Av: John Olav Egeland, journalist og politisk kommentator i Dagbladet. Innlegget ble holdt på arrangmentet “Løper mediene terroristenes ærend?”, Litteraturhuset 26. mars 2015.

I terrorismens tidsalder er mediene plassert mellom tre posisjoner - eller tre typer påtrykk:
 
1) Moderne terrorisme forutsetter medial oppmerksomhet for i det hele tatt å ha noen mening som politisk våpen. Terrorens metoder er tilpasset medienes prioriteringer, teknologi og økonomi.

2) Mediene er under konstant press fra ulike statlige myndigheter, sivile og militære, for å spille på lag i “krigen mot terror”. Det skjer bl.a. ved informasjonskontroll, bevisst mediestrategi, politisk ansvarliggjøring, lovgivning og overvåking.

3) Sist, men ikke minst, er mediene blitt viktige terrormål. Fra Salman Rushdie og William Nygaard og til karikaturstriden, Jyllandsposten, Charlie Hebdo og anslaget i København. Min gode venn og kollega Carsten Thomassen ble skutt og drept av Taliban under en reportasjereise i Afghanistan i 2008.
 
Ut fra disse punktene er møtets påstand - at mediene løper terroristenes ærend - svært lite nyansert. Ja, til og med tabloid, i den foraktfulle betydning visse akademikere gjerne bruker begrepet. Medienes forhold til terror er komplekst i sin natur, og enda mer komplekst å håndtere i den redaksjonelle virkeligheten. Da det smalt i Paris hadde vi meget kort tid på å vurdere om vi skulle publisere tegningene fra det satiriske tidsskriftet. I slike situasjoner må ytringsfrihet og sikkerhet stilles opp mot hverandre umiddelbart. Når vi reiser med en offisiell norsk delegasjon til et terrorfarlig område, f. eks. Afghanistan, får vi klar beskjed om at vi ikke kan vente noen assistanse eller legehjelp hvis det smeller. De ressursene er forbeholdt politikere, embets- og tjenestemenn. Vi får heller ikke innsyn i sikkerhetsvurderinger som er gradert, og har derfor et spinkelt grunnlag til selv å vurdere farer. Generelt gjelder at journalister i økende grad er selvstendige mål for terrorister, slik vi har sett det i IS halshugginger av pressefolk. I 2014 ble i alt 118 journalister drept på jobb, de fleste under dekning av borgerkriger, kriger og terroranslag.

Jeg nevner ikke dette for å appellere til noen sympati. Men jeg oppfatter det som viktig å avfeie myten om at mediene er villige medløpere til terrorister eller terrororganisasjoner. Jeg anser det som en større fare at mediene er, eller kan bli, villige medløpere til en ny type kontroll- eller politistat som følger i kjølvannet av krigen mot terror og statenes nedbygging av rettsstaten og ytringsfriheten.

Men la meg ta kort utdype de tre punktene jeg innledet med.

Terror og medienes nødvendighet

Det er ingen som helst tvil om at moderne terror har et symbiotisk forhold til moderne medier som er globaliserte, teknisk avanserte (nyhetsformidling i sanntid) og uten tidligere tiders redaktørmakt til å redigere nyhetsbildet. Alle kan være redaktører. Mediebildet nå er fragmentert, er tilgjengelig for alle, består av utallige nye kanaler (bl.a. sosiale medier) og er derfor unndratt tradisjonell sensur og påtrykk. Terrororganisasjonene bruker mediene til en lang rekke formål, bl.a. disse:

• Aksjonene skal rette søkelyset på politiske mål og bakgrunnen for voldelige handlinger, dvs. skape forståelse (men sjelden sympati).
• Gisselaksjoner o.l. følges ofte av manifester og uttalelser som har til hensikt å spre synspunkter og dogmer til mulige sympatisører.
• Press på myndigheter for å få disse til å gå med på terroristenes krav. Gjerne ved å sette gislenes humanitære situasjon opp mot statenes uvilje til å etterkomme krav.
• Krav og handlinger som kan få myndighetene til å overreagere og dermed vise sin “repressive karakter” (Baader-Meinhof).
• Skremme folk flest slik at målene lettere kan nås og fiendens samfunnsstruktur svekkes eller forvitrer.

Terrorens mediale innretning handler altså om å bli sett, bli akseptert som en farlig fiende, om å rekruttere tilhengere og om å spre politiske budskap. Positiv omtale er ikke noe mål. IS er kroneksemplet.

