Feministisk religionskritikk fra Darwin til New Age

Av Jorunn Økland, professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning

Jorunn Økland. (Foto: UiO)
Jorunn Økland. (Foto: UiO)

”A woman’s asking for equality in the church would be comparable to a black person’s demanding equality in the Ku Klux Klan” (Mary Daly)

Religionskritikk og feminisme

I 2008-/9 lette jeg på Universitetsbiblioteket etter en bok jeg selv akkurat hadde utgitt sammen med Roland Boer, som het ”Marxist feminist criticism of the Bible.” På UB var boken klassifisert under religionskritikk, og av nysgjerrighet og interesse sjekket jeg hva som ellers var klassifisert under den merkelappen. I tillegg til vår bok og dens kapitler, var det mangfoldige utgaver av Richard Dawkins sine bøker, samt noen veldig gamle bøker av Gerd Brantenberg, Eva Ramm og Levi Fragell. Jeg følte meg med ett litt ukomfortabel i dette selskapet. Det viste seg at feltet var i en rivende utvikling, og jeg tror at bare året etter var selskapet mye mer til å leve med! Likevel – med et visst minimum av kjennskap til hva mine kolleger ved UiO har produsert, var det mye jeg savnet under denne merkelappen, som igjen reiser spørsmålet om hva som i dag klassifiseres som religionskritikk. Spørsmålet kan ikke besvares i sin helhet denne gang.

Men klassifiseringen illustrerer hvordan feministisk bibelkritikk nærmest automatisk blir oppfattet religionskritisk. Det er ikke helt urimelig: Institusjonalisert monoteistisk religion er i et før-sekularisert samfunn den patriarkalske samfunnsorganiseringens premissleverandør, garantist og legitimerende instans. Helt grunnleggende kritikk og nytolking må til om man innenfor disse systemene vil formulere likeverd mellom grupper (f.eks. kategorisert etter kjønn og seksualitet) eller kvinners fulle menneskelighet.

Det har vært hevdet at opplysningstiden er forutsetningen for moderne vestlig feminisme, for det er først da det blir mulig for kvinner å den nødvendige kritikk i en offentlig, hørbar sammenheng og uten fare for sanksjoner (juridiske/voldelige).  Å ivareta, romme og ta imot denne kritikken er altså noe som kristendommen i alle fall ikke greide på egen hand. Det ble først for alvor mulig da et konkurrerende offentlig rom utenfor og ved siden av kirkens offentlig rom ble etablert.

Mange feministiske eksegeter i dag mener at det de gjør er å redde kristendommens siste rest av troverdighet, å skape en bedre kristendom, og det er det mye i. Samtidig er ikke denne redningsposisjonen gitt, en som kommer av seg selv. Der finnes riktignok ansatser i hellige tekster som det går an å knytte an til – framfor alt alle menneskers skapelse i Gud bilde (men selv det har vært nedtonet for kvinners vedkommende i perioder), og for kristnes vedkommende eksempelvis Galaterne 3 der Paulus så å si opphever kjønnsforskjellen – men disse tekstene har i mesteparten av kirkens historie ikke vært brukt for å hevde kvinners fulle menneskelighet og likeverd. Å komme fram til en ikke-patriarkalsk forståelse av disse tekstene har krevd kritikk og distanse. Noen har gått foran og tatt støyten. Feministiske teologer innenfor moderne protestantiske trossamfunn blir ikke lenger kastet i fengsel, som de engelske pionerene Priscilla Cotton og Mary Cole ble midt på 1600-tallet da de sloss for kvinners rett til en offentlig stemme med Bibelen i hånd. De prøvde seg som predikanter – med det de opplevde som bibelsk og guddommelig velsignelse. Slik opplevde ikke datidens politiske, juridiske og kirkelige autoriteter det.

Fra fengselet skrev de to pamfletten ”To the Priests and People of England”, der de kritiserer det kirkelige hierarki så alvorlig det går an: prestene svikter sitt oppdrag, lever det motsatte av hva de preker og ser ikke sannheten: ”though the priests speak true words, yet priests and people that live in Cain’s race do pursue and persecute even to the very death, the life and power of what they do preach […] Therefore know you, that you may be, and are ignorant, though you think yourselves wise. Silly men and women may see more into the mystery of Christ Jesus, than you: for the apostles, that the scribes called illiterate, and Mary and Susanna (silly women, 2 Timothy 3:6, as you would be ready to call them if they were here now) these know more of the Messiah than all the learned priests and rabbis […] two of your priests came to speak with us; and when they could not bear sound reproof and wholesome doctrine (2 Timothy 4:2-3), that did concern them, they railed on us with filthy speeches, as no other they can give to us, … and so ran from us […] we remain prisoners in Exeter gaol for the word of God.”

