Svært mye forskning er kjøpt og betalt
Av: Ingrid S. Torp, kommunikasjonsrådgiver, De nasjonale forskningsetiske komiteene
(Illustrasjon: Shutterstock)
Hvor enig eller uenig er du i denne påstanden: «Forskningsresultater er ofte kjøpt av industri eller myndigheter og er dermed ikke til å stole på».
Dette var et av punktene i den omdiskuterte undersøkelsen Forskningsrådet lanserte ved åpningen av Forskningsdagene i september. Et funn var at befolkningens tillit til forskning er svekket. Undersøkelsen er nyttig på mange måter, om ikke i kraft av sine funn.
Den pirker i en diskusjon vi stadig har her på huset: Hva er egentlig forskning? Hvordan skille forskning fra andre former for kunnskapsproduksjon?
Det mangler ikke på definisjoner. I retningslinjene til komiteen for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) heter det for eksempel:
«Forskning er søken etter ny og bedre innsikt. Det er en systematisk og sosialt organisert virksomhet styrt av ulike normer og verdier. Vitenskapens viktigste forpliktelse er idealet om å søke sannhet.»
Undersøkelsen Forskningsrådet bestilte, var ikke forskning og ga seg heller ikke ut for å være det. Det var en spørreundersøkelse. Men hva skiller egentlig de to? Forskningsetikken bidrar til å tydeliggjøre skillet mellom forskning og ikke-forskning, og etiske normer knyttet til åpenhet, etterrettelighet og uavhengighet bidrar til å sikre kvaliteten på forskningsresultatene. En forsker vil neppe stille spørsmål som «Hvor ofte ser du usann informasjon presentert som forskning?», fordi svaret blir for upresist. Skal man ta det bokstavelig, kan bare de allvitende svare. Og hva vil det egentlig si å presentere noe som forskning? Det man sitter igjen med, er en indikasjon på hva en del av befolkningen mener om dette spørsmålet. Men tolkningsrommet for slike svar blir for stort for forskningen. Skal du bedrive forskning, krever det mer finjusterte spørsmål.
Men heller ikke forskningsetikken gir et sort-hvitt skille mellom forskning og «det andre». Gråsonene er betydelige, og aktørene i forskersamfunnet er på ingen måte enige om grensene.
Hvor lang er en armlengdes avstand i forskningspolitikken? Spør NESH, når de sammen med UiO inviterer til åpent møte 25. oktober for å bidra til å gjøre diskusjonen mer nyansert.
Hit kommer direktøren i Forskningsrådet for å snakke om ansvarsfordeling, og helseforskere for å fortelle om integritet under press. Formålet er å bidra til en bedre forståelse av samspillet mellom forskning og politikk, og samtidig problematisere ulike former for praksis og press som bør være gjenstand for kritikk.
Forskning er ikke bare ofte, men nesten alltid bestilt og betalt av næringsliv eller myndigheter. Men forskningsresultatene kan ikke være det. Vi trenger myndigheter, industri og andre aktører som kan peke på forskningsspørsmål de ønsker belyst. For å få svar må de som regel legge til penger. Samtidig er det viktig å sikre forskningens integritet og uavhengihet.
Vi må ha en kontinuerlig diskusjon om hvordan vi kan sikre en god balanse mellom styring og selvstendighet når forskning planlegges, utføres og formidles. Det gir neppe de store overskriftene, men det bringer oss forhåpentligvis et lite skritt videre.