Av: Roger Strand, professor og senterleder ved Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen. Strand var medlem i Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) fra 2006-2013. Denne artikkelen er også publisert i Forskningsetisk bibliotek (FBIB).

Hva er forskningsetikk? Hvilke spørsmål om forskning er “etiske”, hvilke er “rent vitenskapelige”, og hvilke er “politiske”? Hva bør etiske komiteer og retningslinjer kunne uttale seg om, og hva faller utenfor deres virkeområde? Det fins legitim uenighet om disse spørsmålene, og det er derfor naivt å søke endelige svar. Spørsmålene har en politisk karakter og må ses i sammenheng med bredere diskusjoner om vitenskapens rolle i moderne samfunn.

Hva slags vedtak kan forskningsetiske komiteer gjøre?

Følgende eksempel er oppdiktet og satt på spissen, men basert på erfaring fra ulike forskningsetiske komiteer.

Universitetet i Sykeby har et godt samarbeid med det lokale helseforetaket og et knippe med bioteknologiske bedrifter. Nå har de fått forskningsmidler til å sette i gang et stort forskningsprosjekt: Molecular Mechanisms and Therapies of Shift Work Sleep Disorder. Her skal man forske på det såkalte skiftarbeidsyndromet som plager mange som går i nattarbeid eller i uregelmessige skift: nemlig at søvnrytmen forstyrres og at de blir for søvnige og trette i arbeidet. Dette kan være til stor plage for dem selv, men også direkte farlig for andre (f.eks. passasjerer eller pasienter). Forskningsprosjektet skal se på de molekylære årsakene til syndromet og også prøve ut nye medikamenter som kan holde dem våkne i arbeidet. Særlig lovende er en blanding av virkestoffer som man isolerer fra en moseart kalt Uppkvikkarblygmose. Denne mosen har vært i bruk i århundrer blant den lille stammen av kvenske innlandsfiskere i Blygtrangedal, som tygger den for å holde seg våken i nattfiske.

Før forskningsprosjektet kan settes i gang, må det godkjennes av De regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). REK har mange saker, og pleier å fordele til de enkelte medlemmene å være saksordfører. For dette prosjektet har REK-medlem og overlege Juliette Lege vært saksordfører. I møtet gjør hun rede for de forskningsetiske aspektene: Man skal rekruttere sykehusleger og -sykepleiere med og uten skiftarbeidsyndrom til nevrologiske og molekylærgenetiske undersøkelser, og senere også dobbeltblind utprøving av medikamentet Upquixin, som er under utvikling. Dette er god forskning av internasjonal kvalitet som kan hjelpe mange plagede skiftarbeidere. Risikoen for bivirkninger av undersøkelsene og forsøket er svært lav, og forskningsgruppen har en god oppfølgingsplan. Det må søkes godkjenning i forhold til biobankloven, personvernlovgivningen og legemiddelkontrollen, men dette har forskerne redegjort godt for. Informasjonsskrivet til forsøkspersonene er imidlertid skrevet på engelsk, og er dessuten altfor ufullstendig. Saksordføreren foreslår at prosjektet godkjennes med det forbehold at informasjonsskrivet revideres og vurderes på fullmakt av REKs leder.

Er medikalisering et anliggende for forskningsetikken?

Etter dette tar en lekrepresentant i REK, Justine Frik, ordet. Hun uttrykker stor skepsis til prosjektet, og oppsummerer dette i tre argumenter. For det første mener hun at prosjektet ikke bidrar til å forstå og avhjelpe det hun mener er de underliggende årsakene til skiftarbeidsyndrom, nemlig det høye tids- og effektivitetspresset i moderne arbeidsliv. Hun ser søvnplagene til skiftarbeiderne som en naturlig reaksjon på dette presset. Hun mener at et nytt medikament som vil holde dem våkne, bare vil øke effektivitetspresset og på sikt svekke deres rettigheter. Hun henviser til Ivan Ilitsj’ bok Medisinsk Nemesis og sier at denne forskningen bidrar til medikaliseringen av samfunnet. Samfunnsorganiseringen har skylden, men skyver den over på enkeltindividene, sier hun.

For det andre kaller hun prosjektet for biopirateri. Her stjeler man den lokale kunnskapen om uppkvikkarblygmose fra en lokalbefolkning som attpåtil er en utsatt nasjonal minoritet i Norge, uten noen form for “benefit sharing”. Tvert imot skal det søkes patent, og inntektene skal fordeles mellom Universitetet i Sykeby og tre bioteknologiske bedrifter eid av tre forhenværende professorer. Og er det ikke dessuten slik at uppkvikkarblygmosen står på rødlista over truede plantearter? Siden man ikke har klart å dyrke mosen i laboratorium eller framstilt virkestoffene kjemisk eller bioteknologisk ennå, er man avhengig av en innhøsting som kan være en direkte trussel for artens utbredelse, sier hun.

