Er det greit å la seg utpresse?

Raino Malnes. (Foto: UiO)
Raino Malnes. (Foto: UiO)


Av Raino Malnes, professor ved Institutt for statsvitenskap ved UiO. 

Et av de mindre kjente diktene til Jan Erik vold, som står i samlingen kykelipi fra 1969, heter «hei johnson». Det er adressert til Lyndon B. Johnson, som var amerikansk president fra 1963 til 1969, og det lyder slik:

hei johnson

jeg har et forslag

hvis vi holder opp å skrive om vietnam

vil du holde opp å bombe ok

Dette er et forsøk på bestikkelse. Noen lover å legge bånd på sine ytringer i bytte mot at andre lar være å bombe. Det er et spesielt tilfelle av bestikkelse, på den måten at målet er å få noen til å slutte gjøre noe som er galt.

Er det greit å bestikke noen ved å tilby dem å holde munn for å få dem til ikke å gjøre noe de uansett bør la være å gjøre?

La oss skru tiden tilbake. Drapene i Paris har ennå ikke funnet sted. Charlie Hebdo og andre medier er gjenstand for utpressing. Noen truer med terror for å få dem til å la være å trykke visse tegninger. Det utpresserne truer med å gjøre, er galt – så galt det går an å være. Er det forsvarlig, etisk sett, å gi etter for den slags utpressing?

En tanke er at hva vi bør gjøre, i disse og andre tilfeller, kommer an på hva det vil føre til å handle slik eller sånn. Dette kan kalles utslagssiden av saken. Den har å gjøre med det som ventelig kommer ut av handlingen. Det kan dreie seg om mer enn virkninger på liv og velferd – også, for eksempel, det Immanuel Kant er opptatt av når han vil ha oss til å behandle andre mennesker som mål i seg selv.

Man kan hevde at saken har enda en side. Den kan kalles uttrykkssiden og er ikke lite lett å beskrive. Det jeg har i tankene, er at en handling kan stå i godt eller dårlig lys, og kaste godt eller dårlig lys over den som utfører handlingen, uansett om utslaget av handlingen er positivt eller negativt.

Å bestikke noen for å få dem til unnlate å gjøre noe de uansett ikke bør gjøre, er ikke særlig flott. Det skulle ikke vært nødvendig. Vi hadde ikke behøvd å gjøre det hvis folk oppførte seg anstendig, og hvis vi gjør det likevel, gir vi etter for umoral. Målet er riktignok å komme umoralen til livs, og anta at vi klarer det. I så fall oppnår vi noe fint. På utslagssaken av saken er alt vel. Men ikke desto mindre vi har fått en flekk på oss. Vi har gjort noe ynkelig. Det er ikke snakk om skitne hender. Så galt er det ikke. Men det er kommet en skamplett på oss. Dette kan i sin tur gi seg ulike utslag, for eksempel at noen tar oss for å være sveklinger og behandler oss deretter. Men det er ikke derfor det vi gjør er ynkelig. Ynkeligheten hører til uttrykkssiden av saken, og den er en side for seg.

I det tilfellet vi snakker om – nå er vi tilbake til tiden før 7. januar – er det farlig ikke å gi etter for utpressingen. Hvis aviser og andre medier gir etter og gjør det utpresserne forlanger, vil de som lever der avisene utgis og mediene virker, ha mer trygghet enn de får hvis mediene ikke legger bånd på seg. Og trygghet teller. Å være trygg er stort. Når Thomas Hobbes beskriver krigens redsler, lister han først opp materielle ødeleggelser og kulturelt forfall, men «verst av alt», sier han, er «den vedvarende frykten og faren for å bli drept».

Redaktøren av Charlie Hebdo sa: «Jeg vil heller dø oppreist enn leve på knærne». Hans standpunkt er: Hvis prisen for trygghet er å falle på kne for utpressere av dette slaget, kan det være det samme med tryggheten.

