Debatten om fastlegers reservasjonsrett raser videre. Tradisjonelt har denne reservasjonsretten ikke bare vært knyttet til selve abort-inngrepet: Også henvisning til og rådgivning om abort, var handlinger som leger tidligere kunne reservere seg mot. Dette skal nå endres. Både statsminister Jens Stoltenberg og helseminister Anne Grete Strøm-Erichsen har vært tydelige: Disse legene må slutte i sitt yrke. Denne retorikken er ikke bare radikal venstreside-retorikk. Også politikere fra partiene Høyre og Venstre støtter, overraskende nok, regjeringens syn: Overraskende, fordi dette er liberalkonservative partier som tradisjonelt har sett verdien av samvittighetsfrihet og velbegrunnet uenighet.

Denne saken har flere aspekter. Det er innlysende at konflikten kan sees på bakgrunn av forskjellig menneskesyn, ett sekulært, og ett religiøst. Men konflikten dreier seg ikke om at de kristne legene ønsker at en kristen etikk skal legges til grunn når en stat regulerer sitt lovverk. Det ville ført oss ut av demokratiet, og inn i teokratiet. Konflikten om reservasjonsretten dreier seg heller ikke bare om at legenes reservasjonsrett er truet. Det tolerante demokratiet er også truet, og det er kanskje det mest alvorlige: Man kunne tenke seg at statsminister og helseminister støttet et syn på demokratiet der mindretallets rett til å følge sine egne overbevisninger ble forsvart, så lenge dette ikke skadet andre mennesker. Politikere burde være i stand til å se at dette ikke er det samme som å støtte abortsynet til kristne leger. Det er kun en støtte til det fleksible demokratiet.

Regjeringens manglende forståelse for legenes ønsker, kan skyldes en snever forståelse av hva som skal være et ”ekte” etisk problem. Abort er de facto et etisk dilemma, og man må ikke nødvendigvis ha en religiøs tro for å være enig i det. Uansett hva slags syn man har på fosterets verdi, er abort en avslutning av et spirende menneskeliv. Men regjeringens steile holdning viser en ny og demokratifiendtlig logikk: Nå kan du miste jobben dersom du forstår abort som et etisk dilemma. Slik regjeringen ser det, bryter abort med det som skal være ”statlig aksepterte” etiske dilemmaer. Dersom religiøs tro kan være årsaken til at et etisk dilemma oppstår, virker dilemmaet uakseptabelt for regjeringen. Etter mitt syn har de dermed både en snever forståelse av religiøs tro, men også av hva et moderne demokrati bør være.

Først religiøs tro: Fokuset er nå blitt rettet mot de legene som blir fratatt sin samvittighetsfrihet. Troen kobles til samvittigheten, det er den enkeltes samvittighet overfor Gud som er den avgjørende faktor i den kristnes liv. Men dette kan sees på en annen måte: Ut fra en kristen-kirkelig kontekst er respekten for menneskeverdet ufravikelig. Dette deles også av andre religioner. I en slik sammenheng forstås legeyrket som en positiv virksomhet, i livets tjeneste. Et kristent menneske er ikke bare en sekulær borger: Hun er også en del av det kirkelige fellesskapet. I visse tilfeller må lojaliteten til staten suspenderes, hvis og bare hvis denne lojaliteten pålegger handlinger som det kristne trosfellesskapet ikke anser som tilforlatelige. Det er altså ikke bare samvittigheten som er problemet: I Romerriket kunne heller ikke kristne ofre til eller tilbe Keiseren. I siste instans bør kanskje de kristne legene spørre seg om de, som kristne, kan ha en slik totalitær stat som arbeidsgiver.

Dersom den rød-grønne regjeringen hadde hatt en bredere forståelse av religion som fenomen, tror jeg de kunne resonnert på en annen måte. For regjeringen er ”religiøs overbevisning” støy som hindrer staten i å tvinge gjennom sin sekulære ideologi. Regjeringen ser ikke at religion kan forstås bredere enn det en enkelt samvittighet sysler med i det stille, og som noe som kan styrke en persons moralske overbevisning og politiske engasjement.

Så til det moderne demokratiet, der velbegrunnet uenighet bør være en umistelig verdi: Rett nok kan ikke en sekulær stat ta hensyn til religiøs argumentasjon når den regulerer sitt lovverk. Den kan tillate abort på medisinsk grunnlag, basert på en sekulær forståelse av helsetjenester. Men en sekulær stat bør kunne respektere en religiøs begrunnelse for å være mot abort. Der staten i de siste tiår har sett forskjell på disse to prosessene, har politikerne nå endret kurs: Legene må slutte å jobbe. Dermed har den statlige toleranse vendt seg til aggressiv intoleranse, slik Skjervheim påpekte: ”Når dei liberale prinsippa vert sette absolutt, forvandlar det heile seg til illiberalitet”.

Med dette har statsministeren, helseministeren og andre ledende politikere tatt steget inn i et landskap de neppe ønsker å være i: Den demokratiske tanken om velbegrunnet uenighet er skjøvet til side for en aggressiv og totalitær ideologi som tvinger frem sin agenda. Dette er et nytt syn på demokratiet og det norske samfunn, et syn som virker lite reflektert. Men det blir verre: For det første signaliserer regjeringen at de fremover vil kvalitetssikre (sensurere) legenes samvittigheter, slik at de er kjemisk frie for religiøse overbevisninger. Det blir en enorm jobb. For det andre signaliserer regjeringen at Norge AS ikke ønsker seg religiøse leger. For det tredje signaliserer regjeringen at lojaliteten til staten skal være total: Siden staten er arbeidsgiveren til legene, må legene gjøre som staten sier. Det er ingen moralske eller filosofiske argumenter bak det faktum at regjeringen nå har snudd. De begrunner ikke avslaget med et nytt etisk syn på fosteret, eller den gravide kvinnen. Det er pur statsmakt som er hovedsaken: For regjeringen er det tjenesteforholdet som er det sentrale, ikke selve det etiske dilemmaet. Alt dette er ganske enkelt svak tenkning, både filosofisk, moralfilosofisk og politisk.

Så lenge reservasjonsretten ikke er et reelt problem som truer kvinners lovbestemte rett til abort, burde staten legge til rette for at slike samvittighetshensyn kan veie tungt. Ikke fordi staten skal gi Bibelen, Koranen, synagogen eller Kirken rett i synet på menneskelivets ukrenkelighet, men fordi det norske samfunnet ville blitt styrket. Staten bør legge til rette for moralsk meningsmangfold, og for at samvittigheten kan være veiledende i moralske spørsmål, så fremt dette ikke skader andres helse.

________________

Dette innlegget stod på trykk som kronikk i Aftenposten 29. februar, 2012.