Etter dette tar REKs leder, Magnus Rex, ordet. Han takker Juliette Lege for en grundig framlegging, og Justine Frik for at hun legger for dagen et slikt engasjement. Uten lekfolkenes engasjement vil REK miste sin legitimitet, sier han. Men her trengs det nok litt oppklaring. Uppkvikkarblygmosen står sant nok på rødlista, men det er jo veldig uklart hvorvidt en beskjeden innsamling til forskningsformål kan være noen fare. Dessuten har forskerne fått dispensasjon fra miljøvernmyndighetene. Og hva angår dette med medikalisering og “benefit sharing”, så er nok dette mer politiske enn etiske spørsmål. Helsinkideklarasjonen sier ingenting om slike ting, og det gjør heller ikke de andre forskningsetiske dokumentene REK pleier å forholde seg til. Magnus støtter Juliettes forslag til vedtak, og legger til at han håper at REK også denne gang kan komme fram til konsensus. Det tjener alle på, ikke minst denne viktige, internasjonalt vel ansette forskningen. Justine er rød i ansiktet, men ser ned og sier ingenting. Vedtaket blir enstemmig.

Hva er forskningsetikk?

Historien ovenfor er oppdiktet. Antakelig eksisterer verken uppkvikkarblygmose, upquixin eller Blygtrangedal. Uenigheten om hva forskningsetikk er og bør være, eksisterer. I historien blir Justines argumenter avskrevet med at de dreier seg om politiske og ikke etiske spørsmål. Her støtter REK-lederen seg på den medisinske forskningsetikkens sentrale dokumenter, men også på hva som er vanlig praksis. Han kunne også ha henvist til typiske pensum i kurs i medisinsk etikk og forskningsetikk.

Justine på sin side kunne ha vist til andre dokumenter og praksiser, f.eks. den internasjonale Plantetraktaten. Ikke minst kunne hun ha henvist til NENTs retningslinjer (jf. NENT 2007), bl.a. artikkel 2 og 17-18. Her gir NENT forskningen et etisk ansvar i forhold til bærekraftig utvikling og respekt for tradisjonell kunnskap og dens bærere. I artikkel 10-11 gir NENT også forskningen et bredere samfunnsansvar i forhold til “etisk uakseptable konsekvenser for helse, samfunn og miljø”, uten å definere disse nærmere. Justine kunne ha argumentert for at medikalisering er en etisk uakseptabel konsekvens for helse og samfunn.

Det er en reell uenighet om disse spørsmålene. Uenigheten dreier seg ikke om hvorvidt informert samtykke, informasjonsskriv og Helsinki-deklarasjonen er viktige. Det er alle enige om. Uenigheten er om bredere spørsmål om forskningens konsekvenser er å regne som forskningsetikk. Vi kan derfor skille mellom en “smal” og en “bred” betydning av forskningsetikk. Én måte å trekke et skille på, er at den smale forskningsetikken er mest opptatt av det som skjer med forsøkspersoner og andre forskningsobjekter under selve forskningen, mens den brede forskningsetikken også er opptatt av hva som skjer når kunnskapen senere anvendes i samfunn og miljø. En lignende distinksjon ble introdusert av filosofen Knut-Erik Tranøy, som skjelnet mellom forskningsetikk og vitenskapsetikk (Tranøy 1986).

“Forskningsetikkens politikk” i smal forstand

Hva slags vedtak kan REK og andre forskningsetiske komiteer gjøre? Har de anledning til å gå inn i den brede forskningsetikken, og i hvor stor grad? En måte å nærme seg dette spørsmålet på, er å se på hvilke lover og regler som gjelder, og hvilke politiske beslutninger som er tatt om komiteene. Man kan lese og tolke forskningsetikkloven, helseforskningsloven, ulike retningslinjer og komiteenes formelle mandat. Dette kan vi kalle politikk i smal forstand. Store norske leksikon definerer politikk slik:

politikk, den aktivitet som går ut på å styre eller lede samfunnsutviklingen. Ettersom det er de statlige organer, eventuelt de tilsvarende organer på under- eller overnasjonalt nivå, som står for fastsettelsen av styringsinnholdet, vil politikk i praksis være den virksomhet som skjer i tilknytning til statsorganene. […]  (Kilde: http://snl.no/politikk, lastet 15. mars 2009)