Medienes dilemmaer står i kø. Bare unntaksvis har terrororganisasjoner direkte kontakt med medier. Noen direkte kontroll av informasjon er ikke mulig. Så mye som mulig tilrettelegges: Videopptak av terrorhandlinger, politiske tekster, kontroll med informasjonsslipp osv. Et stort kildekritisk problem.

Startegi for mediene: Kildekritisk beredsskap og praksis. Mobilisering av kunnskapsmiljøer utenfor egne redaksjoner. Analyse av terroristenes formål og midler.

Statlige myndigheter og presset på mediene

En utbredt teori er at terrorens eksistens i vesentlig grad skyldes medienes rolle i det liberale samfunnet. Påstanden er at omtale av terror og terrorister gir grobunn for dens eksistens, og at dette også gir en smitteeffekt. Noen mener derfor at terror helst ikke bør dekkes, i hvert fall i så liten grad som mulig. Det er som kjent bare mulig i diktaturer, og etter 22. juli er det knapt noen som tror at terror lar seg tie i hjel.

I samfunn der ytringsfrihet og menneskerettigheter står sterkt er ikke nyhetsknebling mulig å gjennomføre. Myndighetene bruker derfor andre midler og har andre mål. Bl.a. disse:

• Sterkest mulig grad av informasjonskontroll (ref. terrorfaren og bevæpning av politiet).
• Hindre kontakt mellom ekstremistgrupper/personer og media (Syria-farere).
• Trusselvurderinger fra ulike myndigheter (PST, E-tjenesten) med tydelige advarsler, men svak konkretisering av bakgrunnen.
• Demonisering av politiske avvik (arbeidet mot radikalisering, politiet som politiske instruktører)
• Forsøk på å få mediene til å samarbeide om informasjon og strategi. Medvitersk ansvarlighet.
• Kommunikasjonskontroll som også omfatter medienes kilder.

Medienes dilemma er tydelig: Beholde sin uavhengighet av statsmakten, men også gi publikum god informasjon om terrorhendelser og farer. Beste metode: Tviholde på den redaksjonelle uavhengigheten som er livlinjen til troverdighet hos publikum. Være realist når det gjelder farer og gi publikum god informasjon.

Medienes forhold til terror og statskontroll

Forrige helg var 600 norske pressefolk samlet på SKUP-konferanse i Tønsberg. Hotellet var barrikadert og bevoktet av et tjuetall politifolk, mange  med maskinpistoler. Noe liknende skjedde under en utstilling av karikaturer i Drammen for kort tid siden. Offentlige møter av den typen vi deltar i nå, søker stadig oftere politibeskyttelse. Rykker politiet ut til husbråk i Gudbrandsdalen, har lensmannen nå pistol i beltet. Terrorlovene skjerpes stadig og politiets metoder utvides. Tegnene er over alt. På kort sikt vil dette føre til en nedkjøling av hele samfunnsdebatten. På lengre sikt kan vi få en kontrollstat med en kraftig forskjøvet balanse mellom staten og enkeltmenneskene.

Etter terrorangrepene 22. juli 2011 der 77 mennesker ble drept, vet vi hva terror er. Samtidig blir det stadig klarere hvilken pris vi skal betale for å beskytte oss mot terror. Siden 11. september 2001 har vi fått et tjuetall nye lover eller lovskjerpelser knyttet til terror. Tendensen er tydelig: Terskelen for overvåking senkes, flere forberedelseshandlinger kriminaliseres, straffene økes og politiets metoderegister utvides radikalt. For bare noen dager siden sto sjefen for den militære e-tjenesten, generalmajor Grandhagen, fram og krevde overvåking av metadata. Eller som han sa det: Muligheten til å lete etter nålen i høystakken. Sjefen for PST har uttalt at hun ønsker det samme. Samtidig driver private, kommersielle foretak realisert bruken av slike virkemidler.
 
Dette innebærer at en hovedplattform for medienes virksomhet angripes: Kildebeskyttelsen. Allerede nå har vi problemer med å garantere varslere og andre at deres identitet ikke skal røpes for noen, slik presseetikken pålegger oss. Alminnelig nedkjøling av samfunnsdebatten og stadig strengere rammer rundt offentlighet, vil medføre en mer ufri presse og svekkelse av ytringsfriheten og rettsstaten. Det er en del av terrorens virkning som sjelden diskuteres, men som må løftes opp i en bred offentlighet.