Hvem avgjør hva jeg skal forske på? Om jeg forsker på noe som min arbeidsgiver eller landets politiske ledelse ikke synes jeg skal forske på – er det da slik at de kan stoppe forskningen min?

Av: Gunnar Hartvigsen, Professor Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og Universitetssykehuset Nord-Norge HF. Medlem i Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT).

Bør jeg fortrinnsvis forske på de tema som arbeidsgiver og/eller myndighetene ønsker at jeg skal forske på? Bør jeg som forsker tenke på hva som er best for samfunnet?

Det siste spørsmålet har faktisk blitt løftet frem som et sentralt tema ved valg av forskningsfelt og problemstilling. Vi snakker om RRI – Responsible Research and Innovation – som nå er et hett tema innen EU. Det europeiske forskningsprogrammet Horizon 2020 handler først og fremst om å skape nye arbeidsplasser i Europa.

Man kan si at motivasjonen for forskning har endret seg fra «output» til «outcome», altså fra produksjon (av forskning) til resultat for samfunnet, i en videre forstand. Effekten av forsk­ningen måles ikke lenger kun basert på antall publikasjoner, men langs flere akser: økonomi, miljø, helse og samfunn.

Motstridende signaler

For en forsker som er på konstant søken etter ny kunnskap, ofte uavhengig av direkte nytteverdi, er kravet om å bedrive RRI en stor utfordring. Ofte får jeg som forsker motstridende signaler fra ulike hold om forskningens betydning og konsekvenser.

Ett av prosjektene mine er innen elektronisk sykdomsovervåking. Målet er å lage overvåkningssystemer som kan identifisere spredning av smittsomme sykdommer i befolkningen på tidligst mulig tidspunkt, og helst før den som er smittet, selv er klar over det.

Prosjektet ble startet fordi vi hadde en vill idé (hypotese) om at dette var mulig. Vi vet ikke om dette er samfunnsmessig lønnsomt. Vi tror ikke prosjektet har miljømessige konsekvenser. Vi kjenner ikke til om det har en helsegevinst. Vi aner ikke om forskningen har en samfunnsgevinst, for eksempel i form av økt livskvalitet.

En professor i samfunnsmedisin mente at prosjektet var svært uheldig – alle burde regelmessig utsettes for smittestoffer for å trene immunforsvaret. Andre mente prosjektet var umulig å gjennomføre i stor skala og derved bortkastet forsknings­innsats.

Hvem har rett?

Så langt har vi valgt å forfølge våre egne ideer. Er vi med dette samfunnsmessig uansvarlige? Hvem har rett? Er det forskeren som mener at prosjektet ikke er gjennomførbart i praksis? Er det samfunnsmedisineren som mener at det er galskap å forhindre smitte? Er det vi som tror dette kan være et nyttig redskap for pasienter og helsemyndigheter?

Det er ikke enkelt å forholde seg til slike sprikende argumenter. Om prosjektet kan sies å være i tråd med intensjonene til RRI – det kan vi fortsatt ikke svare på. Er det da rett av oss å fortsette med prosjektet?

Det vi vet er at dette for oss er interessant forskning, at forskningen er gøy, at noen har tro på prosjektet, mens andre ikke har det og at flere pasienter ønsker seg tidlig varsling. Hvis vi lykkes, vil prosjektet vårt representere et paradigmeskift innen elektronisk sykdoms­overvåking. Skulle vi derimot mislykkes, har prosjektet likevel bidratt med ny kunnskap på feltet – kunnskap som kan inngå i nye doktorgradsavhand­linger og mastergradsoppgaver og som på sikt kan være samfunnsnyttig.

(Forsidefoto: UiT)