Trenger vi forsøksdyr på sykehus? Forsøker vi om mulig andre løsninger? Og er dyrene bare et nummer i rekka? Slett ikke, dyrevelferden er svært høyt prioritert ved OUS! Og dyrene er helt nødvendige for at sykehuset kan helbrede og pleie syke mennesker.

Av: Henrik Rasmussen, avdelingsleder Komparativ Medisin, Oslo universitetssykehus

En ansatt med tilgang til Oslo universitetssykehus HF (OUS)s elektroniske innkjøpssystem oppdaget at forsøksdyrene har varenummer. Den ansatte skjønte ikke behovet for dette og sendte et skjermbilde av varenummer for forsøksdyr til et eksternt nettsted for dyreverninteresser. Dette ble ikke noen stor sak. For meg ble dette imidlertid en påminnelse om at ikke alle ser at vi trenger forsøksdyr for å nå sykehusets primære formål; helbredelse og pleie av syke mennesker.

På OUS har vi dedikert personale med mange års erfaring og utdannelse som dyrepleiere og veterinærer. Disse passer på dyrene og sørger for deres velferd. De har grunnleggende respekt for dyrenes behov og sørger for at forskriftens kriterier om bruken av forsøksdyr blir overholdt.

Lover og regler og forsøksdyr

Først litt om lovverket. Dyrevelferdsloven ivaretar dyrenes beste, for eksempel i forbindelse med klinisk veterinærvirksomhet. Bruk av dyr til forsøk, undervisning og medisinsk virksomhet representerer et unntak fra denne loven. Rammene og reglene for dette er definert i Forskrift om bruk av dyr i forsøk. Hensynet til dyrevelferd skal balanseres mot vitenskapelig og/eller samfunnsmessig hensyn når dyr benyttes i forsøk. Forskriften setter detaljerte rammer for oppstalling, miljøforhold, tilsyn, og ansvarsforhold, som på mange måter er mer eksplisitte og omfattende enn Dyrevelferdsloven.

Dyrevelferd i sentrum

Hvis vi skal bruke dyr til eksperimentelle formål godkjennes dette kun dersom tre forhold er oppfylt:

• alternativer, reduksjoner og forbedringer må utredes og er implementert så langt som mulig 
• belastningen for dyrene står i et akseptabelt forhold til den samfunnsnytte og/eller vitenskapelige nytteverdi som kan forventes av det påtenkte forsøk eller undervisning
• forsøksansvarlige og alle medarbeidere har nødvendig utdannelse (forsøksdyrkurs) og kompetanse

De livsviktige dyrene

Sykehuset bruker forsøksdyr i forbindelse med grunnforskning, anvendt forskning og undervisning og trening av helsepersonell.

Eksempel på grunnforskning, er studier av kreft og kreftbehandling ved transplantasjon av celler fra kreftsvulster til mus og rotter. Dersom kreftutviklingen og behandlingen med cellegift har likhetstrekk med situasjonen hos menneske har vi en dyremodell som gir nødvendig kunnskap for utvikling av nye behandlinger. En dyremodell er nesten aldri perfekt – dyr er ikke mennesker. Men, sett i sammenheng med andre forskningsdata fra menneske og dyr kan dyremodeller bidra avgjørende som en del av et komplekst puslespill.

Eksempel på anvendt forskning, er testing av DNA- og RNA-vaksiner i mus som smittes med en spesiell musetilpasset variant av influensavirus. For personer med redusert immunforsvar og/eller almenntilstand kan influensa gi alvorlig sykdom og følgevirkninger. Influensavirus endrer seg konstant og på grunn av risiko for en ny variant som kan gi alvorlig sykdom for mange, trenger vi effektive vaksiner og en teknologi som muliggjør rask produksjon ved behov.

Innledende forsøk kan gjøres in vitro i cellerkulturer, men når dette er gjort må videre utforskning gjøres in vivo, det vil si ved forsøk med levende dyr. Preklinisk utvikling av vaksiner og legemidler er strengt regulert i henhold til offentlige myndigheters krav. Og klinisk utprøving i mennesker, er en oppgave som bare legemiddelindustrien kan løfte. Slik utprøving i mennesker tillates kun etter grundige innledende forsøk i forsøksdyr.

Eksempler på undervisning og trening av helsepersonell, er kurs i teknikker som benyttes på nyfødte og barn med akutt sykdom. Når syke spedbarn innlegges med pusteproblemer, er situasjonen akutt og stressnivået høyt. Enkle prosedyrer, som innleggelse av pusterør i luftrøret, dren i brysthulen eller kikkertundersøkelse av luftveiene for fjerning av fremmedlegeme, kan være livreddende behandling. Nødvendig trening og erfaring kan bare oppnås ved å delta i tilrettelagte kurs med systematisk teoretisk og praktisk øvelse. For å beherske disse viktige prosedyrene, øver vi først på dukker, og til slutt på forsøksdyr i full bedøvelse. Vi bruker rotter, kaniner og griser til slike øvelser, alltid under full bedøvelse og nøye overvåking fra start til slutt. Alternativet til trening på dukker og forsøksdyr ville være trening på pasientene ved innleggelse, noe som er en helt uaktuell og etisk uakseptabel løsning.

Tilbakemeldinger fra kursdeltakere bekrefter at denne trening er meget viktig:

”Fikk faktisk en pasient på nattevakt 2 uker etter kurset som var 30+1 uker [10 uker for tidlig født] og trengte surfaktant [middel for lungemodning] som ble gitt via sonde, kjempegøy å få dette til :=)  Dette hadde jeg aldri klart hadde det ikke vært for kurset og intuberingstreningen vi gjorde på grisene!”

“Har vært vikar som bakvakt anestesi i påskehelgen, og har måttet styre med tre halvdårlige nyfødte som vi etter hvert fikk flyttet til andre sykehus. Derfor svært nyttig å ha vært på ditt kurs; ga en helt annen trygghetsfølelse”.

Alternativer brukes der de kan

Utredning av alternativer til bruk av dyr, tiltak for reduksjon av antall dyr som brukes og forbedringer i teknikk og utførsel av forsøk er krav i forsøksdyrforskriften.

Mange dyreforsøk, inkludert de ovenstående eksempler, kan ikke erstattes av metoder uten bruk av dyr. In vitro metoder (i prøveglass) og trening ved bruk av dukker og simuleringsprogram benyttes hvor dette er mulig. Men dette gir bare innledende innsikt og trening. Den kunnskapen som skal bringe den medisinske forskningen videre, bidra til utvikling av nye legemidler og behandlinger og den treningen som medisinsk personell trenger for sikker og effektiv behandling av pasienter, krever og vil kreve bruk av forsøksdyr. Forsøksdyrforskriften og det overordnede europeiske direktivet er skrevet med nettopp denne erkjennelsen. Samtidig setter disse rammer og krav om bruk av færrest mulig antall forsøksdyr.