Ut av en slik tilnærming kan man få et slags svar på hva forskningsetikk faktisk er i form av komiteer, og hva slags handlefrihet som finnes. Man får i mindre grad svar på spørsmålet om hva forskningsetikk bør være. Faktisk er det også ganske lite konkrete svar man får på det første spørsmålet. De nasjonale forskningsetiske komiteene, for eksempel, står formelt sett fritt i forhold til hva slags spørsmål de ønsker å ta opp. Likevel, en gjennomtenkning av rollen til REK viser hvor vanskelig det vil være å legge stor vekt på spørsmål som medikalisering. Manglende godkjenning i REK betyr i ytterste konsekvens at forskningsprosjektet kanskje ikke kan gjennomføres. Ville REK ha nok reell makt til at det kunne stå av stormen fra forskere og forskningsfinansierende instanser dersom det nektet å godkjenne Upquixin-prosjektet fordi det bidrar til medikalisering? Ville avgjørelsen ha blitt overprøvd? Ville den ha stått seg i en rettssak der prosjektet ble støttet av helseforetak, forskningsråd, næringsliv og pasientforeninger? Når vi stiller slike spørsmål, dreier vi fokuset vekk fra de rent formelle strukturene og henimot en annen og bredere forståelse av begrepet politikk.

“Forskningsetikkens politikk” i bred forstand

Ordet “politikk” brukes også på flere måter, og det er en legitim uenighet om dets betydning, akkurat som “etikk”. Ovenfor så vi hvordan det ble definert i Store Norske Leksikon. Det norske wikipedia gir en interessant kontrast:

Politikk […] handler om fordeling av goder og byrder i et samfunn. Politikk er den virksomhet innen et sosialt system som innebærer at mål blir satt, prioriteringer ordnet, verdier fordelt og virkemidler valgt og anvendt. Begrepet politikk kan defineres både vidt og snevert. En vid definisjon innebærer at politikk er alle sosiale forhold som innebærer makt, styre og autoritet, mens en snever definisjon sier at politikk er offentlig beslutningsaktivitet og de rammene som leder individers og gruppers handlinger fram til offentlige vedtak. […] Valg av begrepsforståelse tilkjennegir her et perspektiv på forholdene og ingen ordvalg er helt nøytrale. (Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Politikk, lastet 15. mars 2009)

EU-rapporten Taking the European Knowledge Society Seriously legger til grunn et bredt perspektiv på forskningsetikkens politikk. Rapporten fremmer en ramsalt kritikk av den rådende forståelsen av etikk knyttet til moderne teknologi, og ikke minst hvordan denne forståelsen har kommet til uttrykk i etiske komiteer, regler og retningslinjer. Den taler om “the unpolitics of ethics”: Nemlig hvordan det har oppstått et demokratisk underskudd omkring kontroversielle spørsmål knyttet til moderne vitenskap og teknologi ved at myndighetene har delegert slike spørsmål til etiske komiteer og eksperter. Problemet er da at etiske komiteer og eksperter ofte opererer innenfor en smal forståelse av forskningsetikk. Hvis vi vender tilbake til vår oppdiktede historie, kunne vi se for oss en folkelig protest mot prosjektet, langs de linjer Justine argumenterte. Men da kunne man se for seg følgende svar: “Hva er det dere bråker om? Vitenskapelige eksperter har konkludert med at prosjektet er god vitenskap. Og etisk komité har godkjent det. Alt er i orden.” Med andre ord, ved å kjøre debatten gjennom de formelle kanalene, inkludert REK, blir de bredere spørsmålene (enten vi kaller dem etikk eller politikk) skrellet vekk fordi de faller utenfor, jfr Nydal og Strand (2008).

Vitenskapens samfunnskontrakt

Valget mellom smal eller bred forskningsetikk; eller Helsinki-deklarasjon eller NENT-regler, er i denne forstand et politisk valg. Men det er ikke et enkelt valg mellom to preferanser. Motstanderne av den brede forskningsetikken ser den som misforstått, farlig, ja nærmest uhyrlig. Dette er knyttet, tror jeg, til en sterk tro på vitenskapen som en helt spesiell samfunnssektor som trenger helt spesielle regler. Vitenskapen må, etter denne oppfatningen, ha full frihet, med unntak av begrensninger i ressurstilgang (forskningspolitikk i smal forstand) og begrensninger i forhold til skade på forskningsobjektene (forskningsetikk i smal forstand). Dersom vitenskapen får denne friheten, vil den effektivt kunne produsere ny kunnskap og velferd for alle, og dens frihet og åpenhet er en nødvendig kraftkilde for et åpent og demokratisk samfunn. Denne forståelsen av vitenskapens rolle i samfunnet har lange tradisjoner i europeisk filosofi. Dersom man tukler med vitenskapens autonomi, risikerer man å falle tilbake til middelalder eller stalinisme, og iallfall i bakleksa i den globaliserte, innovasjonsbaserte økonomien. Dette er den tradisjonelle forståelsen av “vitenskapens samfunnskontrakt”.

