Den historiske stedssansen

En historiker er i sitt rette element i et støvete arkiv eller i et velutstyrt bibliotek. Vi kan lese gamle kortkataloger, søke i databaser og snakke med arkivarer for å finne nøyaktig det vi leter etter. Vi koser oss når vi kan utforske en haug med papirer som ingen har bladd i på mange, mange år, på jakt etter godbiter som vi kan ta med i historiene vi skriver. En historiker utvikler en helt bestemt type stedssans som er velegnet for å navigere gjennom store mengder med informasjon.

Samtidig tror jeg mange blir fanget i denne informasjonens abstrakte karakter. Det sies jo at fortiden er et annet land, men fortiden er også et annet landskap. Som historikere må vi ikke bare prøve å rekonstruere en annen tid og en annen kultur – jeg vil også hevde at vi bør tenke på fortiden som et konkret sted, med tidsbundne geografiske begrensninger og muligheter. For geografi har betydning for de historiene vi forteller. En slik påstand vil nok ikke overraske mange geografer, men historikere har nok godt av å tenke over både det fysiske landskapet historiene våre utspiller seg i og hvordan den tilgjengelige teknologiske infrastrukturen formet folks opplevelse av landskapet. Dette krever imidlertid en helt annen type stedssans.

Jeg har brukt mye tid de siste ukene på å lese kart og utforske gamle reiseskildringer. Helt konkret har jeg kikket på hvordan turister kom seg til Vøringfossen innerst i Hardangerfjorden. Denne var en av de store turistattraksjonene i Norge på slutten av 1800-tallet (og er det for så vidt fremdeles). I dag kan man sette seg i bilen i Bergen og kjøre helt fram til Vøringfossen på omtrent tre timer. Dersom en går tilbake til slutten av 1800-tallet så ting helt annerledes ut. Først måtte en ta dampskip opp gjennom Hardangerfjorden. Etter omtrent 14 timer i båt med mange stopp på veien kom en endelig fram til Eidfjord, hvor en i følge Dr. Yngvar Nielsens Reisehaandbog for Norge fra 1888 kunne overnatte på Brødrene Nesheims Hotell før en bega seg ut på den 8-9 timer lange turen til Vøringfossen og tilbake. Her kunne man for kr 3,20 leie en fører som også rodde en over Eidfjordvatnet. Derfra gikk en videre opp Måbødalen med dens ”lodrette Styrtninger, glatskurede Fjelde.” Ved Dalberget kunne en nyte ”Hus, Øl, Selters, Mad og Kvarter” før man ga seg ut på siste etappe. Etter nesten tre timer kom en til broen som Den norske turistforening bygde over Bjorøia og den ”tarvelige” stien som gikk de siste tre-fire kilometrene opp til selve fossen. Turistforeningen bygde denne stien tidlig på 1870-tallet og den ble da sett på som en voldsom forbedring av mulighetene for å oppleve fossen. Da prins Oscar åpnet veien i 1871 falt for øvrig statsråd Stang og hesten hans av veien og ned i ura, så veien var ikke helt ufarlig.

I dag parkerer en bilen ved toppen av fossen og kan gå ned til bunnen av fossen på knappe halvtimen. Dersom en ville oppleve fossen sett fra toppen i 1888 måtte en gå tilbake til Dalberget (noe som tok omtrent 4,5 timer) og opp en annen sti i 5,5 timer til gården på Høl. Her kunne en overnatte før en gikk den siste halvtimen fram til fossestupet. ”Forsigtig!” advarte Nielsen. Alt i alt krevde denne omturen altså 12 timers ekstra gange. Vøringfossen er kanskje like vakker (i hvert fall om sommeren, da vannkraftanlegget lenger opp i elva slipper ut mer vann for turistenes skyld), men jeg tror likevel opplevelsen av fossen var en helt annen nettopp på grunn av den omfattende reisen man måtte gjennom før en fikk oppleve fossen.

Å være turist i Norge på 1800-tallet var altså langt mer utfordrende enn det er i dag. Reising var tidkrevende og strevsomt, og til å begynne med forbeholdt en relativt liten gruppe av høyt utdannede og velstående herremenn (samt noen få damer). Noen av disse mennene gikk sammen for å stifte Den norske turistforening i 1868 for å hjelpe nye grupper reisende å oppleve autentisk norsk natur. Men for å oppnå dette måtte de temme både landskapet og ”de innfødte”. Turistforeningen bygde ikke bare hytter, men også veier og broer. De belønnet bønder som kunne tilby reisende godt losji og advarte mot dårlige steder. Turistforeningen kartla gamle stier og lagde nye ruter gjennom fjellheimen slik at folk uten stedssans også kunne oppleve norsk natur.

Resultatet ble på den ene siden at store grupper nordmenn (og også utenlandske turister) fikk muligheten til vandre i fjellheimen og oppleve attraksjoner som Vøringfossen i relativ komfort og sikkerhet. Samtidig vil jeg hevde at Turistforeningen skapte en disiplinert natur hvor noe av det som opprinnelig trakk fjellvandrerne dit gikk tapt. Turistforeningen selv kom også til denne konklusjonen på 1930-tallet og bremset sin voldsomme ekspansjon etter det. Men når en kombinerer Turistforeningens tilgjengeliggjøring av norske naturområder med den voldsomme utbyggingen av veier og jernbaner er det tydelig at noe skjedde med følelsen av avstand og opplevelsen av landskap på denne tiden.

Jeg tror at vi ikke kan forstå aktiviteten til Turistforeningen og den voldsomme interessen for norsk natur som oppsto på slutten av 1800-tallet uten en forståelse av det konkrete landskapet de måtte forholde seg til. Det norske landskapet var selvfølgelig i langt større grad en fysisk barriere enn det er i dag. Samtidig må vi tenke på det som et kulturlandskap med utgangspunkt i en annen kultur. Det er en utfordring for meg som historiker å rekonstruere hva 1800-tallets reisende så da de skuet ut over den norske fjellheimen. Vi har tegningene de tegnet, bildene de tok og ordene de skrev, men jeg er ikke sikker på om de betyr det samme for oss i dag som de gjorde den gang, nettopp fordi jeg tror vi er vant til å tenke på og reise gjennom landskap på en grunnleggende annen måte.

Det kan godt hende ivrige fjellvandrere er uenige med meg, og siste ord er nok ikke sagt her. Det er jo tross alt vinterferie nå som jeg skriver dette, og mange har nok brukt denne ferien på hytta i mer eller mindre nærkontakt med det norske landskapet. Selv setter jeg meg snart på flyet til USA – og det vil ta meg kortere tid enn det tok å gå fra bunnen til toppen av Vøringfossen i 1888 (selvfølgelig forutsatt at flyet ikke er kansellert igjen). Når jeg kommer tilbake har jeg planer om å gruble enda mer på norske naturopplevelser i historiske landskaper, med kart, kompass, GPS, bøker og støvete dokumenter som hjelpemidler for ikke å gå meg vill. Den historiske stedssansen må tross alt trenes opp!

Powered by Labrador CMS