Halvparten av alle kvinner får underlivsfremfall. En av ti har så store plager at de trenger kirurgisk behandling. Denne kvinnesykdommen fører sjelden til alvorlig sykdom eller død, men gir betydelig redusert livskvalitet for mange kvinner. Mange lider i det skjulte med sine plager og vegrer seg for å ta opp problemet med fastlegen sin. Internasjonalt er det stor uenighet om hvordan fremfall best bør opereres. Vår erfaring viser at gode resultater oppnås ved bruk av kvinnens eget vev.

Tekst: Rune Svenningsen, overlege/PhD, og Sissel Oversand, overlege/PhD-student, Gynekologisk avdeling, Kvinneklinikken, Oslo universitetssykehus (OUS).

Underlivsfremfall kommer av svakheter og skader på bindevev eller muskulatur som holder organene i det lille bekken på plass og forårsaker nedsig av fremre skjedevegg (blæren), bakre skjedevegg (endetarm) eller skjedetoppen (livmor og livmortapp).

Vanlige symptomer er tyngdefølelse i underlivet, hyppig vannlatingstrang eller tømningsvansker for urin eller avføring.

Barnefødsler største risikofaktor

Risikoen for å få fremfall senere i livet er spesielt høy hvis man får skader på den store bekkenbunnsmuskelen under en barnefødsel. Dette skjer oftere i de fødslene hvor det blir brukt tang og/eller hvor kvinnen har høy alder når hun føder sitt første barn.

Andre risikofaktorer for fremfall er høy BMI, og vedvarende økt trykk i buken, for eksempel forårsaket av kronisk hosting eller forstoppelse. Arbeid eller idrett som innebærer svært tunge løft kan også forårsake økt trykk i buken.

Behandling finnes

Heldigvis finnes det gode behandlingsmuligheter. For mange er første skritt bekkenbunnstrening hos fysioterapeut med spesialkompetanse på området. Hvis ikke dette gir godt nok resultat, er ofte kirurgi beste alternativ. 

Kvinner som ikke ønsker kirurgi eller bør unngå dette av helsemessige årsaker, kan bruke en støttende ring som legges inn i skjeden.

Dårlige resultater etter kirurgi?

På 80- og 90-tallet beskrev flere forskningsstudier høy risiko for tilbakefall etter operasjoner hvor man brukte pasientens eget vev for å rekonstruere kvinnens underliv ved fremfall.

Selv om det også var forskningsstudier som viste det motsatte, banet dette vei for at syntetiske nett ble innført i fremfallskirurgien. Dette hadde frem til da vært brukt under brokkoperasjoner i lysken eller bukveggen.

Høy komplikasjonsrisiko

Dessverre ble slike syntetiske nett innført for å forsterke pasientens vaginale bindevev uten at de var tilstrekkelig testet ut på forhånd. Det viste seg raskt at risikoen for alvorlige komplikasjoner slik som kroniske infeksjoner og smerter var uakseptabelt stor.

Fortsatt uenighet om behandling

Det er stor uenighet om hvordan forskjellige typer fremfall best bør behandles.

Noen mener at kvinner som har skade på den store bekkenbunnsmuskelen har så stor risiko for tilbakefall at de bør få innlagt syntetiske nett, til tross for den store komplikasjonsrisikoen.

Vår kliniske erfaring tilsier noe annet.

God forskning nødvendig

Mange studier om fremfall undersøker hvordan kvinnene ser ut nedentil etter operasjonen i stedet for å vurdere hvordan de har det med tanke på plagsomme symptomer.

Det er nå heldigvis mer fokus på kvinnenes symptomer etter operasjon, og slike forskningsstudier, utført blant 699 kvinner operert ved Oslo universitetssykehus mellom 2002 og 2005 viser i stor grad gode resultater etter fremfallskirurgi ved hjelp av kvinnens eget vev.

I tillegg viser et oppfølgingsstudie blant 189 kvinner operert ved OUS mellom 2014 og 2017 at de samme kirurgiske metodene kan benyttes ved underlivsfremfall hos kvinner både med og uten skader på den store bekkenbunnsmuskelen.

Ved at norske kvinner med underlivsfremfall har vært villige til å delta i disse viktige studiene har vi unngått mange av problemene knyttet til bruken av syntetiske nett i Norge.

Mer informasjon:

Gynekologisk avdeling ved OUS

Les mer om oppfølgingsstudien på Helsenorge.no

Les mer om denne studien (Engelsk forskningsside)