Denne holdningen har noe flott over seg. Men hvis vi ser på utslagssiden av saken, knytter det seg åpenbart et problem til den: den tar fra mange mennesker en ogd del trygghet. Noen av disse menneskene deler redaktørens holdning. Men ikke alle deler den.

Det er et dikt av Ron Padgett – en slags hustavle – som heter «How to be perfect», og den siste strofen i diktet lyder: “If there’s shooting in the street, don’t go near the window”. Noen mennesker er mer skvetne enn andre. De vil veldig gjerne være trygge, også til prisen av ynkelighet. Det bør de få lov til, og derfor hviler det en skygge – en dyp skygge – over den ellers flotte holdningen til redaktøren av Charlie Hebdo.

Jeg kan tenke meg to innvendinger. Den første er at utpresserne ikke har til hensikt å holde sin del av avtalen. De gjør et nummer av tegningene for å få et påskudd til å gjøre noe de ville gjort uansett. I så fall driver de strengt tatt ikke med utpressing, men forsøker å få oss til å tro at de gjør det.

Hvis dette er tilfellet, har mye av det jeg sier, bare akademisk interesse. Men selv om noen av dem som står bak utpressingen, har til hensikt å terrorisere oss uansett, gjelder det neppe alle. Ved å legge bånd på seg, fjerner ikke mediene faren for terror, men de demper den, og det er heller ikke lite.

Den andre innvendingen er at det er farlig å la seg utpresse; det er ikke bare farlig å gi etter for utpressingen. Noen – disse utpresserne eller andre som kommer etter dem – kan få blod på tann og forsøke mer av det samme.

Men ingenting tyder på at viljen til å hegne om ytringsfriheten er lunken. Ytringsfriheten er ingen skjør plante i land som har hatt ytringsfrihet lenge. Hvis noen skulle ta tilbakeholdenhet i tilfellet med tegningene som indikasjon på at liberale samfunn mangler ryggrad, så har de såpass mangelfull kontakt med virkeligheten at det neppe gjør noe fra eller til hvilket signal vi sender dem i denne saken. —

Jeg skal skifte tema fra utpressingen til ytringene. Jeg skal ikke spørre om det bør være tillatt å trykke blasfemiske tegninger. Spørsmålet er om mediene bør la være å trykke dem selv om det er tillatt. Spørsmålet gjelder mer spesielt store medier, for eksempel aviser som ligger fremme overalt og har en sentral plass i den offentlige samtalen, som alle bør delta i, eller i alle fall lytte til. Er det allright at slike medier setter slike tegninger på trykk?

Før jeg svarer, skal jeg nevne en elementær, men viktig distinksjon fra troslivets psykologi. Det er distinksjonen mellom det noen tror på en helhjertet måte, og det man bare heller til å tro. Jeg har den helhjertede oppfatningen at datteren min har brune øyne; jeg heller til å tro at hun har gjort alle leksene til i morgen.

Jeg heller også til å tro at det ikke er allright at store medier trykker tegningene vi snakker om. Jeg har to grunner, og de er usikre på hver sin måte, men inntil videre har de det som trengs for å holde på meg.  

Den første grunnen skal jeg anskueliggjøre ved hjelp av en illustrasjon fra en annen tid.

I 1953 sendte det som den gangen var den eneste kringkastingskanalen i Norge, en tale av predikanten Ole Hallesby, og Hallesby sa blant annet dette:

«Hvordan kan du som er uomvendt [til kristentro], legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?»

Dette var egnet til å skremme vettet av noen hver i 1953. Noen mennesker som har vokst opp med forestillingen om helvete tett på seg, forteller at den forårsaket varig angst.

Å sende Hallesbys tale i radio, var lovlig. Var det, moralsk sett, forsvarlig?

