Tekst: Tine Norman Alver, doktorgradstipendiat ved avdeling for tumorbiologi, Institutt for kreftforskning, Oslo universitetssykehus.

Føflekkreft er en av de raskest voksende former for kreft, og Norge topper dødlighetsstatistikken i Europa.  Hvert år mister rundt 350 nordmenn livet av føflekkreft med spredning.

For bare noen få år siden hadde vi ingen andre alternativer enn cellegift for behandling av føflekkreft med spredning, men i 2012 ble den mer spesifikke kreftmedisinen Vemurafenib,  godkjent som behandling i Norge.

Vemurafenib kan virke livsforlengende for omtrent halvparten av alle pasientene med spredning, men ikke alle disse opplever noen nevneverdig effekt. I tillegg vil halvparten utvikle resistens og få tilbakefall etter seks måneder.

En ny og revolusjonerende behandling?

I våres har det vært store medieoppslag om nye spennende forskningsresultater presentert på ASCO, en av verdens største kreftkongresser. Medisinen Nivolumab i kombinasjon med Ipilimumab har gitt oppløftene resultater.

Begge medisinene virker på immunceller, og har som mål å aktivere immunsystemet så kroppen selv kan bekjempe kreftcellene.

Denne kombinasjonsbehandlingen er livsforlengende for mange, men vi vet enda ikke om den kan redde liv. Kombinasjonsbehandlingen har gitt mer enn 70% av pasientene involvert i studien en positiv effekt, med reduserte plager og økt overlevelse fra noen få måneder til et par år.

Dette blir omtalt som et gjennombrudd i media, men vi skal være bevisste på at vi vet lite om tilbakefall og alvorlige senbivirkninger. Så nå gjenstår det å se hvilken effekt behandlingen har over et lengre tidsperspektiv.

Behandlingen har en pris

Prisen på den nye kombinasjonsbehandlingen, som blir produsert av Bristol-Myers Squibb, ble kraftig kritisert på ASCO-møtet. Kritikken gikk ut på at prislappen på kreftmedisiner er helt ute av proporsjoner hva gjelder produksjon og utviklingskostnader, og at det spekuleres i hva markedet kan bære. Det sies at en vare er verdt det en kjøper, i dette tilfellet staten, er villig til å betale for den.

Medisinen vil i USA koste $295 000 i året for behandling av en pasient. I dagens kurs blir det i overkant av 2 millioner koner.

Ipilimumab har vært diskutert i Norge

Den høye prisen på kreftmedisiner er også et stort diskusjonstema i Norge.

Den ene av de to medisinene i den nye kombinasjonsbehandlingen, Ipilimumab, kom på markedet allerede i 2011.

Ipilimumab ble tatt opp til vurdering av Helsedirektoratet og Statens legemiddelverk. Medisinen har varierende effekt på pasientene, og med en prislapp på 880 000 norske kroner per pasient årlig, ble behandlingen vurdert som ikke kostnadseffektiv og avvist. Videre fulgte lange prisforhandlinger mellom Legemiddelinnkjøpssamarbeidet (LIS) og produsenten Bristol Myers Squibb. Partene ble ikke enige, og i 2013 kom det endelige avslaget fra Helsedirektoratet.

Avgjørelsen førte til store medieoppslag med fokus på enkeltmennesket. Det ble ropt høyt, noe som resulterte i at daværende helseminister Jonas Gahr Støre gikk imot Helsedirektoratets avgjørelse og lovte medisinen Ipilmumab til de som trengte den.

Hvem skal betale?

I spørsmålet om hva et enkelt liv er verdt har sannsynligvis begge sider av bordet en tendens til å velge det som best tjener egne interesser.

Norske pasienter vil antageligvis få tilbud om kombinasjonsbehandlingen i siste halvår av 2015 gjennom «Compassionate use»-programmet. Dette er en ordning som tilbyr alvorlig syke behandling med legemidler som fremdeles ikke er godkjent for kommersielt bruk av Statens legemiddelverk.

Den dagen kombinasjonsbehandlingen godkjennes for bruk i Norge, starter diskusjonen om hvem som skal påta seg å betale regningen. Medisinen vil da ikke lenger gis igjennom Compassionate-use programmet, og vil da kun være tilgjengelig dersom staten betaler, eller pasienten selv betaler gjennom private helsetjenester i inn- og utland.

Dette er en problemstilling som vil dukke opp oftere og oftere, og det er viktig å ta en prinsipiell diskusjon om hvordan vi som samfunn skal håndtere saken.

Den endeløse forhandlingen om prisen på kreftmedisiner skaper store forsinkelser, og enkeltmennesker dør mens de venter på det norske helsebyråkratiet.