Tøffe tider for enslige småfugler

Den lille granmeisa er nær avhengig av å finne plass i vinterflokkene som samler seg i disse dager. Ellers blir det tøffe tider. (Foto: Wikimedia.com)
Den lille granmeisa er nær avhengig av å finne plass i vinterflokkene som samler seg i disse dager. Ellers blir det tøffe tider. (Foto: Wikimedia.com)

For granmeisa er det viktig å finne en plass i flokken om vinteren. Det gir større sjanse for å overleve og pare seg. Men hva gjør de som ikke får plass?

Olav Hogstad, professor emeritus ved NTNU

De ti til tolv centimeter små granmeisene lever i vinterflokker utenom hekketida, tilsynelatende i fred og fordragelighet. Men ikke alle får innpass i en flokk; flere går en ublid skjebne i møte – de holder til i skyggenes dal.

De fleste granmeisene er stedfaste, og hvert hekkende par holder seg stort sett innenfor sitt territorium hele livet.

Slike territorier forsvares av en gammel hann med make – utenom hekketida er paret sammen med ett til to par av ikke-beslektete ungfugler som har slått seg ned etter en kort streifperiode. Territoriene er store, og områder med gode betingelser er derfor fylt opp.

Først til mølla-prinsippet

Etter rundt to uker sammen med foreldrene, forlater ungfuglene familieflokken og streifer rundt på jakt etter en ledig plass i en fremmed flokk.

 Ungfuglene er svært stresset i tida før flokkdannelsen og forsøker raskest mulig å etablere seg i en flokk. Siden det klekkes flere unger enn det er plass til i vinterflokkene, foregår det en intens kamp om flokktilhørighet.

I tillegg til at risikoen for å bli tatt av en predator reduseres når flere fugler holder utkikk, er flokkmedlemsskap stort sett eneste vei til eget territorium. Tidspunktet for etableringen er derfor svært viktig både for sosial rang i flokken og sjansen til å overleve kommende vinter. Oftest er det de største ungene som forlater familieterritoriet først og inngår i en flokk.

Ungfugler som nærmer seg en fullt formet flokk, møter liten vennlighet. Nykommerne blir ikke jaget unna, men straks de kommer for nær blir de hetset av de aggressive ungfuglene, spesielt av de lavest rangerte i flokken. De lavt rangerte har trolig mest å tape på at det blir flere i flokken. En nykommer må derfor være aktsom både overfor flokkmedlemmer og livsfarlige predatorer.

Valget – pest eller kolera?

Flokkene formes relativt raskt. Straks alle flokkene er dannet, må de ikke-etablerte meisene avgjøre om de skal forlate området eller prøve å få innpass i en allerede eksisterende enhet.

Rundt halvparten av årets ungfugler blir flokkmedlemmer. De øvrige er trolig unge som har kommet for sent til å få en posisjon i en flokk. Hva som gjør at noen få velger å bli mens flertallet drar fra området, er ukjent.

Tilsynelatende er det ingen forskjell mellom streiferne og dem som forlater området. Størrelse og kroppsvekt, så vel som fettmengde og kondisjon, er den samme. Fuglene som forlater området går en svært usikker tid i møte, og sannsynligvis er dødeligheten stor.

Men er utsiktene bedre for dem som velger å bli? Hva som venter streiferne har til nå vært ukjent. De er få, farter omkring alene og er meget vanskelig å følge på grunn av sitt forsiktige levevis.

Med mine 20-30 års observasjoner av fargemerkede granmeiser kan jeg imidlertid avsløre noen ukjente sider ved streifernes levevis.

Skyggenes dal

Streiferne har oddsene mot seg. Siden de farter omkring enkeltvis, tvinges de til å bruke ekstra tid til å holde utkikk etter predatorer – verdifull tid som kunne vært brukt til å lete etter mat. De virker rastløse og oppholder seg stort sett i kortere tid i hvert tre enn flokkfuglene. Det gir økt energiforbruk.

