Hvorfor skal vi forske ved sykehus?

Spørsmålene som stilles i dag er komplekse og krever kompetanse fra mange felt for å kunne besvares. Universitetet i Oslo satser tungt på livsvitenskap og skal bygge et stort livsvitenskapsbygg i Gaustadbekkdalen, nær Rikshospitalet. OUS er med på denne satsingen, som  bygger på at flere fag og fagdisipliner må samles om å løse de biologiske gåtene (Illustrasjonsfoto: Oslo universitetssykehus).
Spørsmålene som stilles i dag er komplekse og krever kompetanse fra mange felt for å kunne besvares. Universitetet i Oslo satser tungt på livsvitenskap og skal bygge et stort livsvitenskapsbygg i Gaustadbekkdalen, nær Rikshospitalet. OUS er med på denne satsingen, som bygger på at flere fag og fagdisipliner må samles om å løse de biologiske gåtene (Illustrasjonsfoto: Oslo universitetssykehus).

Svaret er tilsynelatende enkelt. Det står i spesialisthelsetjenesteloven. Men er ikke dette en oppgave som universitets- og høgskolesektoren kunne ta seg av, slik det er i noen andre land? Svaret er sammensatt, og det står merkelig lite i forarbeidene til loven. Men altså, hvorfor forske ved sykehus?

Forskning gir nye diagnostiske verktøy, bedre behandling og bedre helsetjenester. Moderne medisinsk behandling og diagnostikk er i stor grad basert på forskningsbasert kunnskap (empiri), selv om det fortsatt er en del praksis som også er basert på erfaring og skjønn. Stadig tilfang av ny kunnskap bedrer evidensgrunnlaget for den kliniske virksomheten. I de senere årene har vi sett f.eks. hvordan genanalyser, ikke bare av pasientenes gener, men av mikrober og virus, revolusjonerer diagnostikken. Vi har sett en utrolig utvikling av bildedannende teknologier og mini-invasive teknikker. Det gjennomføres store kliniske kontrollerte studier av forskjellige behandlingsmetoder og medikamenter. I Norge satses det stort på å samle biologisk materiale i biobanker, slik at man kan koble analyser av gener og andre stoffer i vev og blod med kliniske opplysninger i pasientregistre.

Er det nødvendig at de som er utdannet til å ta hånd om pasienter også skal drive med forskning? spør Ole M. Sejersted, professor ved Universitetet i Oslo (UIO) og instituttleder ved Institutt for eksperimentell medisinsk forskning, Oslo universitetssykehus og UiO (Foto: OUS). 

Er det nødvendig at de som er utdannet til å ta hånd om pasienter også skal drive med forskning? spør Ole M. Sejersted, professor ved Universitetet i Oslo (UIO) og instituttleder ved Institutt for eksperimentell medisinsk forskning, Oslo universitetssykehus og UiO (Foto: OUS).

Alt dette er vel og bra, og Norge har en rekke gode forskningsmiljøer innen helseforskning. Flere av dem bidrar særdeles godt i internasjonal sammenheng. Likevel kan man stille spørsmål ved om det skal brukes helsepenger på forskning? Kan ikke all denne forskningen gjøres av andre enn helsepersonell, slik at forskningen ikke spiser av helsebudsjettet?

For ikke mange år siden var de aller fleste doktorgradsstudentene ved Det medisinske fakult leger. I dag har mer enn 50 % av dem en annen fagbakgrunn. Her i Oslo er det også etablert et sterkere samarbeid mellom vårt sykehus og andre fakulteter ved Universitetet i Oslo, særlig Det matematisk-naturvitenskapelig fakultet. Også høgskolene har styrket sin forskningsportefølje, og flere andre helseprofesjoner deltar nå i forskning og har egne doktorgradsprogrammer. Det har vokst fram forskningsmiljøer innenfor helseøkonomi og helseledelse. Medisinsk etikk er også et eksempel på et viktig forskningsfelt.

Er det nødvendig at de som er utdannet til å ta hånd om pasienter også skal drive med forskning? Svaret mitt er et ubetinget JA! Helsepersonell har en helt spesiell fagkunnskap om sykdom og helse som ikke andre har. Deres bidrag til forskningsprosessen er svært viktig, ikke minst fordi de kan stille de riktige spørsmålene ut fra egen fagkunnskap. Det er jo en selvfølge at de som tar hånd om pasientene må være aktivt med i kliniske studier. Utviklingen de siste årene er særdeles viktig. Vi ser at realfag, teknologiske fag, samfunnsfag, en rekke humanistiske fag o.s.v. i økende grad bidrar i samspill med de klassiske helse- og medisinfagene i forskningsprosessen. Spørsmålene som stilles i dag er komplekse og krever kompetanse fra mange felt for å kunne besvares.

I tråd med denne utviklingen satser Universitetet i Oslo tungt på livsvitenskap og skal bygge et stort livsvitenskapsbygg i Gaustadbekkdalen, nær Rikshospitalet. Oslo universitetssykehus er med på denne satsingen, som nettopp bygger på at flere fag og fagdisipliner må samles om å løse de biologiske gåtene. Helsepersonell må delta og sette sitt preg på livsvitenskapen, slik at den også kommer pasientene til gode. Derfor er det også riktig å bruke helsepenger på dette – det bør faktisk brukes enda mer. Jeg vil påstå at Helse- og omsorgsdepartementets satsing på forskning er særdeles vel anvendte penger. Helse Sør-Øst har også på eget initiativ lagt betydelige midler i forskningspotten og har en visjon som innebærer økt ressursinnsats til forskning over tid.

Helt til slutt: Forskning er inspirerende. Gode ideer og god forskning springer ut av glede og iver over å lære mer.  Derfor trenger vi gode forskningsmiljøer tett integrert med den kliniske virksomheten og med universitetet. Jeg er stolt av Oslo universitetssykehus, som en av landets største og beste forskningsarenaer. Vår forskningsstrategi har en visjon om «Frontforskning for bedre helse». Dette er ikke lenger bare en visjon, men en realitet, og fusjonen i 2009 har etter min og mange andres vurdering, styrket forskningsmiljøene snarere enn svekket dem, slik noen fryktet.

Ole M. Sejersted er professor ved Universitetet i Oslo (UIO) og instituttleder ved Institutt for eksperimentell medisinsk forskning, Oslo universitetssykehus og UiO. Han var også leder av Forskningsutvalget ved OUS oktober 2009 til januar 2015. Mer om Sejersted på UIO.