Ytringsfrihet og etikk, uten å komme terroristene i møte

Henrik Syse er filosof av utdannelse. Han er seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) der han leder prosjektet NECORE (Negotiating Values: Common Identities and Resilience after 22/7), et prosjekt som blant annet forsker på ytringsfrihet og ytringsnormer i kjølvannet av 22. juli 2011. Ellers underviser Henrik ved bl.a. Bjørknes høyskole.  (Foto: Aftenposten/Scanpix)
Henrik Syse er filosof av utdannelse. Han er seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) der han leder prosjektet NECORE (Negotiating Values: Common Identities and Resilience after 22/7), et prosjekt som blant annet forsker på ytringsfrihet og ytringsnormer i kjølvannet av 22. juli 2011. Ellers underviser Henrik ved bl.a. Bjørknes høyskole. (Foto: Aftenposten/Scanpix)


Av Henrik Syse, filosof og seniorforsker ved Institutt for fredsforskning, PRIO.

“Vi skal bruke snille ord!” sa Kongen i Nyttårstalen sin. “Je suis Charlie”, sa vi få dager etterpå, i solidaritet med de døde i Paris, men også med det budskap at det skal være lov å bruke alt annet enn snille ord, og at den retten er noe vi skal beskytte.

Kan vi mene begge deler? Det er på mange måter det vi debatterer her i dag.

På én måte er det jo enkelt, dette her: For uansett hvilket tema det er snakk om, skal vi, i hvert fall ideelt sett, ikke la oss presse til en viss oppførsel på grunn av trusler om vold. Vi skal slik sett oppføre oss og mene akkurat det samme etter Paris som vi gjorde før Paris. Kanskje understreker vi de verdiene som står på spill enda sterkere enn før. Men det som var riktig å gjøre eller trykke, i juridisk eller etisk forstand, før voldsmennenes brutale handlinger mot Charlie Hebdo-redaksjonen og andre franske borgere tidlig i januar, bør være etisk og juridisk riktig også nå.

Og dernest: Dersom man skulle være blant dem som mente da, og som mener ennå, at det faktisk er galt, ja, kanskje også burde være forbudt, å trykke tegninger av muslimenes høyeste profet – og det finnes mange i vår verden som mener det – så må man samtidig ta krystallklart og uten noe men avstand fra enhver slik voldelig handling som de handlingene vi ble vitne til i Paris, eller oppfølgende handlinger andre steder i verden. Like lite som de som har stått bak den innvandringen vi har hatt til Norge, skal anføres som en skyldig part i Anders Behring Breiviks redselsfulle massedrap, skal de som har tillatt eller trykket ytringer som er provoserende eller omstridte, kunne kalles en skyldig part i det som rett og slett er grove drap. Vi snakker om mord. Vi snakker om kaldblodige henrettelser. Det er forbudt og galt uansett. Slik sett er ikke det vi har her i dag, en debatt bare “Etter Paris”, men den må i fullere forstand være både “Før og etter Paris”. Eller sagt med andre ord: Jeg håper inderlig at ytringsfriheten og dens begrunnelse – og dens grenser – ikke flyttes av brutale drapsmenn!

Med dette som bakgrunn, la meg gjennomføre følgende resonnement:

Jussen tillater ting som etikken ikke tillater. Poenget er for så vidt banalt. Men der hvor jussen har en eksplisitt og substansiell etisk begrunnelse for hvorfor den gjør det den gjør og sier det den sier, forholder det seg likevel litt annerledes enn der jussen mest er regulerende eller der den av praktiske hensyn er stille. La meg forsøke å forklare hva jeg mener ved hjelp av tre kategorier. Disse er verken uttømmende eller gjensidig utelukkende, men forhåpentlig er de egnet til å få frem et viktig poeng:

Først, jussen er ofte rett og slett regulerende. Hvilken side av veien kjører vi på? Hvor mye skatt betaler vi? Hvem har ansvaret for å strø fortauene? Også her er etikken underliggende, idet trafikksikkerhet og statlige inntekter – og trygge fortau! – er viktige i etisk forstand. Men loven fremstår for folk flest likevel, og i praksis, i stor grad som regulerende og ikke minst som koordinerende. For at vi skal få hjulene til å gå rundt, og ikke kollidere med hverandre i prosessen, må noen regulere hvem som skal stoppe og hvem som skal kjøre, hvem som skal gå til høyre og hvem som skal gå til venstre, hvem som skal betale mer og hvem som skal betale mindre. Så kommer et viktig poeng i tillegg, nemlig at det i en demokratisk rettsstat er gjennom lover og institusjoner som vi alle har en viss medbestemmelse over, at disse hensynene sikres, slik at reglene er rimelige og oppleves både håndterlige og legitime.

