Av: Hallvard J. Fossheim, førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Bergen og Helene Ingierd, sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT). Artikkelen er også publisert i Forskningsetisk bibliotek.

Forskeren møter spørsmål knyttet til taushetsplikt i to ulike sammenhenger. For det første vil slike spørsmål reises når det skal innhentes opplysninger fra kilder som selv har taushetsplikt. I slike tilfeller dreier det seg om forskerens tilgang til data som forvaltes av profesjoner som helsepersonell, lærere og barnevernsmedarbeidere. For det andre handler taushetsplikten om forskernes plikt til å bevare taushet om visse opplysninger som mottas fra forskningsdeltakere. Det er i hovedsak denne siste sammenhengen som problematiseres her.

Forskernes taushetsplikt handler slik i stor grad om relasjonen mellom forsker og forskningsdeltaker. Tillit er en sentral dimensjon ved denne relasjonen. Taushetsplikten kan videre knyttes til fire forskningsetiske prinsipper, som utdypes i det følgende (respekt, unngå skade, gode konsekvenser og rettferdighet). Disse prinsippene setter også visse skranker for taushetsplikten og antyder dens begrensinger.     

Tillit

Taushetsplikt angår relasjoner mellom mennesker. Å forske på eller med mennesker innebærer at man går inn i forskjellige relasjoner med andre. Alt etter opplegg og metode, kan disse relasjonene være ytterst begrensete og abstrakte, eller de kan være nære og oppleves som meget personlige. I alle tilfeller gjelder det normalt at forskeren bygger på en tillit hos dem hun forsker på. Denne tilliten kan igjen ta forskjellige former. Den angår for eksempel ofte en tro på at nyttige resultater vil komme ut av forskningen, på at man som forskningsdeltaker ikke vil komme til å lide noen overlast som følge av forskningsaktivitetene, og på at man er blitt godt og sannferdig informert om prosjektet. Tillit mellom forsker og forskningsdeltaker er med andre ord en sentral dimensjon i all forskning som angår mennesker. Den er avgjørende ikke bare for forskningsdeltakere, men også for forskeren. Forskeren baserer seg jo i de fleste tilfeller på en tillit til at forskningsdeltakeren for eksempel er til å stole på i sin rapportering.

Én side ved denne tilliten som er avgjørende i mange forskningssammenhenger, er forskningsdeltakerens tillit til at forskeren ikke sprer videre informasjon som man er enige om ikke å spre videre. Dette angår gjerne mer eller mindre sensitiv informasjon om den enkelte. Såkalte personopplysninger er opplysninger som kan tjene til å identifisere et individ. Normalt skal forskeren vokte seg vel for å publisere eller spre sine resultater på en slik måte at enkeltindivider kan identifiseres gjennom resultatene. Her er det relevant for en etisk vurdering både hvilke løfter eller avtaler som er inngått, hvilken type informasjon det dreier seg om i det enkelte tilfellet, og hvilke konsekvenser det kan ha om opplysningene blir gjort kjent. Man skulle kanskje tro at svaret alltid er enkelt: Hvis det er grunn til tvil, ikke spre informasjonen videre. Men så greit er det ikke alltid. En utfordring man kan støte på som forsker, er at man mottar informasjon man ikke har spurt om. Noen ganger kan man som forsker for eksempel få vite at en person lever under uholdbart farlige eller uverdige forhold, eller at alvorlige kriminelle handlinger skal gjennomføres.

Juridisk rammeverk

Taushetsplikten følger enten av lov (for eksempel forvaltningsloven § 13 e eller helsepersonelloven § 21), eller den er selvpålagt, som regel i form av et løfte til informanten. Plikten gjelder opplysninger som går utover det som kan regnes som allment kjent, og dreier seg ikke minst om sensitive personopplysninger. I personopplysningslovens § 2 nr. 8, er “sensitive personopplysninger” definert som opplysninger om “rasemessig eller etnisk bakgrunn, eller politisk, filosofisk eller religiøs oppfatning; at en person har vært mistenkt, siktet, tiltalt eller dømt for en straffbar handling; helseforhold; seksuelle forhold; og medlemskap i fagforeninger”. At man er underlagt taushetsplikt innebærer blant annet varsomhet når det gjelder oppbevaring og behandling av data som innhentes, men kan også bety at forskeren mer aktivt må beskytte materialet mot uønsket innsyn. Forskningsdeltakere har på sin side en rett til at informasjon de avgir blir behandlet konfidensielt. Problemstillingene knyttet til taushetsplikt settes på spissen når forskningstemaet er sensitivt eller gruppene det forskes på er utsatte.