1800-tallet: Darwin og utviklingsoptimisme

Underkjenningen av kvinners fulle menneskeverd gjør at kvinner på en måte er inkompatible med kristendom i utgangspunktet. Oppgradering av kristendom versjon 2.0 og 3.0 er påkrevd, men denne oppgraderingen har feminisme (etisk, ikke emisk forstått: termen ble ikke brukt før siste halvdel av 1800-tallet) i stor grad stått for selv. Ved å trekke på elementer i hellige skrifter som dem nevnt ovenfor, samt opplysningsfilosofi og andre tankestrømninger formulerte 1800-tallets feminister sin kritikk.

En viktig inspirasjonskilde som er særlig interessant, er Spencer, Darwin og utviklingstenkning generelt. Denne var avgjørende for fasongen på feministisk religionskritikk før første verdenskrig. Feminismen stilte seg da på vitenskapens side, mot religion. Det er derfor en viss historisk logikk i at det er Dawkins og feminister som først kommer inn under religionskritikk-merkelappen på UB.

Hva som skjer i denne tiden: Kvinners underordning hadde tidligere vært legitimert med referanse til natur og skapelse og verdens orden. Når man så rundt seg, og plutselig så kvinner i det offentlige rom, kvinner som fylte store oppgaver og hadde talens bruk, ble det komplisert å bruke de gamle argumentene om alt kvinnen fra naturens side ikke var egnet til. Relativt sett  ble Bibelen og dens åpenbaring viktigere i den konservative religiøse argumentasjonen mot kvinners fulle rettigheter. Det var derfor naturlig at det også var her toneangivende feminister, i Norge og internasjonalt, satt inn støtet. Dette er dessverre oversett i mye aktuell feministisk historieskrivning.

Den viktigste suffragetten i 1800-tallets Amerika, var anti-slaveriforkjemperen, feministen og sosialdarwinisten Elizabeth Cady Stanton. Hun stod for en formidabel organisering av amerikanske stemmerettsbevegelser, men ble skjøvet til side av de samme bevegelsene på grunn av hennes kompromissløshet og radikalisme.

Kort sagt: Forholdet til religion førte til konflikter innad i stemmerettsbevegelsen i USA. Faktisk var enigheten bredere i Norge, dette kan handle om at det var mindre forhold her.

Mellom de to lederskikkelsene Susan Anthony og Elizabeth Cady Stanton er følgende samtale referert (rettere sagt, Anthony sier dette til Stanton): “You say ‘women must be emancipated from their superstitions before enfranchisement will be of any benefit’, and I say just the reverse, that women must be enfranchised before they can be emancipated from their superstitions….. So you will have to keep pegging away, saying, ‘Get rid of religious bigotry and then get political rights;’ while I shall keep pegging away saying ‘get political rights first and religious bigotry will melt like dew before the morning sun.” Stanton var redd for at uopplyste kvinner i religionens vold skulle bruke stemmeretten mot deres egne interesser. Religionskritikk må komme før stemmerett.

I skuffelse over at den nye reviderte bibeloversettelsen i 1888 (RSV) ikke hadde foretatt de nødvendige oppdateringer, samlet Stanton en kvinnelig redaksjonskomité for å lage en revidert, rasjonell, kjønnsinkluderende to-binds Woman’s Bible:

”Whatever the Bible may be made to do in Hebrew or Greek, in plain English it does not exalt and dignify woman. My standpoint for criticism is the revised edition of 1888. I will so far honor the revising committee of wise men who have given us the best exegesis they can according to their ability, although Disraeli said the last one before he died, contained 150,000 blunders in the Hebrew, and 7,000 in the Greek.”

Woman’s Bible plasserte henne midt I de store kontroversene I det 19. Århundre, ang. Bibelens autoritet, men også forholdet mellom kvinners rettigheter og religion. Woman’s Bible var en fundamental utfordring til datidens sosiale og religiøs verdier, og stemmerettsbevegelsene oppfattet den som en belastning som kunne brukes til å sverte dem. På dette stadiet var Stanton blitt mer kritisk til Bibelen og mente den var Ordet menn bruker for å forkrøple kvinners moralske og mentale utvikling, holde dem underdanige og hindre deres frigjøring.  Hun sier i innledningen at alle religioner degraderer kvinner, men kvinners verste fiender finnes i protestantiske kirker hvor lederne bruker Bibelen til å få kvinner til å tie:

It is not civil nor political power that holds the Mormon woman in polygamy, the Turkish woman in the harem, the American woman as a subordinate everywhere. The central falsehood from which all these different forms of slavery spring is the doctrine of original sin and woman as a medium for the machinations of Satan, its author. The greatest block today in the way of woman’s emancipation is the church, the canon law, the Bible and the priesthood. Canon Charles Kingsley said not long ago: ‘This will never be a good world for woman till the last remnant of canon law is stricken from the face of the earth.’”[5]

 Jfr HWS 1:17: ”While the general principles of the Bible are in favor of the most enlarged freedom and equality of the race, isolated texts have been used to block the wheels of progress in all periods; thus bigots have defended capital punishment, intemperance, slavery, polygamy, and the subjection of woman. The creeds of all nations make obedience to man the cornerstone of her religious character. Fortunately, however, more liberal minds are now giving us higher and purer expositions of the Scriptures.…..

