Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen - les mer.

Bølgen har de fleste elementene som bør være med i en katastrofefilm. En helt som fikser det meste midt i en voldsom ødeleggelse.

Derfor ser vi mer katastrofefilmer i krisetider

Mens koronaviruset herjer, tyr vi til enda verre katastrofer på film. Det er det gode grunner til, mener forskere og anbefaler fem favoritter.

– Det kan være ganske heftig, men det er sjelden at katastrofefilmer ender opp i katastrofe. Vi har behov for å se at det går bra til slutt.

Det sier Mikal Olsen Lerøen, som vi kjenner fra NRKs Filmpolitiet. Han underviser nå i journalistikk ved Universitetet i Bergen og er lidenskapelig opptatt av film.

Siden koronakrisen startet, har strømmetjenestene opplevd en stor interesse for katastrofefilmer generelt og for filmer om pandemier spesielt. Hva er det som gjør at så mange vil se filmer om katastrofe og kaos når vi allerede er redde og usikre og heller skulle ha behov for trygghet?

Unni M. Helte fra Senter for krisepsykologi er enig med Lerøen i at noe av forklaringen ligger i at filmene ofte har en god slutt. Hun har selv sett svært mange av de klassiske katastrofefilmene.

– Redningen kommer og helten vinner. Dessuten handler dette nok om spenning og adrenalin-kick, sier hun.

Katastrofefilmer ender sjelden opp i katastrofe, ifølge Mikal Olsen Lerøen.

Bygger på Ibsens katastrofeoppskrift

Så hva er en katastrofefilm? Jo, filmene om den store katastrofen følger faktisk ofte strukturen som Henrik Ibsen la i teaterstykket «En folkefiende».

– «En folkefiende» er en mal for dem som skriver Hollywood- katastrofefilmer. Først har vi en som sier ifra om at noe er galt, som at det er sprekker i demningen. Alle andre er sure for at han ødelegger stemningen.

– Så kommer erkjennelsen om at det er en katastrofe. Joda, det er en sprekk. Til slutt får varsleren rett og han må redde alle de andre. Siden han er den eneste som har forberedt seg, blir han en helt, forklarer Lerøen.

Speiler våre egne følelser

Når vi ser på en film med handling som ligner på vår egen virkelighet, hjelper det oss til å få avstand til opplevelsene våre. Heltne peker på at mange katastrofefilmer gir oss gjenkjennelse.

– Ved at vi kan observere opplevelsene utenfra, blir det lettere å håndtere reaksjonene våre og forstå dem, sier Heltne.

Lerøen kjenner igjen det visuelle uttrykket fra katastrofefilmene i bilder folk legger ut i sosiale medier.

– De legger ut bilder av store, åpne rom, der folkene blir små. Noen er veldig bevisste og merker bildet med katastrofebilde nummer sånn og sånn. Andre ikke er like bevisste, men setter likevel bilde på den tomheten som er rundt oss nå, sier han.

Skrekk-scenarier som gir trøst

– Katastrofefilmen setter vår egen situasjon i et større perspektiv. Skrekkscenarioet i filmen er som regel alltid mye verre enn vår egen situasjon. Derfor gir filmen oss en slags trøst. Så ille som dette har vi det tross alt ikke, sier Heltne.

Dessuten kan en film hjelpe oss med å sette kaoset av inntrykk og følelser inn i en sammenheng, med en begynnelse, en midtdel og en slutt, forklarer Heltne.

Scener i en film kan illustrere og understreke informasjon vi allerede får fra myndighetene, både om risiko og konsekvensene av ulike handlingsalternativ.

– For eksempel viser en sekvens fra filmen Contagion tydelig hvor mange smitteveier som finnes for et virus, og hvor viktig det er å demme opp for disse. Filmen viser også konsekvensene av panikkpreget hamstring, sier hun.

Heltene overlever som regel, ifølge Unni M. Helte.