Forskningsetikkens politikk henger sammen med vitenskapsteorisk ståsted

Det er sagt og skrevet mye om vitenskapens samfunnskontrakt, se f.eks. Nowotny et al (2001). Her skal jeg begrense meg til å påpeke at den oppfatningen som ble beskrevet i forrige avsnitt, langt på vei er forlatt i de siste tiårenes forskning innen vitenskaps- og teknologistudier (science and technology studies) og vitenskapsteori. Med støtte i denne litteraturen kan man hevde at forholdet mellom vitenskap og samfunn alltid har vært tett og komplekst, med mange former for gjensidig påvirkning. Det er derfor behov for å stille spørsmål som: Hvem tjener på at en viss type forskning stimuleres og gis frie hender? Hvem taper på det? Det er også en økende erkjennelse av at vitenskapelig og teknologisk utvikling har spilt en betydelig rolle i flere av de globale problemer verden står overfor. Dette betyr ikke at vi ikke skal satse på videre vitenskapelig utvikling for å løse eller leve med disse problemene. Men motstanderne av den tradisjonelle forståelsen av vitenskapens samfunnskontrakt vil hevde at samfunnet må utvikle selvforsvarsmekanismer mot de problematiske og tidvis skadelige konsekvensene av ny kunnskap.

I ekstreme tilfeller kan dette innebære forbud, som i tilfellet med kloning av mennesker. Man kunne også forestille seg kunnskap som måtte forbys, f.eks. dersom det ble oppdaget en enkel oppskrift på masseødeleggelsesvåpen. Men de færreste ville nok gå inn for å forby vårt hypotetiske Upquixin-prosjekt. Spørsmålet om hva forskningsetikk bør være har dermed også en praktisk side. Dersom forskningsetikk først og fremst skal handle om å godkjenne eller forby/forhindre forskningsprosjekter, ledes man mot smal forskningsetikk. Dersom man ønsker en bred forskningsetikk, trengs det andre måter å utøve etikken på: Debatt, dialog, kanskje økt samhandling mellom forskere og samfunnsborgere på forskjellige vis. Kanskje bør “brede” forskningsetiske retningslinjer (slik som NENT-retningslinjene) forstås mer som et dialogverktøy enn en lovbok. Hva forskningsetikk bør være, er med andre ord både et spørsmål om politiske valg og om kreativitet og behov for ny kunnskap – slik det forholder seg med det meste som har samfunnsmessig betydning.

(Se også Forskningens verdier, Forskning og samfunn, Metoder og metodeutvikling for etisk vurdering.)

I en ny serie presenterer vi et utvalg tekster fra FBIB på bloggen Forskningsetikken. FBIB er en undervisningsressurs som gir deg artikler skrevet av fagfolk, diskusjonseksempler, litteraturreferanser og andre ressurser innen temaet forskningsetikk.

Referanser

European Commission (2007): Taking European Knowledge Society Seriously. Report of the Expert Group on Science and Governance to the Science, Economy and Society Directorate. Brüssel: Directorate-General for Research, European Commission.

Den nasjonale forskningsetiske komite for naturfag og teknologi (NENT) (2007): Forskningetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi. Oslo: De nasjonale forskningsetiske komiteer

Nowotny et al. Re-Thinking Science: Knowledge and the Public in an Age of Uncertainty Polity Press London 2001

Nydal, Rune og Roger Strand (2008): “God nanoetikk – god nanoteknologiutvikling,” Etikk i praksis: Nordic Journal of Applied Ethics, 2(2), s. 33–51

R. Strand & R. Nydal (2008): “Nanoética buena – nanotecnología buena”, Mundo Nano, 1:61-79.

Tranøy, K.E. Vitenskapen –samfunnsmakt og livsform Universitetsforlaget Oslo 1986, 1991

Tranøy, K.E. (1988) The Moral Import of Science. Essays on Normative Theory, Scientific Activity and Wittgenstein. Sigma Press

(Forsidefoto: UiB)