Hvis du er forsker eller avdelingsleder kan dette spørsmålet bli oppfattet som en trussel mot feriestemningen eller mot arbeidsroen i forskerhulen. Men slapp av, dette er ikke enda en quest-back eller krav om timelister. Når vi beregner ressursbruk til forskning i sykehusene er vi nemlig ikke opptatt av den såkalte fritidsforskningen.

Vi er verken opptatt av å forske på hva folk gjør i fritiden generelt eller av hva de bruker av tid på forskning i fritiden spesielt. Nå er det en del som mener at vi burde spurt om akkurat det, og det skal jeg komme litt tilbake til.

Men la oss først ta en liten titt på noen av de tallene vi rapporterer (OUS 2014): 

De som er gode i hoderegning og vant med å budsjettere pensjonskostnader, vil mene at det står dårlig til med pensjonsavsetningene for forskningsårsverkene i 2014, men la oss ikke henge oss opp i at endringer i forutsetningene for disse avsetningene tok kostnadene ned med 200 millioner kroner fra året før. La oss heller konstatere at personalkostnadene utgjør 60 til 70 prosent av totalkostnadene.

Det betyr at det er en del andre kostnader også, men at hvem som regnes som aktive bidragsytere til forskning og med hvor stor andel av arbeidstiden er den viktigste ingrediensen i når vi skal koke sammen forskningskostnadene.

Hvem bruker tid på forskning i sykehuset?

Som antydet ovenfor, er det mer presise spørsmålet hvilken forskningsinnsats det er knyttet lønnskostnader til i helseforetaket. Denne tabellen sier en del om dette (OUS 2014):

De største tallet (645,6) er knyttet til forskerstillinger:

• Utgjør over halvparten av alle årsverkene (1.266)
• Om lag en tredjedel (218) helt eksternt finansiert (Forskningsrådet, EU, Kreftforeningen og en del andre ideelle/private organisasjoner)
• Av de «interne» er over 280 knyttet til prosjekter finansiert av Helse Sør-Øst, altså også konkurranseutsatt
• De resterende forskerårsverkene (ca. 150) er knyttet til sykehusets forskningsinstitutter og en del andre enheter

Det andre store tallet (513,7) er knyttet «øvrig sykehuspersonale», altså de som har en støttefunksjon. Disse kan plasseres i tre omtrent like store grupper:

• Bioingeniører, ingeniører, teknikere
• Administrativt personale, rådgivere, forskningskoordinatorer
• Ledere, sykepleiere og annet helsefaglig personal

Den siste gruppen har ikke så mye mer felles enn at de fleste går i hvitt (unntaksvis grønt). Sykepleierårsverkene som er inkludert her (cirka 60) er knyttet til klinisk utprøvning eller spesielle forskningsenheter. Dette er ikke et anslag på såkalt «plunder og heft», den ekstra tiden forskningsprosjekter krever sammenliknet med en ordinær behandlingssituasjon.

Hva så med legene oppi dette?

Det enkle svaret er at det står i tabellen: 97,4 årsverk (med en desimal til og med). Et mer spissfindig svar er at det skjuler seg leger i de andre grupperingene også. En bakgrunnssjekk på enhetsledere og seksjonsledere ville nok flyttet noen årsverk i tabellen. Innenfor forskerårsverkene var det enda flere med medisinsk embetseksamen, opp mot 50 årsverk anslagsvis.

Og så var det heldigvis en del medisinere som holdt på med en doktorgrad, cirka 50 i tallet (noe færre årsverk). Men ingen av disse to siste grupperingene er feilklassifisert, de er ansatt som forskere og skal stå der.

Men tilbake til innledningen, hva vi har gått glipp av i denne registreringen ved å skille mellom arbeidstid og fritid. De 97,4 årsverkene var fordelt på cirka 300 leger. Ser vi på de legene som publiserte i 2014 eller første tertial 2015, får vi frem ytterligere over 300 leger som forskningsaktive i 2014. Vi vet imidlertid lite om sammenhengen mellom registrerte forskningsårsverk og den totale forskningsinnsatsen, inklusive fritidsforskningen.

En tilnærming kunne være å si at de 300 som publiserer uten å bruke arbeidstid bruker like mye tid som de som publiserer med registrert arbeidstid, og anslå fritidsforskningen til 100 årsverk. Men vi er på tynn is her, for det er jo ingen åpenbar sammenheng mellom disse aktivitetene. De som har brukt fritiden kan ha brukt mye mer eller mye mindre på sine prosjekter enn de andre har brukt innenfor arbeidstiden, og de som har brukt noe innenfor arbeidstiden har sannsynligvis også brukt tid utenfor arbeidstiden.

En tredje tilnærming kunne være å gå via forskningspoeng for de som forsker på heltid i forskningsinstituttene og bruke samme forholdstall for årsverk pr. poeng for de andre som forsker. Men da måtte vi ta så mange forutsetninger om sammenheng mellom ressursbruk og poeng i ulike settinger og om riktig fordeling av forfatterandeler at vi fort ville merke at iskanten for lengst hadde trukket seg tilbake.

Så da er vi vel ved det punktet som de fleste som driver med medisinsk forskning for lengst har oppdaget: Det er vanskelig å trekke konklusjoner uten et skikkelig datamateriale. Men da hadde jo vært morsomt å kunne bruke tallet 100 da…

Pål Bakke jobber som spesialrådgiver i forskningsseksjonen ved Oslo universitetssykehus.