Av Cathrine Moe Thorleifsson, postdoktor ved Sosialantropologisk institutt, UiO.

Høyreekstremistiske partier har beveget seg fra periferien til sentrum av liberale demokratier. Ytterliggående nasjonalistiske strømninger sprer seg over hele Europa i land så ulike som Hellas, Ungarn, England, Frankrike og Sverige.

Det er klart at globalisering, avindustrialisering og økt migrasjon har ført til raske endringer i europeiske lokalsamfunn. Mange mennesker føler seg økonomisk og kulturelt truet av innvandring og det de oppfatter som en økende islamsk innflytelse. De har mistet troen på europeiske institusjoner og konvensjonelle partier.

Som respons på eksistensiell usikkerhet snur mange seg til nasjonalismens ideer om renhet og grenser.

Høyreekstreme partier og bevegelser kan ha like røtter for misnøyen, men hatet blir manifestert i en rekke ulike ekstreme ideologier som retter seg mot ulike «andre». Splittende retorikk sår kulturell rasisme og intoleranse. Kategorier som immigranter, muslimer, rom eller jøder blir merket som «truende andre».

Gjennom fryktpolitikk skapes bilder av en alternativ sosial orden hvor krefter ansett som truende mot nasjonens kultur og verdier blir ekskludert. Tydelige fiendebilder kan virke tiltrekkende på europeere som føler seg fremmedgjort og avmektige i møtet med europeisk og global integrasjon. Slike fiendebilder er effektive å mobilisere rundt da de unngår de underliggende årsakene til misnøyen.

Ny-fascisme i Ungarn og Hellas

Beskyttelsen av nasjonal identitet er en sentral drivkraft for de to mest fremgangsrike høyreekstreme partier i Europa, Jobbik i Ungarn og Gyllent Daggry i Hellas. Jobbik (bevegelsen for et bedre Ungarn) er det nest største partiet i Ungarn. Fraværet av noen stor muslimsk minoritet kan forklare hvorfor partiets fiendtlighet retter seg mot romfolk, jøder og homofile. Den definerte “andre” for Jobbik er en av Europas mest forfulgte minoriteter, rom, som utgjør omkring 8 prosent av landets ti millioner innbyggere. I stedet for å diskutere strukturell fattigdom som er forankret i generasjoner av sosial ekskludering, blir rom stigmatisert som late og ansvarlige for “sigøynerkriminalitet”.

I Hellas har den økonomiske krisen og EUs innstrammingspolitikk gitt næring til det nyfascistiske partiet Gyllent Daggry. Partiet fikk nesten 7 prosent av stemmende ved det greske valget på nyåret og bekreftet sin posisjon som landets tredje største parti. Som de fleste andre høyreekstreme partier i Vest-Europa, retter Gyllent Daggry hatet mot innvandrere og muslimer. Ikke vestlige-innvandrere blir betegnet som en ensartet gruppe som utgjør en trussel mot den greske, rene rasen. Gyllent Daggry har opprettet en egen brutal, paramilitær ungdomsbrigade som hever seg over rettstaten for å beskytte grekere mot «innvandrerkriminalitet».

I likhet med Gyllent Daggry benytter Jobbik seg av symboler fra en fascistisk fortid. Den ungarske garde, en paramilitær gren av Jobbik som ble forbudt ved lov i 2009 etter drap på ungarske romfolk, bruker symboler som minner om Ungarns Arrow Cross, Hitlers mest trofaste partner i Holocaust. Også Gyllent Daggrys flagg, symbolbruk og gester har tydelige referanser til Nazi-tyskland. I mai 2014, fikk partiets kandidat til ordførervalget, Ilias Kasidiaris 16, 1 prosent av stemmene. Han har et nazi-hakekors tatovert på overarmen og har sitert det kjente antisemittiske verket «Sions vises protokoller» i det greske parlamentet.

Den klassiske antisemittismen er eksplisitt i Jobbik og Gyllent Daggry. I en diskurs som ville vært uakseptabel for de fleste populistiske partier i Vest-Europa, refererer sentrale politikere til “jødisk kapital” og konspirasjonsteorier om “Amerikansk-Jødisk» verdensherredømme.

I november 2012, oppfordret lederen for Jobbik, Gabor Vona, den ungarske regjeringen til å lage en liste over jødiske parlamentsmedlemmer «som utgjør en trussel for nasjonens sikkerhet.» Den «nye» antisemittismen hvor jøder generelt blir holdt ansvarlige for Israels politikk ovenfor Palestinere er også framtredende. Antisemittismen i dagens Europa kommer således fra to hold, både fra høyreekstremister og radikale islamister.

Fryktpolitikk

Terror fra radikale islamister i Europa eller Midtøsten fyrer opp høyreekstremistiske miljøer og korresponderer klart i økningen i islamfiendtlige angrep, slik som overvåkingsgruppen Tell Mama i Storbritannia har kartlagt.

Etter terroranslagene mot Charlie Hebdo og det jødiske kjøpesenteret i Frankrike, grep Pegida-tilhengere muligheten til å fremme en agenda mot innvandring og den antatte islamiseringen av samfunnet.

Å stemme på et parti eller delta i en bevegelse som dehumaniserer andre medfører ikke nødvendigvis vold. Det finnes de som støtter opp under ekstremistisk ideologi (og som ikke nødvendigvis tar avstand fra ekstrem vold) men som selv aldri ville krysset linjen og gått ulovlige handlinger. Men det er nettopp fryktpolitikk som er oksygenet til ekstremistisk vold.

For overgriperen er det lettere å utøve terror og vold mot andre mennesker når man regner dem som mindreverdige. Det er enda lettere når man ser seg på seg selv som representant for den stilltiende eller likegyldige majoritet.

Det var anti-muslimsk hat og Eurabia-konspirasjonen om den antatte islamiseringen av Europa som inspirerte den største voldshandlingen i Norge siden den andre verdenskrig.

Det er de som begår vold, enten som følge av sin ekstreme høyreideologiske tilhørighet, inspirert av det eller bruker det som et påskudd. Radikalisering skjer ikke over natten. Det er i den daglige og rutinemessige umenneskeliggjøringen av andre at voldspotensialet ligger.

Det er ikke kun modernitetens tapere som søker seg til forenklede virkelighetsbilder. Jobbiks tilhengere er overrepresentert blant unge, utdannede, urbane middelklasse menn. Partiene på ytre høyre opplever stor fremgang gjennom å mobilisere en relativt bred velgermasse.

Et Europa preget av økonomiske og sikkerhetsmessige kriser står ved et veiskille. Høyreekstreme partier med hatefull og splittende retorikk har allerede forflyttet seg fra marginene av samfunnet til det etablerte. Europas demokratiske framtid er avhengig om velgerne lar de få bli værende. 

–––––––

 Innlegg på Litteraturhuset i debatt og foredragsserien « Etter Paris…»- Hvordan bryte  den onde sirkelen, mandag 9. februar