Førsteamanuensis Anne Hege Grung ved Det praktisk-teologiske seminar.

Religion og religiøs identitetspolitikk kan splitte mennesker. Utøvere og tolkere av en bestemt religiøs praksis, som kristendommen, som islam, kan bruke religionen til å skape en fortelling om dem som er innenfor, ’som oss’  og dem som er ’utenfor’, fiender.

I dagens situasjon er det viktig å trekke noen historiske linjer. Vi bør huske at vi har konkrete historiske eksempler i ganske nær historie på hvordan elementer fra kristendommen er brukt for å legitimere høyreekstreme grupper og rasistiske staters voldelige overgrep og drap på både kristne og andre som motarbeidet rasisme og undertrykkelse.

Borgerkrigen i El Salvador på 1980- og 90-tallet med sine dødsskvadroner, apartheidregimet i Sør-Afrika, krigen på Balkan – alle er eksempler på at ’kristne verdier’ er tolket inn i voldsforherligelse, massedrap og terror mot sivile. Nå ser vi hvordan ISIS/IS/Daesh og Al Quida opererer på lignende måter –  og det kan se ut til at de viser det meste av sin brutale oppmerksomhet mot andre muslimer som ikke underkaster seg deres tolkning av Islam i Midt-Østen, selv om henrettelse av kristne, som i Libya, og angrep på jøder og symboler for ytringsfrihet (i Europa) også er en del av deres motbydelige mønster.

En slik strategi er i realiteten et system der selvkritikk innen en religiøs tradisjon blir ansett som forræderi mot en stat og/eller mot en livsform, og religiøst og politisk sett annerledes troende blir frarøvet liv og rettigheter. Et slikt syn – bortsett fra at det vever nasjonalisme og religion tett sammen - bygger på at man ser på religioner og religiøse tolkninger som konkurrenter i et nullsumspill, der noen har rett og andre tar helt feil. Dette kan utvikle seg det til det ekstreme: De andre tar ikke bare feil, de er feil. De andre må bort. De skal enten fraktes bort et annet sted enn der ’vi’ er, eller de skal fysisk utryddes. Dersom man tar i bruk det religions- og terrorforsker Mark Jürgensmeyer kaller en ide om en ’kosmisk krig’, innebærer dette at det andre/de andre er det onde, at de skaper kaos i et univers som burde være ordnet,  og at religiøse krigere har jobben med å ’ordne opp’.  Krigen ikke er over før det andre/de andre er utryddet.

Hvordan kan sånne ideer finne utbredelse? Religiøse tradisjoner kan levere verdensbilder, symboler, konfliktperspektiver og idealer som kan være med på å dehumanisere og demonisere andre mennesker som tror forskjellig innen den samme religionen, som tilhører andre religioner, eller som ikke holder seg med noen religion. Voldelige konflikter kan bruke religiøse tradisjoner som drivstoff og legitimitet.

Gandhi sa: Øye for øye, så blir vi alle blinde. Mennesket, alle mennesker – skal etter menneskerettighetenes etiske standard være en målestokk  i seg selv. Der man avkorter på dette, vil det alltid være en fare for at mennesker, individer, blir brukt i en instrumentell forstand. Terrorister og voldelige ekstremister gjør nettopp dette, og de skaper stor frykt på denne måten. Men også andre, etablerte strukturer kan risikere å avkorte og gradere menneskers verdi: Hvis norske muslimer opplever at norske myndigheter ikke bryr seg om krig, konflikter og diktatoriske regimer i muslimske majoritetsland, vekker det en mistenksomhet om at koloniale, orientalistiske holdninger er på ferde. Norske muslimer er vokst opp med norsk rettighetstenkning og likeverdsidealer som alle andre nordmenn.  Med dette perspektivet integrert får man øye på forskjellsbehandling eller skjult dehumanisering der det skjer. Å bli oppmerksom på diskriminering og dehumanisering av andre, av seg selv eller sin egen gruppe, er en del av dugnaden for å vedlikeholde et demokrati. Derfor må slike erfaringer og observasjoner få komme fram i lyset.