Heltene kommer

De fleste katastrofefilmer ser krisen og hendelsesforløpet fra de overlevendes synsvinkel. Heltene i en katastrofefilm overlever som regel, i alle fall de fleste av dem.

Det kan roe oss ned og trøste oss, ifølge Heltne.

I tillegg presenteres vi som oftest for et knippe helter som hjelper andre gjennom krisesituasjonen til trygghet, gjerne i samarbeid med en eller flere gode og trygge ledere. Dette er også beroligende for oss.

– Dette ser vi tydelig i for eksempel klassikeren «Kinasyndromet», som er en av mine fem favoritter. Det er noen voksne her som går i dress og drar ut stolen for deg og ordner opp, sier Lerøen.

… men ikke for alle

Denne typen underholdning fungerer likevel ikke for alle, sier Heltne. Noen vil bare blir enda mer skremt og oppjaget av å se en slik film, og bør derfor unngå det.

«The Day after» fra 1983 er et eksempel på en film som hadde en dårlig effekt på mange. Den kom etter en periode med kald krig, og angsten for atomangrep lå rett under overflaten hos mange.

Heltne mener at de fleste kjenner seg selv så godt at de vil vite om katastrofefilm vil være positivt eller negativt for dem, midt oppe i pandemien.

En katastrofefilm er og blir en oppdiktet historie som er laget for å skake opp og underholde. Heltne understreker at slike filmer aldri må bli tatt som pålitelige informasjonskilder.

– Katastrofefilmer er ikke egnet for barn. Ungdom bør se slike filmer sammen med voksne, eller i det minste ha voksne til å diskutere innholdet med i etterkant, sier hun.

Fem anbefalinger

Mikal Olsen Lerøen deler sine favoritter blant katastrofefilmene:

  • Dawn of the dead (2004)

– Denne filmen har de syv beste åpningsminuttene av noen film i dette årtusen. Det er så intenst, og samtidig så nedpå. Her er det overlevende fra en epidemi, der de smittede blir til zombier. Det er veldig nasty. Filmen appellerer til vår dypeste skrekk, og det er så utrolig bra hvordan de forteller at nå går det åt skogen.

  • 28 days later (2002)

– Denne filmen gir oss kanskje den sterkeste følelsen av hvordan en katastrofe ser ut, høres ut og føles. Sykkelbudet Jim havner i koma, og etter 28 dager våkner han opp til en forlatt by. Han vandrer gjennom London og ser tegn til katastrofe, før han blir angrepet av folk som er rammet av et virus. Jeg liker tomheten, ensomheten, og at vi må prøve å forstå hva i all verden som har skjedd her?

  • Kinasyndromet (1979)

– Enhver filmliste må ha en film som føles syttitalls. Her kan vi nyte Jane Fonda, Jack Lemmon og Michael Douglas i en deilig film om hvor galt det kan gå under en kjernefysisk nedsmelting ved et atomkraftverk i Los Angeles. Det er noe med dette sobre 1970-talls utrykket som er vakrere og mer alvorlig enn uttrykkene fra andre tiår. Når det går litt skeis rundt oss, så trenger vi å gå tilbake til dette alvoret.

  • 12 Monkeys (1995)

– Et virus blir sluppet løst og truer menneskeheten, og overlevende går under bakken. Helten må reise tilbake i tid for å finne viruset og hjelpe forskerne med å finne en kur. Her er det Bruce Willis som redder verden igjen, mens Brad Pitt ikke akkurat hjelper til.

På 1990-tallet hadde Willis en slags verdensrekord i å prøve å redde verden. I Die hard-filmene reddet han New York, i Armageddon reddet han jorden, og i Det femte element var det universet han reddet.

  • Bølgen (2015)

– En 80 meter høy bølge treffer Geiranger, og en mer enn vanlig nervøs Kristofer Joner blir her actionhelt som ordner opp sammen med en du alltid vil ha med deg i krise, Ane Dahl Torp. Her har du en regissør som elsker Hollywood, som tar de to kuleste norske skuespillerne og lager en norsk katastrofefilm

Powered by Labrador CMS