Så har vi dernest den kategorien jus der jussen tillater en del ting som de fleste vil mene, ofte med god grunn, er umoralsk, og da ikke fordi det umoralske er verdifullt i seg selv eller at det er bra at det gjøres, men fordi loven ikke har – og ikke skal ha – noe med saken å gjøre. Å regulere alle slike hensyn ville bli upraktisk, dyrt, være formyndersk eller virke helt urimelig. Utroskap i et partnerforhold eller pengemessig sløseri, å la kroppen forfalle eller å forurense miljøet med helt unødig bilkjøring, er alt sammen lovlig, og vi mener nok faktisk samfunnet er bedre, tryggere og fremstår som mer rimelig fordi det er lovlig. Men vi mener jo ikke dermed at det er bra at det finnes mangfold i slike spørsmål. “Det er sannelig godt noen kjører ordentlig forurensende biler på helt unødige turer.” “Det er virkelig bra at noen lurer partneren sin trill rundt.” Nei, samfunnet som helhet ville nok ha vært både bedre, renere, lykkeligere og tryggere dersom folk ikke, i hvert fall i hovedsak ikke, utførte de mer outrerte former for slike handlinger. Men vi ønsker likevel og slett ikke at loven regulerer alle ting. Frihet, muligheten for å ta egne valg og stå for dem, til å reise seg etter en feil, endog ha romslighet til å leve med folks feil og mangler, og samtidig selvsagt: å leve i et samfunn der staten har grenser for sin myndighet, er alle viktige og grunnleggende hensyn i en demokratisk rettsstat.

Jeg kunne nå ha sagt litt om alle de handlinger som faktisk er forbudt, og åpenbart bør være det i et sivilisert samfunn, men det er en kategori som jeg lar ligge, for den ligger i hovedsak utenfor dagens tema. Poenget her er at innenfor de to kategoriene jeg har nevnt, er lovens regulering eller stillhet til en viss grad etisk begrunnet, men på en annen måte enn for ytringsfrihetens del. Dette er i hvert fall min tese, og det utgjør også min tolkning av hva begrepet «ytringsfrihetsfundamentalisme» kan bety, positivt forstått, nemlig at ytringsfriheten (heri innbefattet tros- og tankefriheten) er en fundamental rettighet i et sunt samfunn, og den har en selvstendig etisk begrunnelse. Den utgjør altså en separat, tredje kategori. Fundamental betyr ikke nødvendigvis aller viktigst. Det er viktigere å bli elsket enn å få uttale seg fritt. Men det betyr nettopp det det betyr: Denne retten er fundamental, en del av den politiske grunnmuren, uten hvilken resten av huset ikke kan stå.

Deler av ytringsrommet åpnes riktignok opp av nettopp denne ytringsfriheten for ytringer vi hadde klart oss utmerket godt uten, noe også den mest konsekvente ytringsfrihetsfundamentalist vil mene – ting som ikke har noen positiv effekt på innovasjon eller samfunnsutvikling eller personlig foredling og utvikling. En liten titt på nett-troll-kommentarer i avisenes kommentarfelter er nok til å få oss til å forstå hva vi snakker om. Slikt hadde klart oss meget vel uten, og slikt faller vel nærmere kategori nummer to ovenfor: ting som tillates fordi loven skal og må ha sin grense.

Likevel, også med slike ytringer i sinne, er ytringsfriheten eksplisitt samfunnsetisk og personlig-etisk begrunnet, og verdifull i seg selv: For ved å forby frisk debatt og ramsalt uenighet, ved å forby meningene som går på tvers av andre meninger, ved å forby livssyns- og religions- og ideologikritikken, provokasjonene og endog krenkelsene, gir vi ikke bare utillatelig mye meningsmakt til sensorene som skal bestemme hvor grensene går, men vi står i fare for arbitrært å stoppe den type ideer som historisk sett har skapt de største vitenskapelige fremskritt og også det vi må kunne kalle de største moralske fremskritt, som å gi kvinner stemmerett eller få avskaffet slaveriet – hendelser vi må anta hadde kommet lenge før i et friere samfunn.

