Av: Gunn Enli, Institutt for medier og kommunikasjon, UiO. Innlegget ble holdt på arrangmentet “Løper mediene terroristenes ærend?”, Litteraturhuset 26. mars 2015.

Som medierådgivere flest tenker terroristene på redaksjonenes nyhetskriterier.

Terroristgrupper tilbyr noe mediene vil ha; dramatiske begivenheter. Det er særlig tre kriterier som terrorisme oppfyller:

• En sjokkartet og uventet begivenhet, noe som rykker oss ut av den jevne nyhetsstrømmen
• En konflikt med entydige motstandere; med tydelige skurker og helter. Gjenkjennelighet
• Geografisk og kulturell nærhet. Det skjer nær deg, midt i Paris, København, Oslo.

Terroristene forstår seg følgelig på medielogikk.

For å sette dagsorden tar terroristene i bruk de til enhver tid dominerende medieteknologiene. For
15 år siden var vegg til vegg dekning på CNN det ultimate man kunne oppnå. Nå er det også viktig at budskapet deles på sosiale medier, at dynamikken mellom brukerskapt innhold og redaksjonelle medier utnyttes. Fremveksten av nettverksbaserte digitale medier har dermed gjort det lettere å spre kommunikasjon effektivt.

Så vi kan kanskje si at terroristgrupper har velutviklet kompetanse på strategisk kommunikasjon. De er blitt mer og mer profesjonelle kommunikatorer.

Som disse sitatene viser er mediene i terroristenes bevissthet allerede på planleggingsstadiet, og bytteforholdet  med mediene noe de er oppmerksomme på:

“We give the media what they need: newsworthy events. They cover us, explain our causes, and legitimize us” (tidligere terrorist med kodenavn “D” sitter i Weimann & Winn 1994)

“Plenty of open space around it, to allow for the best possible news photos and TV footage” (Timothy McVeigh, dømt gjerningsmann i Oklahoma bombingen 1995, sitter i Nacos 2002)

Når terroristene får massiv mediedekning skyldes det imidlertid også at mediene fyller mange legitime og viktige roller, funksjoner og ansvar både under en terrorhendelse og i tiden i etter. I slike tilfeller utvides det journalistiske repertoaret; journalistene rapporterer, de analysere, de blir våre sjelesørgere og de hjelper oss å ta hverdagen tilbake. Vi trenger at de fyller alle disse rollene.

Er det også uheldig at kriminelle får stor mediedekning?

Jeg tør våge meg på å svare “ja”.

En ønsket effekt av terror er frykt og affekt. Folks frykt for terror sammenfaller i stor grad med mengden medieoppslag om terrorisme. Resultatet er at vi blir i overkant fryktsomme. Medienes dekning av terrorisme skremmer folk til å tro at det er en større sjanse for å oppleve terror enn det i realiteten er. Blant bieffektene er økt fremmedfrykt, mer overvåkning, og mindre tillit til fremmede.

Det mest problematiske er at mediedekning gjør det mer attraktivt å begå terroristhandlinger. Å dekke terrorisme på terroristenes betingelser, å bruke deres bilder, deres filmer, deres slagord, og å gjøre terroristene til kjendiser kan være mer på å gjøre terrorisme mer attraktivt som voldelig politisk kommunikasjon.

Flere forskere har, siden midten av 70-tallet vært opptatt av å påpeke det symbiotiske forholdet mellom mediene og terrorisme, og identifisert en gruppe terrorhandlinger som mer mediesentrerte enn andre:

“Terrorism are aimed at the people watching, not the actual victims. Terrorism is theater” (Jenkins 1975)

”The terrorist act alone is nothing; publicity is all” (Laqueur 1976)

Hva kan vi gjøre? Er det noe å gjøre?

Kan vi for eksempel lære noe av britene som i tiår levde med frykt for eksplosjoner fra irske IRA?

Maggie Thatcher sa at ”mediene er terroristenes oksygen”. Hun foreslo ikke direkte sensur, men oppfordret sterkt til moderat informasjon om terroristangrep:

“(…) starve the hijackers of the oxygen of publicity on which they depend” (Margaret Thatcher, 1985)

Under Thatchers ledelse ble det blant annet tilbakeholdt informasjon om attentatplaner på britisk jord. Hennes strikte holdninger og henstillinger om å tilbakeholde informasjon om terrorister har blitt stående som et referansepunkt i diskusjoner om medienes rolle i terrorisme, og blitt brukt både som eksempel på en effektiv og en naiv holdning til dilemmaet.

Blant de vanligste restriksjonene mot dekning av terrorisme er å avstå fra livesendinger, særlig direkte kontakt med terrorister.

Jeg tror både journalister og mediebrukere må være påpasselige med å ikke løpe terroristenes ærend. Vi må bruke kløkt og balansere behovet for informasjon, analyse og medfølelse i forhold til det å bidra til panikk og unødig frykt. I likhet med journalistene må vi på sosiale medier ha vår egen mediepolitikk hvor vi utøver kildekritikk og tenker før vi før vi deler.

I en digital tidsalder fremstår Thatchers forslag som mindre realistisk enn i 1985.  A regulere massemedienes dekning av terrorisme politisk ville være det samme som å overlate arenaen til uredigerte sosiale medier, der frykt og kaos kan spres hurtig, og risikoen for at delevillige brukere løper terroristenes ærend er minst like stor som at redaksjonelle medier gjør det. Svaret på hva vi kan gjøre med det er derfor: Vær kritisk til det du leser og det du deler!