Hvordan gjenkjenne antisemittismen

Andreas Snildal. (Foto: Ellen Lande Gossner)
Andreas Snildal. (Foto: Ellen Lande Gossner)

Av: Andreas Snildal, stipendiat i historie, UiO. Innlegget ble holdt på arrangementet “Antisemittismens tilbakekomst”, Litteraturhuset 23. mars 2015.

Programteksten til dette arrangementet stiller spørsmålet om den fremvoksende antisemittismen i dagens Europa er å sammenligne med mellomkrigstidens antisemittisme. Mellomkrigstiden var på mange måter en periode ikke helt ulik vår egen: økonomisk krise i det meste av den vestlige verden, sosiale og politiske kriser i Europa, og var en epoke som ikke minst så fremveksten av høyreradikale partier, voldelige og ekstremistiske grupperinger.

I så måte er det heller ikke overraskende at den voldelige og ekstreme antisemittismen igjen hjemsøker Europa. Historien viser oss nemlig at antisemittismen som regel opptrer i forbindelse med kriser og større samfunnsomveltninger. Antisemittismen har bare unntaksvis vært reaksjoner på jøders faktiske handlinger – i hovedregelen har antisemittismen vært uttrykk for helt andre ting. Slik er det også i dag, og en av de farligste tankene vi kan ha, er den at antisemittiske holdninger, ytringer og vold kan tilskrives jødene som kollektiv størrelse, og at jødene selv ved deres handlinger har fremprovosert antisemittiske reaksjoner, legitime eller ikke.

Selv om konsekvensene ble de verste i Tyskland og Øst-Europa, hjemsøkte antisemittismen det meste av mellomkrigstidens Europa – Norge inkludert, et land med en av Europas minste jødiske minoriteter. I Norge lot konservative og høyreaktivistiske aviser som Aftenposten og Tidens Tegn trykke strekt antisemittiske tekster på 1920- og 30-tallet, hvor det blant annet ble advart mot en jødisk-bolsjevistisk verdenskonspirasjon. For ledende kretser i Bondepartiet ble antisemittismen en grunnkomponent i partiets selvforståelse. Blant politi og justismyndigheter ble innvandring av jøder sett på som en av de mest akutte truslene mot rikets sikkerhet. Innvandringsmyndighetene utsatte jødiske ansøkninger om statsborgerskap i beste fall for vilkårlig behandling – i verste fall for systematisk diskriminering.

Norge var i 1929 det første landet i Europa etter Sveits som etter en sterkt antisemittisk preget debatt innførte forbud mot jødenes rituelle slaktemåte: fire år før en tilsvarende lov ble innført i Tyskland som den første av en rekke antijødiske lover etter nazistenes maktovertagelse. Norge var sammen med Sveits også blant landene som vegret seg sterkest mot å ta imot jødiske flyktninger fra nazistenes forfølgelse. I Norge holdt det ikke å være forfulgt som jøde for å få opphold – det avgjørende var om man var forfulgt på bakgrunn av politisk aktivisme, ikke fordi man var jøde.

I Norge har likevel antisemittismen i mellomkrigstiden vært karakterisert av historikere som et «situasjonsbestemt» og sporadisk fenomen. Antisemittismen var aldri i stand til å prege samfunnet på samme måten som i Hitler-Tyskland, eller for den saks skyld i mange øst-europeiske land. Hadde man spurt en gjennomsnittsnordmann for 80 år siden, ville vedkommende sannsynligvis avvist påstanden om at antisemittisme overhodet eksisterte i Norge, og politikere, forfattere og intellektuelle ville tvert imot fremhevet Norge som en toleransens høyborg. Og i 1930-årene ble det vitterlig utgitt en mengde bøker og skrifter som kritiserte og tok avstand fra den gryende antisemittismen i Tyskland. I Norge var den offentlige opinionen klart anti-nazistisk før krigen, og antisemittismen ble omtalt som barbarisk og umoralsk, ikke ulikt dagens offentlige konsensus.

Likevel var det langt færre i Norge enn i Danmark som stod opp for jødene da ordrene om registrering, arrestasjoner og tilslutt deportasjon kom i 1942. Til tross for det anti-nazistiske engasjementet i førkrigsårene og motstanden under krigen, var arrestasjonen av de norske jødene helt frem til ombordstigningen på fangeskipet Donau organisert og gjennomført av norske tjenestemenn. Som juristen og historikeren Christopher Harper nøkternt har påvist i siste nummer av Samtiden, hadde både utefront og hjemmefront gode forutsetninger for å vite hvilke skjebne de norske jødene hadde i møte.