Ved å forby det ubehagelige og provoserende skaper vi i tillegg utrygghet og homogenisering: et samfunn der hver er tryggest dersom han eller hun uttrykker akkurat det samme som det populære, det som flertallet i samfunnet mener, eller det som myndighetene tillater. I tillegg ender vi uvilkårlig opp med absurditeter i jakten på det som er farlig – som da kinesiske myndigheter stoppet alle nettsider med ordene “tom stol” den dagen Liu Xiabo fikk Nobels fredspris, for å stoppe rapporter fra salen der hans stol sto tom…

Denne tredje kategorien som ytringsfriheten utgjør, handler således om en frihet som ikke bare er rent praktisk begrunnet, og heller ikke er begrunnet bare i behovet for å begrense statens makt. Det handler også om en rett som har en klar samfunnsetisk og også individual-etisk begrunnelse: Vi vokser som individer og samfunn, og vi gjør samfunnet både åpnere, tryggere og mer forutsigbart, når vi hegner om en videst mulig ytringsfrihet. Som Per Edgar Kokkvold så treffende har sagt det: “… [Retten] til å krenke, og i mange tilfeller plikten til å kritisere religioner, [må] være ukrenkelig. Det er sjelden vakkert å krenke, men det må noen gang gjøres fordi alternativet er så farlig, og potensielt ødeleggende for hele vår livsform.”

Men så kommer balansen og alle de etiske spørsmålene, som er foranledningen til at vi er samlet til diskusjon her. I en kultur der vi tillater en meget utstrakt ytringsfrihet, blir ytrerens ansvar desto større, fordi ytreren og publisisten selv må stå til svars for det som sies, skrives og trykkes. Dette er det riktignok vanskelig å uttrykke på en god måte i kjølvannet av Paris, fordi det kan virke som om vi tilpasser oss terroristene. Det kan virke som om vi legger til et «men» etter ytringsfriheten. Det kan virke som om vi mener at ytreren må ta ansvar for drap og terror når også ytringer som ikke eksplisitt oppfordrer til vold, likevel skaper det. Et slikt ytringsansvarsbegrep kan vi ikke holde oss med! Likevel er ansvar en grunnleggende kategori for den som skal bestemme hvorvidt han eller hun skal si noe, fordi det å handle – og i denne forstand er jo en ytring en handling – tross alt dreier seg om en handlende part som må kunne stå til svars for sin handling, slik jeg står til ansvar for det jeg sier her akkurat nå.

Kan vi finne en god balanse – som ikke på noe vis kan oppfattes som at den kommer terroristene i møte? Jeg tror det. God etikk handler jo ofte om balanse. Men det er krevende. Og derfor er samtalen vi har her, så viktig.

I bunn og grunn handler dette mye om å finne de rette rammer og former: I hvilken kontekst og hvordan sier vi det vi sier? Og det handler om respekt: om hvordan vi i praksis møter og henvender oss til andre mennesker gjennom våre ytringer. Det handler mye om å skape og definere arenaer der man kan være fullt ut ærlig og provoserende, men samtidig forstå når det kan være riktig å legge bånd på seg. Den norske PFU (Pressens faglige utvalg)-ordningen er et godt eksempel. Her handler det om en presse som legger bånd på seg selv i frihet, men som også ofte tillates, ikke bare juridisk, men også av yrkesetikken og PFU, å gå langt utover de grenser som allmennmoralen normalt foreskriver, nettopp fordi pressens samfunnsoppgave og frihet er så viktig. Det er mange leserinnlegg eller førstesider som presseetikken tillater publisert, selv om mange vil mene de er uanstendige. Slik må det være. Men samtidig finnes det klare etiske grenser, og disse er fundert på prinsipper om imøtegåelses- og tilsvarsrett, saklighet og omtanke, korrekthet og kildevern. Ja, med disse prinsippene – som primært er etiske, ikke juridiske – sensurerer i praksis redaktører hver eneste dag seg selv og sine organer. Og det er slett ikke feigt. Det er livsnødvendig for en god offentlig samtale.

Jeg opplever at denne balansen fungerer rimelig godt i norsk presse. Og den utgjør som sådan en god etisk veiviser også i det terrenget som Charlie Hebdo-drapene har ledet oss inn i (eller snarere: det terrenget som drapene har minnet oss om, for terrenget har vært der lenge).

