Minoritetsungdom ser på seg selv som brobyggere

Mette Andersson er professor i sosiologi på Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO. (Foto: Privat)
Mette Andersson er professor i sosiologi på Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO. (Foto: Privat)


Av Mette Andersson, Universitetet i Oslo.

Mitt fokus er på etterkommere eller andre generasjons innvandrere.  Jeg vil forsøke å gi en bakgrunn for å forstå den polariseringen vi ser i dag, både mellom ytterpunktene – voldelige fundamentalister og høyreekstreme, men også innad i ungdomsmiljøer, der mange har muslimsk bakgrunn.  

På midten av 1990-tallet gjorde jeg et forskningsarbeid om minoritetsungdom i tre ulike ungdomsmiljøer i Oslo. Inspirasjonen for dette var et foregående forskningsprosjekt om enslige mindreårige asylsøkere i Norge. Denne gruppen regnes vanligvis som den mest sårbare gruppen asylsøkere, og defineres ved at de er barn under 18 som kommer uten nær familie.

Mediene negative

Flere av dem hadde sett foreldrene dø i krig, noen hadde sittet i fengsel som 13-åringer, og noen hadde levd lenge alene i transittland før de kom til Norge. De jeg intervjuet hadde fått opphold her. Det de var opptatt av når jeg spurte om framtiden i Norge, var at mediene måtte slutte å skrive så negativt om innvandrere.

 Medienes rolle i innvandringsdebatten ble også beskrevet som viktig av de ungdommene mellom 18 og 26 jeg snakket med i det neste prosjektet. Her studerte jeg ungdom som var med i Pakistansk Studentsamfunn på Blindern, ungdom som var medlemmer av en fleretnisk idrettsklubb på Grünerløkka og ungdom som var eller hadde vært med i gjengmiljøet i Oslo sentrum. Disse tre arenaene tilbød svært ulike rammer for forhandling om ens identitet som minoritetsungdom i Norge.

Religion som skjold

I Pakistansk Studentsamfunn, der styremedlemmene var svært stolte over at styret hadde 50 prosent kvinnelige medlemmer, var man kritiske til foreldregenerasjonen fordi de brukte «religion som et skjold» for å forsvare det ungdommene mente var kulturelle praksiser. Kvinneundertrykking, mangel på frihet etc. ble tilskrevet tradisjonelle kulturelle praksiser, som i følge disse ungdommenes tolkning ikke hadde noe med Islam å gjøre.

Disse ungdommene søkte en annen tolkning av islam, og flere var opptatt av religion samtidig som de understreket at deres organisasjon var for alle pakistanere, også kristne. De sa at de skjønte hvorfor nordmenn var negative til pakistanere, noe de mente skyldtes at representanter for deres foreldregenerasjon sa rare ting til massemediene. Mange så på seg selv som framtidige rollemodeller som skulle bidra til å heve statusen til pakistanere i det norske etniske hierarkiet.

Multietnisk samhold

Ungdommene i idrettsklubben var mindre opptatt av etnisk identitet, og mer av berikelsen ved å kjenne folk men en rekke forskjellige bakgrunner. De snakket om at dette utvidet deres horisont, at de ble mer tolerante og at de hadde stor kunnskap om hvordan folk fra ulike land var forskjellige men likevel like. Dette miljøet kan minne om det multietniske samholdet vi så blant ungdom på Holmlia etter at Benjamin Hermansen ble drept av nynazister i 2001.

Statsminister Erna Solberg (H) møter representanter for unge muslimer i Islamic Cultural Centre sin moské ved Tøyenbekken i Oslo, februar i år. Barn og ungdom synger fødselsdagssangen for Solberg som fyller 54 år denne dagen. (Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix)
Statsminister Erna Solberg (H) møter representanter for unge muslimer i Islamic Cultural Centre sin moské ved Tøyenbekken i Oslo, februar i år. Barn og ungdom synger fødselsdagssangen for Solberg som fyller 54 år denne dagen. (Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix)

 Idrettsungdommene var i likhet med studentene også opptatt av å være framtidens rollemodeller, men deres ideer var forskjellige. I begge grupper var likestilling et sentralt tema, og jenter var opptatt av å vise at det går an å drive med idrett og studere i miljøer der dette den gang ikke var vanlig eller anbefalt.