En nøkkel til å forstå mellomkrigstidens antisemittisme og holdninger til jøder i Norge – og kanskje også nåtidens – tror jeg finnes i hva vi legger i selve begrepet antisemittisme. Et representativt syn for mellomkrigstidens forståelse av antisemittisme-begrepet finner vi i 1920-utgaven av Aschehougs konversationsleksikon, hvor det heter at:

«Antisemitisme beror delvis på racehat og uvilje av religiøse grunde, men fornemmelig har den sin rot i det økonomiske liv, hvor jøderne ofte i kraft av sin store dygtighet har let for at bryte sig en bane. Ad denne omvei naar de ogsaa politisk magt og indflydelse. Med prisværdig personlig uegennyttighet søker jøderne som regel at bistå sine racefæller eller trosbrødre; ved samhold og energi lykkes det dem ofte at arbeide sig frem og utøve en langsom, men sikker erobringsproces likeoverfor samfundet, ikke minst gjennem pressen i det land de har slaat sig ned. Jøden er intelligent og smidig, vet at skaffe sig ind overalt og at utnytte enhver chance, har derfor oftest god utsigt til økonomisk vinding og til at opnaa politisk eller socialt betydningsfulle stillinger i samfundet».

Dette er altså fra en leksikalsk beskrivelse av antisemittisme, og ikke fra et tendensiøst avisinnlegg. Lignende beskrivelser finnes i de fleste oppslagsverk som ble utgitt i Norge i perioden. For eksempel leser man i konkurrenten Gyldendals konversasjonsleksikon fra 1935 at antisemittismen er forårsaket av jødenes «utvilsomme forretningsdyktighet, deres evne til hurtig å vinne stor innflytelse i landets økonomiske liv, og at de står fast sammen om sin særegne og hemmelighetsfulle religionsutøvelse, et samhold man med eller uten rett, tror også omfatter økonomiske tiltak».

Det er klart at man med en slik bevissthet om antisemittismens årsaker og jødenes egenskaper ikke vil være i stand til å identifisere den virkelige antisemittismen – uansett hvor mye man måtte ta avstand fra den – og enda mindre være i stand til å se når den truer. Mitt spørsmål i forlengelse av denne innsikten er om vi i dag er bedre rustet til å gjenkjenne antisemittismen enn det mellomkrigstidens nordmenn var? Jeg har ikke noe entydig svar på dette, men jeg tror dessverre kunnskapsnivået om jøder og antisemittisme i Norge ikke er langt unna mellomkrigstidens, til tross for den økende bevisstheten om Holocaust og etter hvert også nordmenns deltagelse i jødeforfølgelsen under krigen. At det likevel finnes utbredte og latente antisemittiske holdninger, har HL-senterets undersøkelse fra 2012 overbevisende påvist.

HL-senterets rolle i å avdekke og motarbeide slike holdninger gjennom undervisning rettet mot skoleklasser, lærerkurs og åpne arrangementer, i tillegg til ulike forskningsprosjekter, kan ikke undervurderes. Når det gjelder undervisnings- og forskningskompetansen på universitetsnivå, er imidlertid utsiktene foruroligende. Jødisk historie og antisemittisme er med den største selvfølge undervisnings- og forskningsfelt ved de fleste ledende universiteter i Vesten. I hele Norge har vi én professor med antisemittismens historie som sitt hovedfelt. Ved Universitetet i Oslo – som skal ha honnør for å ha invitert til dette møtet – finnes det én fast og to midlertidig ansatte som forsker og underviser jødisk historie og antisemittismens historie. Den fast ansatte professoren som underviser i antisemittismens idéhistorie går av med pensjon til sommeren, mens begge de to midlertidige historikernes engasjementer løper ut i løp av de nærmeste månedene. Dermed sitter UiO fra høsten igjen uten forsknings- og undervisningskompetanse i antisemittismens historie. Interessen blant studentene er det imidlertid ingenting å si på – iløpet av de to siste semestrene har det blitt undervist tre fulltegnede emner ved HF-fakultetet om antisemittismens historie i Europa. Mange av disse studentene hører til studieprogrammer ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, hvor knapt noen vitenskapelige ansatte har samtidens antisemittisme blant sine forsknings- og undervisningsfelt. Samtidig opplever Europa og Norden en ny bølge av antisemittisk vold og hatefulle ytringer.