Religiøs praksis og tolkning av religion skjer ikke i et vakuum. Meninger, holdninger og handlinger er en del av et sosialt og kulturelt univers som preger disse tolkningene. Dette gjelder både hvordan religiøse mennesker tolker hverandre, og hvordan ikke-religiøse tolker religiøse – og omvendt. Plutselig brutalitet slik vi har sett i Paris og nå i København skaper lidelse, frykt og avmakt.Terrorhendelser skaper et stort behov for å forstå og for å tolke, slik at det er mulig å gjenopprette en slags oversikt og mening. Mange har allerede vært ute for å bidra til å tolke det som skjedde i Paris. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at tolkninger av slike hendelser skjer på forskjellig måte, avhengig av hvilket kontekst man leser handlingen inn i, og avhengig av hvilke briller man har på. For noen er det som skjedde en bekreftelse på at muslimer generelt er farlige. For andre et uttrykk for at ulike grupper med ulik religion ikke kan eksistere fredelig sammen. Men mange, kanskje de fleste - har advart mot å tolke det som skjedde inn i en slags ’sivilisasjonskrig’ mellom islam og vesten, og advart mot å overlate tolkningen til organisasjoner og krefter som ønsker å spille på hat og skape fiendebilder.

Den franske islamforskeren Francois Burgat, som har bodd i mange ulike land i Midt-Østen i flere tiår inkludert Jemen og Syria og som er en av Europas fremste forskere på islamisme, tolket terrorangrepene i Paris på en mindre symbolsk måte enn mange av sine forskerkolleger. Han tolket dem ikke først og fremst som et generelt angrep på ytringsfriheten i Frankrike og Europa. Han uttalte rett og slett at siden Frankrike var en del av en fysisk krig i Midt-Østen, akkurat nå som en del av koalisjonen som bomber stillingene til IS/ISIL/Daesh, må  regne med motangrep. Det spesielle med denne krigen er at den føres langt unna fransk territorium, og Burgat mente dette gjør at folk flest ikke tenker over at Frankrike deltok i krigshandlinger. Den brutale overraskelsen var at det som skjedde, skjedde på fransk jord, og Burgat mente altså dette var et hevntokt i en krig, og at angriperne hadde valgt angrepsmål som gav oppmerksomhet og som skapte størst mulige motsetninger mellom muslimer og ikke-muslimer i Europa.

I en slik situasjon blir det uhyre viktig å løfte fram fortellingene om fellesskap på tvers av grupper som stort sett aldri når media, og peke på den tilliten som er der og som er usynlig. Jeg skal komme med ett eksempel på en slik fortelling fra Norge: Kontaktgruppa mellom Den norske kirke og Islamsk råd kom for noen få år siden med en fellesuttalelse mot ekstremisme. Dette var en uttalelse kontaktgruppa begynte å jobbe med etter at vi sammen hade vært på en reise i Bosnia-Herzegovina. Fra en dag til en annen opplevde Sarajevos innbyggere at byen var delt, og at det var krig. Massakren i Srebrenica var en av de grufulle hendelsene i den nære historien som skjedde på bakgrunn av et unnfallende internasjonalt samfunn og en etno-nasjonalistisk-kristen ekstremisme. Et halvt år etter denne reisen skjedde terrorangrepene på regjeringskvartalet og Utøya i Norge, og vi arbeidet videre med uttalelsen med enda flere rystende opplevelser av voldelig ekstremisme i bagasjen. Jeg vil sitere noen deler av denne uttalelsen som kontaktgruppa kom med i november 2011:  

Ekstremisme handler om bruk av vold, tvang eller trusler som fremmer ekstremistenes idealsamfunn eller som angriper enkeltmennesker eller grupper. Dette skjer ofte uten at religion er inne i bildet. Men det er også noen som bruker religion eller religiøs retorikk for å begrunne eller legitimere ekstremisme, blant annet ved å tolke hellige tekster slik at de støtter ekstremistiske holdninger og handlinger. Det er dette vi forstår som religiøs ekstremisme, og som vi som religiøse ledere har et særlig ansvar for å ta avstand fra og motarbeide.