Med i den farlige gjengen

Ungdommene i gjengmiljøet så seg ikke som rollemodeller på samme måte, og de forholdt seg også til mediene på et annet vis. En av de første store minoritetsungdomsgjengene i Oslo rekrutterte nye medlemmer når de ble negativt omtalt i mediene. Barn og unge ønsket å være med i den farlige gjengen.

Disse ungdommene hadde typisk en livshistorie der de hadde vært inn og ut av skolen, de hadde begynt å bruke vold tidlig og søkte ungdomsmiljøer der andre med samme bakgrunn samlet seg. 

De levde på et vis ut stereotypien om den kriminelle innvandrerungdom. Samtidig som de var kritiske til mediedekningen, næret den opp under deres selvbilde som farlige utlendinger som utgjorde en trussel mot vanlige nordmenn. De definerte seg i stor grad som utenfor det norske samfunnet.

Respekt- å ta igjen

Når vi ser tilbake i livshistoriene til ungdom i de tre miljøene, er det ungdom i gjengmiljøet som reagerte sterkest når de eller deres venner opplevde det de anså som diskriminering eller rasisme. Å ha respekt handlet om å ta igjen, om å være det de kalte en «tiger» og ikke en «hare». Ungdom i de andre miljøene bortforklarte ofte lignende diskriminering med at andre var sjalu på dem fordi de var flinkere på skolen eller bedre i idrett.

Fra denne studien på midten av 90-tallet lærte jeg tre sentrale ting. For det første at massemediers framstilling av innvandrere og minoriteter er viktig for hvordan ungdom ser seg selv og sin framtid. For det andre at et mediebilde preget av sterkt negativt fokus på noen grupper, for eksempel gjenger, gjør det tvingende nødvendig for andre å distansere seg fra disse i egen selvpresentasjon. For det tredje at mange ungdommer så på seg selv som brobyggere og framtidige forbilder for yngre i andregenerasjonen.

I et annet forskningsarbeid litt over ti år etter studerte vi politisk og sosial mobilisering blant unge voksne med minoritetsbakgrunn. Her fokuserte vi (fem forskere) på fire arenaer: musikk (rappere), antirasisme (Respekt – Obiora og Ali Farah), religion (ungdomsforening i Oslo-moské) og sosiale medier (diskusjonsforum på islam.no og desi.no).

Analysen av diskusjoner i sosiale medier viste at oppslag om innvandring og integrasjon i pressen ofte utløste lange diskusjoner i forumene. For eksempel var det en lang diskusjon om hvorvidt muslimer ble forfulgt i Norge etter at representanter for Liberale Muslimer hadde fornektet dette i pressen. Under vårt feltarbeid kom angrepet på Gaza vinteren 2009, og mange unge deltok i de store demonstrasjonene i Oslo som senere ble beskrevet som voldelige i pressen.

En mulighet for oppmerksomhet

De vi fulgte var negative til ungdom som kastet stein og knuste vinduer i Oslo sentrum, og flere valgte å være vakter i demonstrasjonene for å forhindre slike utløp. I norske medier ble demonstrasjonene sammenlignet med opptøyer blant minoritetsungdom i England og Frankrike. Noen av dem som kastet stein og knuste vinduer ble også intervjuet av mediene. Noen sa de bare gjorde det uten å tenke, andre sa at dette var en mulighet til å få oppmerksomhet. En viktig grunn til at mange unge muslimer, som tidligere ikke hadde deltatt i slike demoer, deltok nå var at de fikk kontinuerlige bilder av lik og vold inn på TV-skjermene fra internasjonale kanaler som Al-Jazeera. I tillegg oppfattet de Palestina som et «hjerte» i Ummaen, det globale fellesskapet blant muslimer. En tredje årsak var at mange følte de ikke ble inkludert i det norske fellesskapet.

