Av: Ingrid Torp, kommunikasjonsrådgiver, De nasjonale forskningsetiske komiteene
(Illustrasjon: Ellis/Flickr)

En av tre forskere vedgår å ha brukt «diskutable forskningspraksiser» i en internasjonal meta-analyse* fra 2009. Nå vil vi kartlegge forekomsten i Norge.

Begrepet er langt fra presist, men rommer alt fra å justere resultater etter press fra interessenter, til tildeling av forfatterskap til en som ikke har gjort seg fortjent til det.

Når media skriver om forskningsskandaler, dreier det seg gjerne om de mest åpenbare overtrampene – forskere som forfalsker eller fabrikkerer data, eller som skamløst stjeler fra andre (plagiat).

Diskutable forskningspraksiser er mindre påfallende, de kalles også gråsone-praksiser. Men internasjonalt anses de som et langt større problem for forskningen, nettopp fordi de er så utbredt. Hvis forskningslitteraturen er full av forskning der metodene eller resultatene er justert for å styrke konklusjonen, hva slags kunnskapsgrunnlag utgjør da denne litteraturen? Og hvem skal ta ansvaret for en artikkel, når det er uklart hva et medforfatterskap innebærer?

Dette er spørsmål vi må diskutere, og vi trenger et diskusjonsgrunnlag. Meta-analysen nevnt innledningsvis ser i all hovedsak på forskning i USA og Storbritannia. Og den ser bare på hvor mange som innrømmer hva. Den sier ingenting om forklaringer knyttet til for eksempel holdninger eller kunnskap.

Så hvordan er «ståa» i Norge?

Norge har et solid system for forskningsetikk, som andre land ser langt etter. Vi har rådgivende komiteer for alle fagfelt, et godkjenningssystem for medisinsk forskning, et utvalg for gransking av uredelighet, og fagspesifikke retningslinjer. I snart 30 år har vi hatt dette på plass. Men det er nesten like lenge siden vi hadde en landsomfattende undersøkelse om forskningsjuks.

Den gang, i 1997, oppga fem prosent at de selv hadde utført uredelig eller diskutabel forskning (se studien).

Siden er det gjort enkelte mindre studier. I en nasjonal undersøkelse blant doktorgradsstudenter innen medisin (Hofmann, Myhr, & Holm, 2013) svarte 60 prosent at de var usikre på om det fantes skriftlige retningslinjer om vitenskapelig praksis ved deres institutt. I fjor kom en ny forskningsetikklov som ga institusjonene et klarere ansvar for opplæring i forskningsetikk, men hvordan blir det fulgt opp?

Vi trenger nye tall. For å kunne ta ansvar for forskningsetikk, må vi vite hva forskerne selv lærer, opplever og mener. Derfor har vi nå sendt ut en ny, landsomfattende undersøkelse. RINO, heter den. Det står for Research Integrity in Norway. Integritet i forskning er et lite brukt begrep i Norge, men internasjonalt er det overalt. Det å fremme integritet i forskning innebærer å følge grunnleggende normer for god vitenskapelig praksis, slik de er nedfelt i nasjonale og internasjonale retningslinjer. Motsatsen er uredelig- og diskutabel praksis.

Når tallene er samlet og analysert, skal vi følge opp med kvalitative undersøkelser.  

Målet – langt der fremme – er å finne ut hva som fremmer god praksis ved institusjonene. Er det noe spesielt ved arbeidsmiljøet som gir grobunn for gode forskningsetiske diskusjoner internt? Er god praksis et ledelsesspørsmål? Hvordan virker belønningssystemet inn?

Undersøkelsen går ut til 30.000 forskere. Vi håper mange tar seg tid til å svare, slik at vi kan få et mer kunnskapsbasert grunnlag for arbeidet med forskningsetikk fremover. Det er på høy tid at vi retter søkelyset mot gråsonene.

*En meta-analyse er en samlende gjennomgang av en rekke forskningsartikler, i dette tilfellet 18 studier.