Kjennetegn

Det er ulike kjennetegn på religiøs ekstremisme, vi nevner særlig disse:

• Oppfatning om at en er alene om den korrekte forståelsen av egen religion, slik at en ikke kan samarbeide med andre som har andre oppfatninger, selv ikke innen ens egen religiøse tradisjon.
• Overbevisning om at det finnes bestemte grupper som det ikke er mulig å leve sammen med og som en derfor vil bekjempe eller fjerne, enten fra samfunnet som helhet eller fra konkrete steder eller områder.
• Devaluering av menneskeverdet til mennesker i bestemte grupper, og motstand mot at menneskerettighetene skal gjelde for dem.
• Anklage mot annerledes troende for å ha bestemte politiske, verdimessige eller religiøse meninger, uten å la dem selv få lov til å definere hvem de er eller hva de tror.
• Bruk av kjønnsbaserte hierarkier og maktstrukturer der kvinner ikke blir innrømmet menneskerettigheter og menneskeverd på linje med menn.
• Bruk av hatefullt språk og oppfordring til kamp mot bestemte grupper og mot andre som er uenige med ekstremistene.
• Vilje til å bruke terror, vold eller andre former for makt for å tvinge konsekvenser av egen religionsoppfatning på andre.

Religiøse ekstremister setter seg selv i Guds sted og mener at de kjemper på Guds vegne mot Guds motstandere. Religiøs ekstremisme er derfor i strid med våre religioners lære, spesielt med tanke på menneskets grunnleggende verdi og rettigheter. Tanken om å tvinge sin oppfatning på andre bryter fundamentalt med det ansvar og den rett vi tror Gud har gitt alle mennesker til å gjøre sine egne valg.

i oppfordrer religiøse ledere til å fortsette å ta disse spørsmålene opp i sin forkynnelse og undervisning, slik at en tar avstand fra og forebygger ekstremisme i egne rekker.

• Vi oppfordrer religiøse ledere og trossamfunn til å stå fram sammen offentlig med en felles holdning mot religiøs ekstremisme.
• Vi oppfordrer religiøse ledere og trossamfunn til å utvikle en beredskap for å kunne forebygge og bekjempe ekstremisme.
• Vi oppfordrer menigheter og forsamlinger til å ta disse spørsmålene opp i studiegrupper, plenumssamtaler og dialogmøter.
• Vi oppfordrer religiøse ledere, menigheter og forsamlinger til å beskytte hverandres medlemmer, hellige hus og andre institusjoner som måtte være truet av religiøse ekstremister.
• Vi oppfordrer religiøse ledere, menigheter og forsamlinger til å påtale og imøtegå bruk av hellige tekster og religiøs retorikk som kan gi grobunn for religiøs ekstremisme.