Respekt

Respekt for den enkelte forskningsdeltaker og den enkeltes autonomi er en viktig grunn til at taushetsplikten bør overholdes. Autonomi, forstått som evnen til å fatte overveide beslutninger om eget liv, innebærer blant annet at man bør bevare en viss kontroll over hva som skjer med informasjonen man avgir. Når informert samtykke innhentes fra forskningsdeltakere, vil det ofte være på sin plass å informere om forskerens taushetsplikt og eventuelt også om grensene for denne. Ved å love taushetsplikt har forskeren samtidig gitt deltakeren en forventning om hva som er rimelig å forvente hva gjelder forskerens ferdsel. Også slik sett er taushetsplikt en side ved forskerens ansvar for den enkelte. Som hovedregel gjelder taushetsplikten til den oppheves eksplisitt av informanten.

Den enkelte forskningsdeltaker har dessuten en rett til privatliv, og dermed en rett til å skjerme seg mot uønsket innsyn i sensitiv informasjon om seg selv.

Unngå skade

Taushetsplikten følger også av forskernes plikt til å unngå skade på dem som deltar i forskning. Spredning av personlig og sensitiv informasjon vil som regel oppleves krenkende av den som har avgitt opplysningene under et løfte om taushetsplikt. Selv om loven setter visse standarder, er det vesentlig å ta høyde for at hva som faktisk oppleves som sensitiv informasjon varierer mellom mennesker og mellom ulike kulturer, slik at opplysninger forskeren ikke uten videre tenker på som sensitive, like fullt kan oppleves som nettopp det av informantene. Spredning av sensitiv informasjon kan også ha alvorlige og skadelige konsekvenser for forskningsdeltakere. Dette gjelder i første rekke dersom deltakerne avdekker kriminell eller annen kritikkverdig aktivitet og dermed risikerer straffeforfølgelse eller andre sanksjoner. Formidling av sensitiv informasjon kan også skade grupper av individer, for eksempel ved å bidra til stigmatisering av utsatte grupper.

Men taushet i møte med personer som forteller om vold og overgrep kan også forstås som en stille aksept av det som har skjedd, og slik påføre informanten en ny belastning. For noen forskningsdeltakere kan nettopp forskerens eventuelle videreformidling av informasjonen representere en vei ut av en uholdbar situasjon. Her kommer spørsmål knyttet til forskerens varslingsplikt inn. Rettslig sett gjelder plikten dersom forskeren blir klar over straffbare handlinger, som er begått eller som mest sannsynlig vil bli utført (straffeloven 2005 § 196/straffeloven 1902 § 139)..Men også utover den rettslige plikten, kan det være riktig av forskeren å la hensyn til informanten, eller andre som kan bli skadelidende ved tilbakeholdelse av informasjon, gå foran taushetsplikten.

Gode konsekvenser

Overholdelse av taushetsplikten kan også være viktig for å sikre at forskning med kontroversielle temaer og innenfor lukkede miljøer kan gjennomføres. Slik forskning kan for eksempel avdekke årsaker til kriminelle handlinger og være avgjørende i utviklingen av gode og effektive mottiltak. Ikke minst kan den komme individer og grupper som deltar i forskningen til gode, ved at den belyser levekårene til utsatte grupper og bidrar til å bedre deres situasjon.

Rettferdighet

Rettferdighet som forskningsetisk prinsipp handler blant mange andre ting om fordelingen av nytte og kostander ved forskningen og å sikre et representativt utvalg av informanter. Taushetsplikten kan sikre rekruttering av informanter og representativitet fra grupper eller miljøer som ellers ikke ville ha deltatt i forskning. Dersom informanter ikke er helt sikre på at forskeren bevarer taushet om opplysninger de blir gitt under taushetsløfte, vil informantene kunne gi ufullstendige eller feilaktige opplysninger, eller nekte å gi opplysninger i det hele tatt.

Samtidig er det vesentlig at forskeren som planlegger forskning med kontroversielle temaer og innenfor lukkede miljøer har et gjennomtenkt forhold til begrensninger i taushetsplikten. Forskeren har en juridisk plikt til å varsle om og avverge en straffbar handling eller følgene av den, og denne plikten trumfer taushetsplikten (straffeloven 2005 § 196/straffeloven 1902 § 139). Avvergelsesplikten er juridisk skjerpet de siste årene og kan omfatte fortidige og pågående i tillegg til fremtidige handlinger, dersom følgene av en handling kan avverges.

Denne teksten er i all hovedsak hentet fra innledningen til boken Forskeres taushetsplikt og meldeplikt, som du kan laste ned gratis.

I en ny serie presenterer vi et utvalg tekster fra Forskningsetisk bibliotek (FBIB) på bloggen Forskningsetikken. FBIB er en undervisningsressurs som gir deg artikler skrevet av fagfolk, diskusjonseksempler, litteraturreferanser og andre ressurser innen temaet forskningsetikk.

(Forsidefoto: Colourbox)