Av: Trine Vik Lagerberg, Psykologspesialist, PhD og Akiah Ottesen Berg, Psykolog, PhD, NORMENT Senter for psykoseforskning, Klinikk psykisk helse og avhengighet, Oslo Universitetssykehus & Universitetet i Oslo

Noen blir deprimerte eller utvikler angst uten åpenbare grunner. Andre tåler sterke påkjenninger uten å bli psykiske syke. Hvorfor er det sånn?

Vår fysiske helse blir stadig bedre og velferden stiger. Samtidig ser det ut til at forekomsten av psykiske lidelser holder seg stabil, eller til og med øker.  Psykisk lidelse har stor innvirkning på livet til den som lider, deres pårørende og på samfunnet generelt. Forskning tyder på at psykisk lidelse har biologiske årsaker, men også at miljøet og våre kulturelle verdier spiller inn. Men hvordan foregår dette komplekse samspillet?

Samspill og rusavhengighet

Rusavhengighet er et eksempel på hvordan biologi og samfunnsstruktur virker sammen. Rusavhengighet har ofte blitt betraktet som en rent biologisk prosess. Man har tenkt at noen får en biologisk avhengighet av å bruke et rusmiddel gjentatte ganger. Men etter hvert har det blitt reist kritikk mot den ensidige biologiske forståelsen av rusavhengighet. For eksempel tenker psykologen Bruce Alexander i sin bok «The Globalization of Addiction: A study in poverty of the spirit” at rusavhengighet oppstår på grunn av oppløsning av det psykologiske og sosiale miljøet.

Samfunnet er preget av det frie markedet og konkurranse snarere enn samarbeid og fellesskapsfremmende strukturer. Alexander har vist gjennom studier på rotter at de dyrene som blir isolert fra andre rotter raskere blir avhengig av rusmidler. Rottene som var sammen med andre rotter og hadde tilgang til leker brukte derimot lenger tid på å bli rusavhengige. Dette viser at manglende sosial støtte kan gi økt rusavhengighet. Samtidig har vi lenge visst at rusavhengighet går i arv i familier fordi noen gener gjør oss mer sårbare for å utvikle avhengighet til alkohol og andre rusmidler. Nyere studier viser imidlertid at selv om en er genetisk sett mer sårbar for rusavhengighet, vil samhold med andre være en viktig beskyttelse [1]. Det vil si at isolasjon, eller det å oppleve å stå alene i vanskelige livssituasjoner, øker risikoen for å bli avhengig av et rusmiddel – og særlig dersom man har en genetisk risikoprofil. I tillegg til at avhengigheten kommer raskt fordi genene for eksempel medfører en særlig positiv opplevelse av rusen, kan rusmiddelet også fungere som et slags substitutt for sosial støtte, som en slags medisin mot ensomhet.

Kulturelle og geografiske forskjeller

Det som er svært interessant er at sykdomsbyrden som skyldes alkohol- og narkotikaavhengighet er større i Europa og Nord-Amerika enn i for eksempel Asia og Afrika [2]. Altså er det mer rusavhengighet på steder som har mer individualistiske verdier fremfor kollektivistiske verdier. I kulturer preget av kollektivistiske verdier har individet et stort ansvar for andres velvære og harmoni. Dette gjennomsyrer hele samfunnet og påvirker barnets samhold med andre gjennom oppveksten. Der vi i en individualistisk kontekst antar at det nyfødte barnet er avhengig og må bli selvstendig, vil man i mer kollektivistiske kulturer anta at barnet er født selvstendig og må bli avhengig av andre gjennom oppdragelsen. Disse antagelsene er vi ofte blinde for og det fremstår mer som en refleks enn en refleksjon i det daglige livet og i barneoppdragelse. Selv om faktorer som lovgivning, tilgjengelighet til rusmidler, og sosioøkonomiske forhold også påvirker forekomst av rusavhengighet ser det ut til at kulturelle verdier kan være en beskyttende faktor. Våre grunnleggende kulturelle verdier har stor innvirkning på vår selvforståelse, verdier og tilknytning til andre mennesker.