Fortolkningsprinsippene i Woman’s Bible er preget av evolusjonstenkning – og spiritisme. Mer om sistnevnte siden.

Stanton noterte referanser til Darwin og Spencer med begeistring, fordi deres arbeider undergravde forestillingen om Bibelens ufeilbarlighet.

Darwin ble i økende grad del av hennes religionskritikk, og hennes kommentarer til Genesis 3 viser at hun fant darwinismen mye mer lovende enn bibelsk skapelsestenkning. I appendixet til Woman’s Bible sier hun: ”if we accept the Darwinian theory, that the race has been a gradual growth from a lower to a higher form of life, and that the story of the fall is a myth, we can exonerate the snake, emanciapate the woman, and reconstruct a more rational religion.”

Ifølge Darwins teori om naturlig seleksjon, var det noen trekk som viste seg å være mer fordelaktige I kampen for overlevelse og for reproduksjon. Disse egenskapene ble ført videre til neste generasjon. Darwin andvendte ikke denne teorien på mennesker i Origin of Species, men i The Descent of Man (1871). Av dette trekker Stanton konklusjonen: ” “Let this generation pay its debt to the past by continuing this great work until the last vestige of woman’s subjection shall be erased from our creeds and codes and constitutions. Then the united thought of man and woman will inaugurate a pure religion, a just government, a happy home and a civilization in which ignorance, poverty and crime will exist no more. They who watch behold already the dawn of a new day.” (1898)

Store sosialdarwinistiske temakomplekser er først og fremst reflektert I Stantons senere arbeider. Selv om hennes sosialdarwinisme ble tydeligere gjennom 1880-årene og ofte ble understøttet av henvisninger til Darwin og Spencer, så var ideer om arv og det uunngåelige i menneskelig framgang og evolusjon til stede i hennes tidligere taler og skrifter. Faktisk, en generell arveteori lå til grunn for hennes påstand om at “The right idea of marriage is at the foundation of all reforms.” Det var helt nødvendig å reformere lover og praksis omkring ekteskap. Dette mente hun så tidlig som 1848. Hun var overbevist om at foreldre gav videre sine egenskaper til barna. Hun skrev I et brev til Susan Anthony I 1853, altså 6 år før Darwin utgav sin “Origins of the Species”: “Let lawmakers fine a woman fifty dollars for every child she conceive by a Drunkard. Women have no right to saddle the state with idiots to be supported by the public.”

Rundt 1870 hadde hun offentliggjort sine argumenter for at staten burde innta en aktiv rolle og forhindre ekteskap for de moralsk, fysisk og mentalt uegnede. For Stanton gikk disse sosialdarwinistiske meningene om reform i ekteskaps- (og skilsmisse-)lovene hånd i hånd med et frigjøringsargumentasjon og kritikk av religionens patriarkalske ekteskapsforståelse. Hennes ideer om at kvinner må få mulighet til å kontrollere sine egne seksuelle liv, og dermed sin egen reproduksjon, var tydelig beslektet med Darwinske tanker om strategier for forbedring av samfunnet. Hun mente at reformene hun foreslo ville bidra til den menneskelige rasnes framgang ettersom de ville fremme fødselen av sunnere, mer intelligente barn.

Hun brukte senere Darwins evolusjonære rammeverk til å binde sammen ideer om sivilisasjonens framgang og kvinners styrkede stilling mer generelt.

Hansteen

Aasta Hansteen er, om ikke Cady STantons norske motpol, så i alle fall en av de mest kjente norske kvinnesaksforkjemperne i perioden. I 1878 publiserer hun skriftet  “Kvinden skabt i guds billede,” basert på et foredrag hun hadde holdt i Studentersamfundet noen år tidligere. Vi merker oss allerede i tittelen at det er skapelsesberetningen som brukes som utgangspunkt for kvinners likestilling.