Hallesby hadde trolig stor trang til å få sagt det han sa, og NRK hadde trang til å kringkaste det, men jeg heller til den oppfatningen at talen ikke burde gått på luften. Jeg antar at noen muslimer kjenner minst like stort ubehag når de ser sin profet karikert, som noen radiolyttere gjorde da Hallesby skremte dem med helvete.

Verdien av at folk sier det de har trang til å si, uansett hva det måtte være, er todelt: Det kan være godt for dem å få sagt det, og det kan være godt for alle at det blir sagt. Alt som innebærer at folk legger bånd på seg, tærer på disse verdiene.

John Stuart Mill, som har levert verdens mest berømte forsvar for ytringsfrihet, mente det er godt at veldig mye blir sagt. Bare på den måten kan opplysning komme i stand. Han fremholdt særlig verdien av at tossete ting blir sagt. Tosserier trengs for å holde opplysningsarbeidet gående. Mill ville ganske sikkert ment at det var riktig å publisere Hallesbys tale om helvete og andre bisarre forestillinger om det hinsidige.

Ville han også ment at tegningene vi snakker om, er en del av opplysningsarbeidet som det er om å gjøre å holde gående? Er det et viktig bidrag til opplysning å få folk til å le av religion?

En gang var det trolig det. Men jeg heller til å tro at dette ikke lenger er tilfellet. Riktignok skader det neppe opplysningens sak at noen latterliggjør religiøse skikkelser. Men om det skulle tjenes saken, så er bidraget sannsynligvis for småtteri å regne.

Den andre delen av begrunnelsen for standpunktet jeg har antydet, skal jeg gjøre kort. Det er ikke lett for mennesker med ulik innstilling til det ene og det andre å leve sammen i fred og fordragelighet. Vi klarer det ikke, med mindre vi jenker oss etter hverandre. Det er ikke alle holdninger som bør få komme til uttrykk, i alle fall ikke hvor som helst.

Jeg gjør denne delen av begrunnelsen kort, blant annet fordi jeg ikke er sikker på hvordan jeg skal møte et motargument som kom fra en dansk venn som leste et tidlig utkast til manuskriptet jeg leser. Han fremhever verdien av debattkultur der vi kan diskutere «alle … mulige emner der kalder på stærke følelser». Jeg ser verdien. Kanskje kan hans argument hektes på argumentet om verdien av opplysning, som jeg hentet fra John Stuart Mill. I så fall kan det bli verre å forsvare standpunktet jeg heller til å ta.

Nå har mennesker blitt drept, fordi de ikke la bånd på sine ytringer, og nå vi si klart fra at, uansett hva man måtte mene om å sette tegningene på trykk, så er drap mye verre.

Skal vi gå et skritt til og si at nå bør tegningene settes på trykk overalt, i små og store, marginale og sentrale, medier, for å understreke det jeg nettopp sa: at uansett hvor god grunn det var til ikke å trykke tegningene i første omgang, er så drap noe helt annet og noe langt, langt verre?

Jeg heller til å svare nei også på det spørsmålet. Min venn og kollega Robert Huseby har latt meg få låne denne analogien. Anta at noen får sparken på grunn av utroskap. Det er, antar jeg, galt å være utro. Det er også galt, og mye verre, å si opp noen fordi hun er utro. Vi bør vise at vi ikke godtar at det siste skjer. Men vi bør ikke vise det ved selv å være utro, fordi grunnen til ikke å være utro, er like god nå som den var på forhånd, før oppsigelsen på grunn av utroskap fant sted.

Jeg har nevnt noen grunner til ikke å trykke tegningene av profeten. Det skaper utrygghet av et slag som hvem som helst må få lov til å leve med hvis de selv ønsker det, men ingen ikke bør gjøre andre nødsaget til å leve med. Det er også ufølsomt og egnet til å gjøre samfunnsliv vanskeligere enn det allerede er. Disse grunnene er like gode nå som de var før 7. januar.

––––––

Innlegget er basert på UiO foredraget « Etter Paris… Frie ytringer- etikken og de politiske realitetene»