La barnet gråte

I individualistiske kulturer er målet med barneoppdragelse og omsorg at barnet skal lære å regulere seg selv uavhengig av de voksne. Hvordan gjør vi dette? Jo, når barnet gråter blir det plukket opp – men ikke med en gang. Frustrasjonstoleranse må øves opp tidlig fordi evnen til å regulere sine egne følelser og redsler helt på egen hånd er viktig i vår kultur. Barnet skal helst lære å sovne alene uten fysisk kontakt med noen andre, selv om det skulle skrike i frykt når det blir forlatt. Eventuelt ubehag og gråt vil gå over etter hvert, og barnet lærer å håndtere den angsten som kan oppstå når man er overlatt til seg selv. Men hva med de barna som ikke lærer å håndtere angsten på egen hånd? De fortsetter å gråte da det er spedbarnets eneste måte å rope om hjelp fra andre. Dette kan i noen tilfeller utvikle seg til separasjonsangst, og barnet vurderes som klengete og lite selvstendig, og kanskje til og med sykt. Ofte har det skjedd at omsorgsgiver, som oftest mor, har fått skylda for denne oppførselen.

Fra skyld til gener

Man har etter hvert fjernet seg fra skyldspørsmålet og begynt å lete etter gener som kan forklare angst og depresjon. Mennesker med en spesifikk genvariant (kort allele på serotonin transportør- genet) har mer negative følelser, mer angst, unngår problemer og situasjoner som utløserfrykt i større grad. Personer med denne genvarianten blir oftere deprimerte, spesielt dersom de blir utsatt for kronisk stress [3].

Omtrent 40 – 45 % av mennesker med europeiske aner blir født med denne genvarianten. Har vi da en genetisk forklaring på angst- og depressive lidelser? Nei, det er dessverre ikke så enkelt. Det viser seg nemlig at sammenhengen mellom genuttrykk og atferd ikke nødvendigvis er lik over hele verden. Det kan se ut til at våre gener har utviklet seg i sammenheng med kulturelle verdier. Forskning viser at personer med den genvarianten som gir økt risiko for psykiske lidelser i en vestlig kultur preget av individualisme, ikke ser ut til å føre til samme symptomer i kollektivistiske kulturer. I Øst-Asia har nesten 70 – 80 % av befolkningen denne genvarianten. Følgelig bør det også være mer psykisk sykdom der, men slik er det ikke.

Forskerne Chiao og Blizinsky (2010) undersøkte genene til over 50.000 personer fra nærmere 30 land og fant at sammenhengen mellom den aktuelle genvarianten og angst og depresjon så ut til å være påvirket av kollektivistiske verdier. Sagt på en annen måte; våre gener kan ha utviklet seg som en tilpasning til forskjellige grader av sosial støtte. Dersom vi vokser opp i en annen type kultur enn det vi er genetisk tilpasset til, vil vi kunne få psykiske vansker.

Så kanskje man faktisk kan fødes på feil klode - eller i hvert fall i feil verdensdel. Forskning tyder på at vi ved fødsel er biologisk tilpasset spesifikke kulturelle verdier, og at noen mennesker er født med et større behov for samhold med andre for å kunne håndtere stress uten å utvikle angst, depresjon eller rusavhengighet. Derfor må eventuelle genetiske årsaker til psykisk lidelse alltid sees i sammenheng med både det nære psykologiske og sosiale miljøet personen vokser opp i og de kulturelle verdiene som det omgis av. Kanskje man rett og slett ikke fødes med en feil som gjør at man kan bli syk, men på feil sted?

1.  Meyer, A.C. and M.T. Bardo, Amphetamine self-administration and dopamine function: assessment of gene x environment interactions in Lewis and Fischer 344 rats. Psychopharmacology (Berl), 2015. 232(13): p. 2275-85.
2. WHO, Health in 2015: from MDGs to SDGs, World Health and Organization. 2015.
3.  Chiao, J.Y. and K.D. Blizinsky, Culture–gene coevolution of individualism–collectivism and the serotonin transporter gene. Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences, 2010. 277(1681): p. 529-537.