I skriftet beskriver Hansteen sin bevegelse fra det å stå ”helt og holdent paa statskirkelig grund” uten noen intensjon om å tre utenfor denne, til en mer fritenkersk posisjon i ”det sekulære”. ”Hun kritiserer patriarkalsk bibeltolkning, og gjengir sine diskusjoner med svenske og norske kirkehøvdinger. Selv har hun et parafraserende, kreativt fabulerende tilnærming til teologien og dens dogmer, som inntil da hadde forklart hvordan verden henger sammen. Hun tegner et bilde av mennesket i treenighetens bilde, beskriver det i arkitektoniske termer der relasjonen mellom mann og kvinne er symmetrisk med relasjonene mellom de tre personene i treenigheten. Hun isper sin kritikk naturvitenskapelig terminologi og refererer til nye oppdagelser innenfor ymse områder. Hun tar spesielt opp forholdet mellom den framvoksende naturvitenskapen og den tradisjonelle teologien: ”Jeg troede nemlig, i al Troskyldighed, at nye Ideer og Tanker, grundede paa ny Granskning og ny Opfatning af Bibelordet, lod sig opbygge paa, lod sig forene med, ovennævnte Grundvold.”

Som Stanton mente hun at teologien trenger en oppgradering:

• Jeg begyndte at arbeide mig ud af min dybe Uvidenhed om hvad der I nyere Tider var foregaaet I den sekulære, det  vil sige, den med Aarhundrederne fremadskridende, Aandsverden som findes udenfor Rettroenhedens Omraade.

• Min overbevisning var fremdeles, at Kristendommen umuligt kunde danne en fiendtlig Modsætning til de aandelige Goder, som nævnes: Frihed, Fremskridt, Kundskap og Humanitet, hvilket jeg, I min Troskyldighed, havde troet at Alle maatte være enige om.”

 Men hun er også vitenskapskritisk og harselerer med vitenskapsmennene, særlig dem som på dette tidlige stadiet har begynt å utforske menneskesinnet: ”De mandlige Tænkere have nu begyndt at grave sig ned i ’det ubevidste’, da den mandlige Bevidsthed forlængst er gennempløjet til det yderste.”

Hun referer strengt tatt mer til filosofi og litteratur enn til naturvitenskap. Særlig Hegel får gjennomgå, som ypperste representant for ”Den mandlige Aand.” Hun beskriver den som intet annet enn hybris, et ensomt, stormannsgalt prosjekt sammenlignet med hennes eget, relasjonelle, trinitariske:”Her er det altsaa ikke længer den mandlige Aand i sin almidelighed, som skaber for sig selv, ved sig selv, til sig selv, men det er det enkelte Individ, den enkelte mandlige Hjerne, som omskaber Verden efter sit Billede.!

I hennes verden er både gud og menneske relasjonelle: ”Det skønne som ligger deri, at Ingen paasetter sig selv Kronen, men at man bliver kronet ved en Aandens Hænder, er her tisltede derved, at det er en Mand som nævner Kvinden som den Hellig-Aands Billede, og at det er en Kvinde som nævner Manden som Jehovas Billede.”

Hansteen er altså en tidlig representant for utforskning av Bibelen ut fra et sekulært, feministisk ståsted, utenfor kirkens normative rammeverk.

Jeg har nevnt litt om hva Stanton og Hansteen deler. Men det er også noe som skiller de to: den ene er en fri sjel, kunstner og intellektuell i konflikt med både religiøst og offentlig rom. Hun virker ikke veldig interessert i religionsutøvelse og kirken per se, men er mer opptatt av dens offentlige og kulturelle innflytelse.  Stanton er mye skarpere og detaljert i sin kritikk (og produserte mye mer tekst). Like fullt er det hun som har det klareste ”innenfraperspektivet” og den sterkeste intensjonen om å reformere religionen og oppgradere den.

Begge to ble frosset ut, men på ulike måter og av ulike grupper.

Spiritisme og New Age

En annen måte å etablere et alternativt, kvasireligiøst univers på utenfor kirkens kontroll på denne tiden, var spiritismen. Spiritismen var svært viktig i feminismen på den tiden, blant annet fordi den var unndratt etablert mannlig autoritet, slik at kvinner kunne være ledende. Mange av kommentatorene i Stantons Woman’s Bible var spiritister og bibelinteresserte og kompetente.

I Norge fantes det et selskap for psykisk forskning, med visse overlapp til spiritistene. I selskapet fantes medlemmer som var professorer i matematikk og økonomi. Ragna Nielsen holdt et foredrag ”Det mystiske sjeleliv” i Studentersamfundet hvor hun eksempelvis beskrev sin kontakt med avdøde Bjørnstjerne Bjørnson.

Denne tendensen til å lage et separat, alternativt univers ved siden av institusjonalisert religion, fortsatte innenfor det 20. Århundres feminisme, derav overskriftens referanse til New Age. Spiritismen var et tilfluktssted for feminister som helt hadde gitt opp institusjonalisert religion. Som religionskritikk er ikke slike alternative etableringer særlig produktive, de bidrar lite til endring. Men det er ingen tvil om at slike kvinnedominerte grupper har vært viktige for dem som var medlemmer og hentet støtte der.