Lei av å bli sett som fundamentalister

I denne demonstrasjonen, og den påfølgende demonstrasjonen et år etter mot Mohammed-tegningen som Dagbladet publiserte etter at PST hadde brukt den på sine sider, var ungdommene svært opptatt av massemediene. De hadde en idé om hva som ville bli skrevet dersom ting kom ut av kontroll, og overveide nøye hvorvidt de skulle delta. De var da, som i dag, lei av å bli betraktet som potensielt voldelige og som fundamentalister. Og de så at det var i ferd med å utvikle seg miljøer inspirert av salafisme og en strengere tolkning av islam, som for eksempel islam.net.

Våre informanter var svært kritiske til islam.net og i særlig grad til Profetens Umma. De som valgte å delta på demonstrasjonen var opptatt av at tegningen var krenkende, men også av at denne krenkelsen var del av en større pakke der mange med minoritetsbakgrunn følte at de ikke ble sett på som norske nok.

De kampene de ungdommene vi studerte var opptatt av – mot rasisme og mot invasjonen i Gaza var mange hvite nordmenn også opptatt av. Allianser på tvers av etnisitet og religion var imidlertid ikke lette å få til. Noen av ungdommene i den muslimske ungdomsorganisasjonen meldte seg inn i ungdomsorganisasjoner til norske politiske partier under Gazademonstrasjonene. Etterpå valgte de å melde seg ut fordi det var vanskelig å få nordmenn med på kamper som for eksempel diskriminering av muslimer.

Palestinakomiteen i Norge og Palestinakomiteen i Oslo arrangerte demonstrasjon mot urolighetene i Gaza ved Israels ambassade i Oslo i 2012.  (Foto: Stian Lysberg Solum NTB scanpix)
Palestinakomiteen i Norge og Palestinakomiteen i Oslo arrangerte demonstrasjon mot urolighetene i Gaza ved Israels ambassade i Oslo i 2012. (Foto: Stian Lysberg Solum NTB scanpix)

Felles motstandskamp basert på situasjonen i Palestina og et visst klasseperspektiv var greit, men når det ble fokus på andre dimensjoner ble det verre. Dette kjenner vi også fra andre land, og særlig fra andregenerasjonens mobilisering mot rasisme. I England var det sterke allianser mellom arbeiderbevegelsen, homofile og antirasister på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. Disse brøt etter hvert sammen da sentrale fagforbund var bekymret for hvordan eldre mennesker så på denne sammenblandingen. Innad blant de som kjempet mot diskriminering ble det vanskelig da minoriteter med asiatisk bakgrunn følte at kampen var basert på svarte karibieres erfaringer, og ikke på dere egne spesifikke erfaringer.

Oppsummert har det i de fleste land vært vanskelig for minoriteter å bli inkludert på lik linje i arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen, og allianser på tvers av minoritetsmiljøer har ofte vært skjøre.

Ikke inkludert til fulle

Terroranslag i Storbritannia og Frankrike har typisk blitt utført av etterkommere eller andre generasjons innvandrere. Disse er født i vestlige land men opplever at de ikke er inkludert til fulle. Samtidig er de bevisst sine rettigheter på en annen måte enn deres foreldregenerasjon. Noen terrorister har hatt god utdanning og jobb, andre har, som de to brødrene bak Charlie Hebdo-terroren, droppet ut av skolen tidlig og vært involvert i kriminalitet og gjengmiljøer.

Radikalisering har flere årsaker, men ofte er et fellestrekk at man ikke føler seg akseptert eller hjemme i det miljøet/samfunnet man er i. Og mange fisker blant slike ungdommer – både i høyre-ekstreme og i fundamentalistiske islamistiske miljøer. Mange unge muslimer søker også autoriteter på nettet uten at de har nok kunnskap om hva de står for.

