Jeg og min kollega, arkeolog Reidun Aasheim, har i mange runder over flere år utført arkeologiske undersøkelser i Son i Vestby.

En vakker høstdag i 2013 satt vi i bilen fra Oslo på vei til Son for å holde en omvisning om alle de spennende funnene våre. Vi snakket om at vi hadde lyst til å skrive en bok om Son. Jeg sa at da trenger vi en historiker. «Ja, vi bestiller en historiker» svarte Reidun med et smil.

Vi holdt omvisningen vår og etterpå trådte en mann ut fra gruppen av tilhørere og sa: «Hei, jeg heter Finn-Einar Eliassen og er historiker, kan vi samarbeide?». Siden den gang har vi tre samarbeidet tett om artikler, foredrag, en utstilling på Follo museum og om boka vår «Son under Son», som er en bok om arkeologi og historie på et gammelt ladested.

Vårt mål med boken, og alt annet vi gjør sammen, er å få så mye kunnskap som mulig ved å se på kildekategoriene våre i felleskap. Dette krever et tett samarbeid med inngående diskusjoner og vedvarende arbeid både med arkeologiske funn, skriftlige kilder og kartmateriale.

Når vi arbeider, holder vi nøye rede på tre nivåer av kunnskap: «Hva vet vi sikkert?», «hva er sannsynlig?» og «hva er mulig?» Når vi så jobber med de arkeologiske og de historiske kildene sammen, ser vi at vi kommer mye lenger i vår kunnskapsreise enn vi ville gjort hver for oss. Det betyr at noe som for eksempel kunne sies å være en mulighet ut fra enten arkeologiske funn eller historiske kilder, blir sannsynliggjort eller bekreftet og noen ganger avkreftet gjennom samarbeidet.

Noe annet vi også har sett betydningen av, er hvor viktig det er å se på de lange linjene, i dette tilfellet fra vikingtid til 1700-tallet. Dette innebærer at vi også har sett på de arkeologiske funnene som er yngre enn 1537, som er den øvre grensen for automatisk fredning (enkelte kulturminnetyper er fredet eller vernet også om de er yngre). Vårt tverrfaglige samarbeid viser hvor mye kunnskap man kan få ved å bruke alle tilgjengelige kildekategorier, uavhengig av alder.

Både arkeologi og historie er spennende fag som gir mye ny kunnskap om menneskers liv. Som arkeolog har jeg alltid dratt nytte av andre fagdisipliner, for eksempel de naturvitenskapelige dateringsmetodene dendrokronologi (årringer i tre) og radiokarbondatering.

Jeg har i mange år hatt lyst til å forsøke et samarbeid mellom arkeologi og historie, og er glad for at jeg har fått muligheten til det. Slik vi har sett gjennom vårt samarbeid, er det svært nyttig å bruke historiske og arkeologiske kilder sammen. Men det er ofte ikke tid eller ressurser til et tett samarbeid på tvers av fagene.

Et tverrfaglig samarbeid kan, slik det har gjort i vårt tilfelle, gi mye mer kunnskap om et sted enn man ville fått hver for seg. Det er mange steder som har en liknende bakgrunn som Son. Mye av den kunnskapen vi har fått om Son kan brukes til å forstå andre steder. I tillegg håper vi at vårt prosjekt kan inspirere til økt faglig samarbeid.