Denne teksten jeg har sitert fra er altså en konsensustekst, som har blitt til gjennom en dialog. Dialog, og religionsdialog blir med jevne mellomrom latterligjort og diskreditert, og kan jo gjerne underlegges et kritisk søkelys. Selv har jeg ofte kritisert religiøs dialogpraksis på et feministisk grunnlag. Religiøse ledere er ofte fortrolige med gutteklubber, men dialog skal ikke være noen gutteklubb –  i så fall strider mot dialogens egne verdier om menneskelig likeverd. Noen tror at slik dialog handler om å forhandle om verdier: OK, vi skal ikke mase om likestilling mellom kvinner og menn, hvis dere ikke maser om sharia, liksom. Det er ikke sånn den kristen-muslimske dialogen i Norge er. I de dialogene der jeg har deltatt, har ingen lagt skjul på sine egne meninger.  Dette fører til respekt,fellesskap, og vennskap. Man setter grenser i en dialog: For eksempel er det avgjørende at alle parter kommer til orde og at man er forpliktet på å skape en prosess preget av respekt og tillit. Hvis en dialog ikke er bygget på gjensidig respekt og åpner for en viss vilje til selkritikk stanser den ofte av seg selv. I de kommende generasjoner er det mange som har langt mer kompetanse til å møte kulturelle og religiøse forskjeller enn det som gjelder for oss over 45. Dette vil forandre bildet vi har av hverandre på en eller annen måte. Det skaper tilgang til en ny, kollektiv kompetanse. Naturligvis er ikke gitt at alle opplevelser av flerkultur og flerreligiøse sosiale sammenhenger  er enkle, eller positive, men det blir mye vanskeligere å etablere eller opprettholde eksotiserende og dehumaniserende elementer og anvende dem på ’de andre’.

Vi strever alle etter å få verden til å henge sammen: Frykt kan gjøre at man føler verden går i filler, eller faller sammen. Det er ingen løsning å be redde folk slutte å være redde, hvis de er redde for muslimer, redde for høyreekstremister, redde for vold eller redde for å bli utsatt for netthat. Det som kan hjelpe mot frykten, er å skapes nye erfaringer. Vi må skape fellesskap som kan øke tryggheten.Hvis det faktum at ikke alle omkring deg har samme bakgrunn, samme religion eller samme kultur skaper utrygghet, må vi sammen skape et annet fundament for trygghet og fellesskap som ikke bygger på at alle må være like.

Dominerende diskurser og det vi kan kalle majoritetsdisurser om grupper i media, på nettet, ved middagsbordet kan legitimere utenforskap og vold, skape avstand, og gjøre hatprat akseptert og naturlig. Hvordan vi snakker om oss selv og andre er med på å skape fortellinger om hat og forakt, eller om fellesskap. Sosiologen Zygmund Bauman har en forklaring på begrepet ’intergrering’ som jeg har stor sans for: Det er ikke spesielle grupper som skal ’integrere seg’ i et samfunn, det er et helt samfunn som skal arbeide sammen for å bli intergrert. Dette skjer ved at man ikke skaper og sementerer parallellsamfunn, altså ’samfunn i samfunnet’ som ikke har kontakt med hverandre og som har ulike fortellinger som ikke møtes.

På denne måten skapes adskilte tolkningsrom, der man lett kan etablere hierarkier mellom grupper. Vi må huske på at vi snakker om fysiske erfaringer når vi snakker om utenforskap, ekstremisme og vold: Det er ikke bare meninger, eller sterk religiøs eller politisk overbevisning som er innholdet i dette. Det representerer  en voldelig, fysisk dimensjon som ønsker å skade, rokke ved menneskers eksistens. På samme måte må vi ta alvorlig at mennesker som har opplevd å bli fysisk skremt og skadet i krig og terror trenger trygghet og omsorg, om de befinner seg i Norge eller Syria. Å arbeide for dette er å arbeide for alles trygghet, fordi det krysser de grensene ekstremistene og kynikerne ønsker å sette mellom mennesker. Vi må rett og slett bygge opp fysisk tillit til fellesskapet, og bygge kraftig ned myten om at vi ikke angår hverandre, at vesten gir blaffen i muslimer eller at muslimer hater vesten – som om ’vesten’ og ’muslimer’ som begrep er faste og gitte størrelser, som om ikke vesten også er et sted millioner av muslimer har sitt hjem. Konflikten er ikke mellom religioner, eller mellom ’sivilisasjoner’. Konflikten står mellom dem som dehumaniserer og begår vold mot andre, og dem som kjemper for at alle menneskeliv er uendelig verdifulle i seg selv, og at et menneskeliv er sin egen målestokk.