Av Anja Nilsen

Selv om de fleste krefttyper deler en del felles trekk, har hver og en krefttype sine særtrekk. Til og med innad i samme kreftsvulst er det ulikheter fra et sted til et annet.

For å kunne bekjempe kreft må vi derfor ta hensyn til disse særegenhetene, Eller rettere sagt; behandlingen må spesialtilpasses til hver og en kreftsvulst. Vi må komme på innsiden av kreftsvulsten,- nærmere bestemt på innsiden av kreftcellene, for å kunne vite mest mulig om svulsten.

Kreft er unormal genaktivitet

Kreft er et resultat av genfeil i celler som fører til at de kan dele seg ukontrollert og utvikle evne til å vandre og danne dattersvulster (metastaser) i andre deler av kroppen.

I prinsippet har alle celler i en organisme det samme genmaterialet, men hvilke gener som faktisk er i bruk (uttrykkes) er forskjellig fra celletype til celletype. Dette er med på å bestemme hva cellen skal være og hvordan den oppfører seg. Aktive gener gir utslag i økte nivåer av avskrifter av disse genene i cellen. For enkelhets skyld kan man si at et aktivt gen produserer en avskrift som kalles RNA. Finner vi RNA-kopier av et gen, så vet vi at genet er aktivt. Genaktiviteten til kreftceller skiller seg fra genaktiviteten til normale celler.

Dagens behandling er for generell

Jeg jobber i en forskningsgruppe som studerer ulike former for livmorhalskreft. Livmorhalskreft er en av de vanligste krefttypene blant kvinner, og verden over er det mange av de rammede som dør.

En mye brukt behandling av livmorhalskreft er stråling. Strålingsterapi er en av de mest effektive kreftbehandlingsmetodene og fører til at genmaterialet i kreftcellene blir så skadet at cellene dør. Ofte gjøres denne behandlingen i kombinasjon med cellegift for å forsterke strålingseffekten.

Dagens behandling av livmorhalskreft bestemmes i stor grad ut fra svulstens størrelse, uten at det tas hensyn til andre særtrekk ved krefttypen. F.eks er det noen kreftformer som er mer ”immune” mot stråling og cellegift enn andre.

RNA kan bestemme behandlingsmetode

En ny og lovende strategi er å benytte RNA som biomarkører for kreft.

En biomarkør brukes som en indikator på en biologisk tilstand. Noen RNA-typer er ideelle som biomarkører siden de både er stabile og målbare i små mengder, f.eks i blodprøver eller vevsprøver. Hver og en kreftsvulst har sitt eget spesifikke mønster av genaktivitet i cellene. Denne aktiviteten kan brukes til å gi oss informasjon om i hvilken grad en svulst er ”immun” mot ulike typer behandling.

Hvordan finner vi biomarkørene?

For å finne biomarkører, måler vi RNA-uttrykkene til kreftcellene og sammenligner det med hvordan sykdommen utarter seg i pasientene. Slik kan vi undersøke om grupper av RNA kan si noe om f.eks prognosen for overlevelse og sjansen for at kreften skal spre seg.

Basert på dette håper vi å kunne forbedre behandlingen ved å beregne strålingsdose og gi mer målrettet cellegift.  Med andre ord - målet er å bruke mengden av ulike RNA i en krefttype som informasjon til å optimalisere behandlingen til hver og en kvinne med livmorhalskreft.

PhD Anja Nilsen er postdoktor ved seksjon for strålingsbiologi, Institutt for kreftforskning, Klinikk for kreft, kirurgi og transplantasjon (KKT) på Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus.

Les mer om forskningsgruppen Klinisk strålingsbiologi ved Institutt for kreftforskning.