Når bestefaren din forteller om de enorme fiskene han fanget da han var ung er det ikke sikkert at det (bare) er fri diktning. En tverrfaglig gruppe av miljøhistorikere, arkeologer, økologer og forskere fra en rekke andre disipliner har nemlig funnet ut at fiskene faktisk var større i gamle dager.

Forskerne i projektet har gransket historiske kilder som skipslogger og turistbilder fra hele verden for information om tidligere tiders liv i havet. Det er jo forholdsvis utfordrende – for ikke å si umulig – å skulle telle tidligere tiders fiskebestander, men en sentral del av forskningsmetodikken til oss historikere går jo ut på å drive detektivvirksomhet basert på de merkeligste kilder, for så å sette dette sammen igjen til en meningsfull fortelling.

Et godt eksempel på disse metodene er forskningen til Loren McClenachan, som nylig fikk sin PhD fra Scripps Instititution of Oceanography i San Diego. Hun undersøkte den historiske størrelsesutviklingen til fisker blant annet gjennom å sammenligne statistikk og bilder av hobbyfiskernes trofeer i Key West, en populær fiskeby helt sør i Florida. Fra 1956 til 2007 falt gjennomsnittsvekten på fiskene fra tyve kilo til knappe 2,3 kilo. Samtidig gikk gjennomsnittslengen på fiskene ned fra å være haier på rundt to meter til å være småfisk på rundt 35 centimeter. Dette setter bestefars fiskeskrøner i et nytt lys, ikke sant?

Det som jeg synes er mest spennende med denne påstanden (som også er begrunnet i flere resultater enn bare dette studiet fra Key West) er at vi gjennom å foretrekke de store fiskene har gitt en ny retning til fiskenes evolusjon. Det er de små fiskene som blir kastet tilbake i havet og det er de som sniker seg ut av garnet. Og dermed er det de som får videreført genmaterialet sitt, slik at fiskene blir mindre og mindre. Dette er et godt eksempel på evolusjonær historie, som miljøhistorikeren Edmund Russell kaller det. Vi mennesker spiller en langt mer sentral rolle i den evolusjonære utviklingen til andre arter, og ofte over kortere tidsspenn, enn det vi tror.

Et annet, og minst like oppsiktsvekkende resultat, er gruppens påstand om at vi har spist 90% av livet i havet de siste tusen år. Historiske studier, noen av dem temmelig langt tilbake i tid, tegner et bilde av et hav som kokte av liv. Historikeren Bo Poulsen, for eksempel, brukte havneprotokoller fra 1600-tallet for å få et inntrykk av fangstene på den tiden. Siden staten tjente store penger på avgifter er disse protokollene temmelig nøyaktige, og de viser til store fangster fra relativt små skip. I dag, mens fiskefartøyene blir stadig mer avanserte og effektive, blir fangstene stadig mindre.

Det er vanlig å tenke på dette som en historie om overfiske fra grådige fiskere, men det er vel så viktig å tenke på etterspørselen. Lenge før sushi ble trendy etterspurte folk mer eksotiske fiskeslag, om ikke annet så som avveksling fra den evinnelige torsken og silda. I dag driver etterspørselen etter sunn fisk til stadig flere oppdrettsanlegg, og jeg venter i spenning på det store miljøhistoriske studiet av oppdrettsanleggenes historie.

Men for å komme tilbake til dette store fiskeprosjektet: Det vant nylig Videnskap.dk (forskning.no sin danske søsterside) sin store pris for beste forskningsresultat i 2009. Dette er ikke bare et gledelig resultat for oss miljøhistorikere, men også for alle som er opptatt av forskningsformidling. Bo Poulsen, som koordinerer prosjektet, forteller at de har satset aktivt på forskningsformidling ut over de rent akademiske kretsene, og det er tydelig at det har lønnet seg.*

* Vi historikere liker fotnoter, så siden vi snakker om priser og forskningsformidling må jeg vel legge til her at Lisa Olstads intervju med meg om den norske hyttas historie vant forskning.no sin pris for beste artikkel i 2009. Selv om prisen (med rette) gikk til Lisa som den strålende forskningsjournalisten hun er, og ikke til meg personlig, må jeg innrømme at det er sånt som gjør forskningsformidling gøy!