som deg selv” (fra Matteus 22, 39). Kierkegaard ønsker å forstå dette jødisk-kristne budet i relasjon til naturlig kjærlighet, som vennskap og erotisk kjærlighet. Og kan kjærlighet tvinges frem slik som dette budet påstår? Kierkegaard kommenterer selv det eiendommelige ved kristendommens viktigste bud slik: ”Du ”skal” elske, thi dette er just Kjendet paa den christelige Kjerlighed og er dens Eiendommelighed, at den indeholder denne tilsyneladende Modsigelse: at det at elske er Pligt.” (KG, s. 29) I KG ønsker Kierkegaard å forsvare den kristne forståelsen av kjærlighet, forstått som plikt. Han sammenligner denne plikten med vennskap og erotisk kjærlighet, der kjærlighet ikke er plikt, men tvert i mot styrt av tilbøyelighet og drifter, fortrinn og eksklusivisme.

Først noe om polemikken i verket. Kierkegaard var en polemisk tenker og skribent. Han lå i konstant polemikk med sin samtid, kanskje særlig mot den offentlige, statskirkelige forståelsen av hva sann kristendom egentlig bestod av. I KG fremhever han sin egen forståelse i lys av samtidens syn på kjærlighet. Kierkegaard polemiserer mot særlig to illusoriske figurer, og for dem begge er det kristne synet på nestekjærlighet som plikt et anstøt. De to er begge hedninger: Den første er en bortskjemt hedning, den andre er en forvirret hedning. Ved å polemisere mot en hedensk forståelse av kjærlighet, må Kierkegaard også kommentere samtidens sekularisme. Disse to formene for hedendom var aktuelle fordi Kierkegaard påstod at de fantes innenfor den danske kristendommen, som sekulær kristendom.

Forskjellen på den bortskjemte hedningen og kristendommen er at den første er en sekulær frigjort tenker som ønsker å ta over innholdet i den jødisk-kristne moralen, uten selve grunnlaget, nemlig Gud. Den bortskjemte hedningen har lært av kristendommen at kjærlighet er viktig, ja, endog en plikt. Men denne hedningen har blitt trollbundet av samtidens syn på kjærlighet, og har blandet den kristne nestekjærligheten med erotisk kjærlighet og vennskap. Slik har muligheten til å elske mennesker i lys av det evige, Gud, gått tapt. Hedningen er bortskjemt; han tærer på den kristne moralen, uten å akte på moralens kilde, Gud. Det hele er bare mild filantropi, medmenneskelighet uten Gud. 

Kierkegaard beskriver denne hedningen som et barn av Opplysningstiden. Dette progressive prosjektet var sett som et frigjøringsprosjekt, og menneskeheten hadde da også kommet langt: Føydalisme og slaveri var avskaffet. Men prosjektet var ustoppelig, og det neste nivået var å frigjøre mennesket fra den guddommelige autoritet. Kierkegaard definerer den moderne kulturen som et opprør mot Gud. Samtidig hevder han at mennesket fortsatt er bundet til Gud, ikke ved fødselen, men ved skapelsen:

”Dog dette Livegenskab finder man at være et byrdefuldt Paahæng, og er derfor mere eller mindre aabenlyst betænkt paa at afsætte Gud for at indsætte Mennesket – I Menneskets Rettigheder? nei, det behøves ikke, det har Gud allerede gjort - altså i Guds Rettigheder, den Plads bliver jo ogsaa ledig, naar Gud afskediges.” (KG, s. 115)

Der den bortskjemte hedningen rett nok akter den kristne moralen, temmer den forvirrede hedningen den kristne nestekjærligheten. Denne figuren forstår kristen nestekjærlighet som identisk med naturlig kjærlighet; vennskap og erotisk kjærlighet. Men slik forvrenger han både erotikken, vennskapet og nestekjærligheten, og deri består vrangforestillingen: Kierkegaard forstår den kristne nestekjærligheten helt motsatt av naturlig kjærlighet.