Det som er endret fra 1990-tallet til nå er at flere ungdommer og unge voksne muslimer har blitt mer opptatt av sin religion, også av mer fundamentalistiske retninger. Dette har vi sett i England tidligere. En av flere grunner til dette er hets av muslimer i massemedier og sosiale medier, særlig i nettavisers kommentarfelt. Vi har etter hvert en del kunnskap som sier at slik hets har ansporet flere ungdommer til å søke mer kunnskap om islam og at de ble mer religiøse som en følge av søken etter kunnskap.

Ytterpolene tydeligere

Samtidig har vi fått flere organisasjoner som for eksempel Liberale Muslimer og Minotenk, og flere ulike talsmenn for minoriteter med muslimsk bakgrunn i offentligheten. På 1990-tallet var det typisk at TV-debatter om islam og innvandring kun hadde en person med minoritetsbakgrunn i panelet. Muslimer i norsk offentlighet er ikke lenger like og står for det samme, noe som motvirker polarisering. Men presset på hva slags type muslim man skal være har blitt sterkere, og presset fra ytterliggående miljøer i Norge og internasjonalt større. Så selv om polariseringen på et vis har blitt mindre, har ytterpolene innad blant muslimer blitt tydeligere.  

De som får mest oppmerksomhet i mediene er de ytterliggående – både når det gjelder religion og politikk. Hvorfor får Arfan Bhatti snakke i mange minutter på VG-TV? Og hvorfor er det IslamNet som får representere muslimer i NRK-debatter om Charlie Hebdo? Hvilke valg tar redaktører? Som de unge gjengmedlemmene på 90-tallet ønsker de ytterliggående et publikum. Og jo mer de får det – jo mer går det ut over vanlige muslimer og jo større rekrutteringsgrunnlag får de ytterliggående blant ungdom som føler seg tilsidesatt og ikke anerkjent.

Stereotypiene styrkes og vanlige muslimer smittes av dem. Dette vet nå mange redaktører og vanlige borgere, og vi fikk en ganske god debatt som understreket dette etter Charlie Hebdo-massakren.

Bedre enn andre

Sosiologene Elias og Scots fremmet for lenge siden en teori de kalte etablerte-outsider relasjoner. De hevdet at man kan observere «igjen og igjen at medlemmer av grupper som har mer makt enn andre gjensidig avhengige grupper, tenker på seg selv som BEDRE enn de andre». Grupper med mer makt, konstruerer forståelser av seg selv som tilsier at de har overlegne menneskelige verdier og egenskaper i forhold til outsiderne. For å opprettholde sitt eget maktoverskudd og dominans vil etablerte grupper forsøke å ekskludere og stigmatisere outsidergrupper for å holde dem i en underlegen posisjon. Den etablerte gruppens selvkonstruksjon av seg selv som bedre enn grupper med mindre makt er basert på en logikk der man tilskriver de «beste» kvaliteter og egenskaper til grupper som den etablerte gruppen assosierer seg med, mens man tilskriver outsider-gruppen de verste kvaliteter.

Dette perspektivet passer etter min oppfatning ganske godt på situasjonen rundt 2000-års skiftet, der unge voksne med minoritetsbakgrunn som fikk stor plass i offentligheten var personer som påpekte det majoriteten anså som negative praksiser innad i minoritetsmiljøene de kom fra. I dag er det som nevnt annerledes. For å forhindre ytterligere polarisering og radikalisering bør massemediene bidra til å få fram rollemodeller som nekter å plassere seg i ytter-posisjoner i den bredere offentligheten, og aktivt søke etter kilder i andre miljøer.  Det er med andre ord viktig å styrke den offentlige posisjonen til de som står mellom ytterpolene. Flere journalister med muslimsk bakgrunn vil også være en fordel. Det aller viktigste er imidlertid å styrke arbeidet mot polarisering i lokalsamfunn, bydeler, skoler og moskeer.