Alle er redde for kreft. Som fastlege liker jeg ikke å fortelle pasientene mine at jeg må henvise til spesialist fordi jeg mistenker kreft, men det må gjøres.

Av: Esperanza Diaz, fastlege og forskningsleder ved Nasjonal kompetanseenhet for migrasjons- og minoritetshelse (NAKMI) .

Jeg prøver så godt jeg kan å balansere mellom å gi objektiv informasjon og håp og prøver å ta utgangspunktet i pasientens situasjon, følelser, egen forståelse og bekymringer. For oss leger kan det være en vanskelig oppgave.

Innvandrere er også redd for kreft, men her er oppgaven enda vanskeligere. Hvorfor?

Andre typer kreft

For det første, varierer forekomsten av forskjellige krefttyper avhengig av hvilke innvandrergrupper vi snakker om. Det er ikke alltid fastlegen er oppmerksom på det. Men takket være en interessant rapport fra NAKMI vet vi nå at første generasjonen av ikke-vestlige innvandrere har lavere forekomst av kreft, spesielt av de krefttypene som er vanligst i Norge, som bryst, tarm eller prostatakreft. Samtidig er forekomsten høyere av krefttyper som ofte følger etter langvarige infeksjoner, og som er sjeldnere i Norge. Kreft i lever, munn, mage eller livmor er eksempler på dette.

Hvis jeg som lege ikke tenker på disse typer kreft i hverdagen får jeg ikke forberedt pasientene på den mulige diagnosen.

Språket kommer i veien

For det andre, kan språk være en barriere. Mange innvandrere synes det er vanskelig å formidle symptomer og plager til legen på norsk og velger fastleger med utenlandsk bakgrunn som meg fordi de kan snakke sitt eget språk (1).

Helsevesenet, både sykehuset og fastlegene, legger dårlig til rette for å bruke tolk. Vi tror at vi kan forstå hverandre med Google translator, mimikk og god vilje for å snakke om en vond hals. Her lurer vi oss selv. Å snakke om kunnskap om kreft, følelser knyttet til en mulig kreftdiagnose, forventninger eller andre viktige ting er bort i mot umulig hvis språket svikter (2). Etter mange års erfaring med innvandrere fra all verdens forskjellige land, foretrekker jeg å bruke tolk når jeg snakker med innvandrerpasienter som ikke behersker norsk. Jeg setter stor pris på at sekretærene mine organiserer dette på en tilfredsstillende måte.

Kultur har mye å si

En tredje forklaring på at det er vanskelig å snakke med innvandrere om kreft, og sikkert som følge av punktet over, er at det tar lengre tid før vi leger henviser innvandrere til spesialist (3). Det viser seg at innvandrere må komme flere ganger til fastlegen før de blir henvist. Her kan det likevel også være andre ting enn språk som spiller inn. Kultur – hvordan vi snakker om sykdom - kan også ha mye å si.

Jeg underviser medisinstudenter. Når jeg spør dem hvilke erfaringer de har med innvandrerpasienter, er det klassiske svaret: ”De viser sykdom på en annen måte, de overdriver så mye”. Til disse studentene pleier jeg å sende svaret i retur: ”Hva hvis det er de som viser riktig mengde lidelse og det er bare at norskfødte mangler evnen til å vise hvordan de virkelig har det?”.

Det er ikke så vanskelig

Kultur preger oss alle, ikke bare innvandrere. Ingen av oss eier nullpunktet for gjelder kultur. Jeg tror vi alle har mye å tjene på å være bevisst vår egen og helsevesenets kultur. Vi har også mye å tjene på å lære oss det som kalles for kulturell kompetanse. Veldig vanskelig er det ikke, det handler bare om være i stand til å føre en samtale med folk som har en annerledes bakgrunn på en måte som er meningsfull for begge parter.

Videre lesning:

1. Diaz E, Hjørleifsson S. Immigrant general practitioners in Norway: A special resource? A qualitative study. Scand J Public Health. 2011;39(3):239-44.
2. Undersøkelse om tolkene i nasjonalt tolkeregister 2013. 2014.
3. Lyratzopoulus G, Neal RD, Barbiere JM, Rubin GP, Abel GA. Variation in the number of general practitioner consultations before hospital referral for cancer: findings from a the 2010 National Cancer Patient Experience Survey in England. The Lancet Oncology. 2012;13(4):353-65.