Erotikk og vennskap er ekskluderende, de foretrekker noen mennesker fremfor andre. Kristen kjærlighet er inkluderende; kristendommen krever at man elsker alle mennesker, ikke at man har mange venner og elskere. Kierkegaard er kritisk til den hedenske poetens dyrking av den selvsentrerte nytelsen som nestekjærlighet. Det er plikten som må veilede den menneskelige kjærlighetsevnen, ikke omvendt. Denne plikten sikrer frihet, for alle.

Plikten til å elske alle, er kristendommens største styrke. Det er dette KG handler om, kjærlighet som plikt mot Gud. Det er plikt til å elske, men for Kierkegaard er budet er satt inn i en meget tydelig kristen kontekst: Gud forutsettes som fundament for moralen, og denne Gud kjennetegnes først og fremst ved at han er kjærlighet.

Kun når det er plikt å elske, og plikten gjelder alle, kan kjærligheten sikres mot alle forsøk på å destabilisere den. I vennskap og erotisk kjærlighet forventer vi alltid noe igjen, ifølge Kierkegaard. Dette gjør disse formene for kjærlighet ustabile. De er uttrykk for selvkjærlighet, vi elsker noe i oss selv i ethvert vennskap, i ethvert erotisk forhold. Disse formene for kjærlighet er spesielt utsatt for egoisme: Vi ønsker å besitte den andre. Men når det å elske forstås som plikt, kan det selviske i vår naturlige kjærlighet utryddes. Den kristne plikten til å elske alle ubetinget, sikrer lik status for alle. Alle er skapt av Gud, alle er like innfor den guddommelige plikten til å elske. For Kierkegaard gir plikten en garanti om frihet: ””Du skal elske”. Kun naar det er Pligt at elske, kun da er Kjerligheden for evig betrygget mod enhver Forandring; evig frigjort i salig Uafhængighed;” (KG, s. 34).

Når Kierkegaard tilviser vår kjærlighetsevne til opphavet, Guds kjærlighet, viser han at bak plikten til å elske ligger allerede menneskets iboende kjærlighetsevne som nådegave fra Gud: Du skal elske, fordi du kan, fordi Gud allerede har satt deg i stand til å elske, ved å elske deg først. Selv om Kierkegaard forstår kjærligheten som en plikt, forstår han den også som en indre trang. Slik åpner han opp for den menneskelige aktivitet i dynamisk samspill med Gudskjærlighetens kraft. Mennesket er ikke passivt: Kjærlighet er en sterk følelse. Den tvinger seg fram gjennom mennesket, som et kraftig begjær etter å uttrykke seg som ansvar og godhet for vår neste. Dette er forutsetningene for den kristne plikten til å elske.

For Kierkegaard kan Gud ikke holdes utenfor etikken, da korrumperes kjærligheten. Dette gjør KG til et sterkt kristen-polemisk verk. Med dette verket posisjonerer Kierkegaard seg tydelig som en kristen tenker: Jeget kan bare elske på den rette måten når det har en rett relasjon til Gud, han som i den kristne troen er kjærlighet. Bare slik blir mennesket det selvet det er skapt til å være. Gud krever ikke bare nestekjærlighet, han krever også kjærlighet til seg selv. I KG blir Gud mellombestemmelsen i ethvert kjærlighetsforhold mellom mennesker. Erotikk og vennskap forutsetter nestekjærligheten, om de skal kunne transformeres og bli renset for selviskhet.

I KG ser vi at den menneskelige kjærligheten må forstå seg først som gave fra Gud. En sekulær moral der Gud er tatt vekk, kan aldri nå helt frem, ifølge Kierkegaard. Slik ser vi at innsikten fra første Johannes brev, kapittel 4, gjennomsyrer hele verket. Rett tro forutsetter et rett liv. Men et rett liv, forutsetter rett tro:

“Vi elsker fordi han elsket oss først. Om noen sier at han elsker Gud, men likevel hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, han kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er det bud vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.” 1 Joh 4, 19-21