La meg få legge til: Det har vært sagt mye om at det norske ytringsklimaet er for snilt. Her i Norge skal alle inn i en hyggelig og rolig omgangsform, sies det, og dermed er det ikke plass for provokatørene – eller de forsvinner ned i kommentarfeltene og over på skitne nettsider. Kanskje det er sant, og jeg tar det som en personlig utfordring. Jeg er selv blitt fortalt at jeg ofte uttaler meg så snilt, og jeg tror ikke det er ment som noe kompliment! Noen ganger opplever jeg imidlertid at problemet er av en annen, om enn beslektet art, nemlig at vi ikke lar oss provosere når vi bør, og at det utfordrende, slemme eller provoserende får masse plass uten at noen reagerer og ber om at vi er snillere eller anstendigere. Noen klam moralsk hånd over hva som sendes på TV eller sies fra en scene, er det i hvert fall ikke plagsomt mye av i det daglige. På én måte er det bra – veldig bra. Vi trenger frie og uredde kunstnere og formidlere. Punktum. Men samtidig må jeg si at det på meg virker som om folk flest har glidd inn i en slags slummer vis-à-vis mange viktige spørsmål og bare lar ting gli forbi i likegyldighet. Latterliggjøring av religion og religionskritikk bør det være god plass for, og beslutningen om ikke å vise ganske så uskyldige (om enn også i positiv forstand provoserende) «Life of Brian» i sin tid, var feig og gal. Men er det bedre når ingen lar seg provosere og så å si ingen tar opp debatten? Komikere i dag latterliggjør religion og religiøs tro på en måte som ofte får meg til å hoppe i stolen, og som jeg synes til tider er plump og ubetenksom.

Er det galt å reagere? Eller for å ta et annet eksempel: Omtalen og fremstillingen av seksualitet i vår verdens “Paradise Hotel”- og “Two and a Half Men”-serier er av en art som burde få engasjerte samfunnsborgere til å reagere – ikke ved å forby eller ved å true, men ved å spørre hva dette er, og hva det formidler av verdier. Men reagerer man slik utenom på foreldremøter på barnetrinnet – der den moralske indignasjon (jeg holdt på å si heldigvis) lever i beste velgående – er ikke veien lang til å bli stemplet som moralist, eller enda verre: at man blir møtt med et likegyldig skuldertrekk. Who cares? Dette er da ikke noe å bry seg om. Men skal noe være en provokasjon, fordrer det jo at noen provoseres. Når ingen gidder å provoseres, har provokasjonen ingen rolle å spille. Hvis ingen ble opprørt over tegninger av profeten Muhammed, ville de da hatt noen hensikt? Det er alltid galt å true til taushet eller å bruke vold mot ytringer. Men det må være lov å bli provosert og krenket!

Og så til slutt: Det snakkes mye om Jonas Gahr Støre og utydeligheten hans i 2006 da redaktør Vebjørn Selbekk publiserte noen av de omstridte Muhammed-tegningene i Magazinet. Og ja, antagelig var Støres forsvar av Vebjørn Selbekk for svakt og utydelig, og det er bra at det er blitt skarpt påpekt. Men når jeg får høre at hans reaksjonsmønster skiller seg radikalt fra de klare reaksjonene i ytringsfrihetsbastioner som Frankrike eller USA, må jeg få lov til å uttrykke en viss undring. For å illustrere: Jeg skal lese fra New York Times, 19. september 2012, etter at Charlie Hebdo hadde forårsaket mye furore for å ha trykket Muhammed-tegninger rett etter at en både provoserende og ytterst usaklig anti-muslimsk film, “The Innocence of Muslims”, var blitt spredd på Internett:

“French officials acknowledged the newspaper’s right to publish as it pleased, within the limits of the law, but deplored its choice to print images that might be reasonably expected to cause violence.

“In the present context, given this absurd video that has been aired, strong emotions have been awakened in many Muslim countries,” Laurent Fabius, the foreign minister, told France Info radio. “Is it really sensible or intelligent to pour oil on the fire?”

The Arab League denounced the illustrations, as did the White House. “We don’t question the right of something like this to be published,” Jay Carney, the White House press secretary, told reporters. “We just question the judgment behind the decision to publish it.”

Skal vi kritisere Støre, så er det nok en del andre vi også må ta med på laget. På den annen side, som Ralph Waldo Emerson berømt sa det: “Consistency is the hobgoblin of little minds.” Det er kort sagt ikke lett å være konsistent når man skal tenke store tanker, og da heller ikke når det handler om noe så viktig som ytringsfriheten. Selv mener jeg at inkonsistens ikke er noe mål. Men balanse er det viktig å ha. Og en god balanse her bør faktisk kunne ta opp i seg både ytringsfrihetsfundamentalisme og en tydelig debatt og bevisstgjøring om ytringsetikk. Hva slags ytringer denne samtalen helt konkret skal handle om, og hvor etiske grenser skal trekkes, har jeg ikke tatt opp her. Men at en slik debatt må legge ytringsfriheten til grunn som en fundamental og etisk begrunnet rettighet, tar jeg som en grunnleggende forutsetning.

–––––––—

Dette manus er en redigert versjon av innlegget til Henrik Syse under debatten “Etter Paris: Frie ytringer – etikken og de politiske realitetene” 4. februar på Litteraturhuset.