Sammenlignet med de unge flokkmedlemmene, bruker streiferne rundt 20 prosent mindre tid til å lete etter mat. Det medfører et energitap som gradvis svekker kondisjonen, og i oktober-november er den klart dårligst hos streiferne.

I løpet av høsten avtar antall streifere, og i november er det ikke mange å se. Om de dør eller forsvinner fra området, vet jeg ikke. De minste streiferne, de med korteste vinger, forsvant først. De største streifet over opptil 8 territorier og ble sett siste gang i november.

Siden et territorium er cirka 25 hektar i areal, er det store områder som gjennomsøkes. Etter hvert blir de trolig godt kjent i området og får kunnskaper om både territorier og flokkenes sammensetning.

Streifere med betinget suksess

Flokkfugler som forsvant ble som oftest raskt erstattet av unge. Jeg har imidlertid bare tre sikre eksempler på at fargemerkede streifere oppnådde flokkstatus.

Da en lavt rangert hann forsvant i november, aksepterte den unge maken en streifer-hann. Begge overlevde vinteren og paret ble sist sett i mars året etter.

Det andre eksemplet er da en territorie-eier, en alfa-hann, ble borte i november og det dominante unge paret i flokken rykket opp i hierarkiet og erstattet enkefuglen (som forsvant etter et par dager). En streiferhann kom inn i flokken og overlevde vinteren uten make. Han ble sett siste gang i april.

Det siste eksemplet ga et kortvarig flokkliv; da en dominant ung hann ble borte i november, forsvant maken få dager etter. En streifer-hann rykket inn, men forsvant allerede i slutten av desember.

Hvorfor velge en usikker streiftilværelse?

Spørsmålet om hvorfor enkelte ikke-etablerte granmeiser velger å bli i området som streifere mens flertallet trekker ut, er fortsatt uløst. Siden flaskehalsen for ungfuglene er problemet med å etablere seg i et gunstig hekkeområde, kan det være en fordel å holde seg innenfor et begrenset område over lengre tid, til tross for dårlige betingelser.

Det gir kunnskap om hvor de kan finne mat, best unngå predatorer, og ikke minst; en oversikt over hvor det kan være en mulighet for innpass i en flokk.

Når et flokkmedlem forsvinner, er det rimelig å anta at den neste på rangstigen rykker opp og danner par med enkefuglen. Det skjer ytterst sjeldent.

Siden flokkmedlemmene holder sammen parvis, virker det som om parbindingene er så sterke at skilsmisser knapt forekommer. En enslig fugl som har mistet maken blir som oftest erstattet av et ungt par.

Men av og til hender det at en streifer er raskt på plass og danner par med den enslige. Streiferne farter omkring enkeltvis. Nettopp det kan være deres beste kort.

Sjansen til å finne ledig plass i en flokk er imidlertid minimal fordi dødeligheten blant flokkmedlemmene er liten i tida før årsskiftet, og svært få streifere holder ut lengre enn til slutten av november.

Strategien

Fordi flokkmedlemsskap betyr en mulig billett til hekkeområdet, vil det være lønnsomt for foreldre å få ungene til å forlate familieflokken raskest mulig slik at de unge får muligheten til en tidlig etablering.

Den beste strategien for en streifer er sannsynligvis, tross alle negative odds, å holde seg i et begrenset område og se an situasjonen.

Unnvikende adferd overfor flokkfugler og redusert tid til næringssøk på grunn av utkikk etter predatorer gjør imidlertid tilværelsen vanskelig.

Selv om mulighetene er små, gjør streiferne trolig det beste ut av en vanskelig situasjon og øker sjansene til å overleve vinteren ved å holde seg i området og derved øke muligheten til å komme i flokk, noe som på sikt kan resultere i hekking.

-------------------------------------

Saken har også stått i Vår Fuglefauna (2014) nummer 3.