Tekst: Arild Aambø, lege og seniorrådgiver og Ram Gupta, kommunikasjonsrådgiver, NAKMI – Nasjonalt kompetansesenter for minoritets- og migrasjonshelse.

Norge har ingen mangel på lover og regler som skal sikre gode helsetjenester for innvandrere. Men de etterleves dårlig. Hva kan vi gjøre?

Nedslående forskning

De siste årene er det forsket en del på hvordan europeiske lands helsetjenester tilbyr helsetjenester til innvandrere. Forskningen er ny og fortsatt er det mye vi ikke vet. Dessverre viser den tilgjengelige forskningen nokså nedslående resultater.

Forholdene på dette området i Norge og andre land får vi en god oversikt over i den nylig utgitte landrapporten fra IOM (International Organization for Migration).

Rapporten, som heter MIPEX Health Strand - Country Report Norway er en systematisk gjennomgang av 38 lands lover og forordninger med tanke på å ivareta innvandreres helse.

Rapporten fra IOM slår fast at Norge har et omfattende og avanserte helse- og omsorgstjenester. Vi har et godt og sterkt lovverk. Heller ikke er det mangel på strategiske planer, handlingsplaner, veiledere og retningslinjer. Alle som oppholder seg i landet har, med få unntak, rett til nødvendige helsetjenester av god kvalitet. Dette er nedfelt i lover og forskrifter.

Tilsynelatende flinke

Det ser ut som vi er flinke med helsetilbudet til de som har innvandret. Men det er bare tilsynelatende. IOMs rapport reiser nemlig tvil om i hvilken grad lovene og rettighetene etterleves i daglig praksis.

For eksempel: Loven sier at du har rett til offentlig finansiert tolk dersom du ikke behersker norsk. Likevel, selv om bortimot halvparten av innvandrerne i de undersøkte gruppene hadde mangelfulle norskferdigheter, var det kun en femtedel som fikk hjelp til oversetting det siste året. Av disse igjen var det ikke mer enn vel halvparten som fikk hjelp fra profesjonell tolk. Ut fra slike tall, ser vi at hjelp til oversettelse er svært mangelfull (SSB 13/2017).

Brukermedvirkning er i Norge et satsningsområde. Medvirkning fra innvandrerbrukere i utviklingen av tjenester er likevel mangelfull. Dersom våre helseinstitusjoner skal kunne gi gode tjenester også til innvandrerne, må innvandrere i langt sterkere grad involveres i så vel utformingen av tjenestene som i selve tjenesteytingen. Her er det langt frem.

Vi ser at det hjelper lite med lover og forordninger når de ikke etterleves.

Mer skeptiske

Men også norsk forskning gir grunn til bekymring. For eksempel ser vi at det har skjedd noe med nordmenns holdninger til innvandrere (SSB 41/2016).

I 2016 er det flere nordmenn som mener at det bør bli vanskeligere for asylsøkere å få opphold i Norge enn det var året før. Andelen som mener at innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv, og at innvandrere bør ha samme mulighet for arbeid som nordmenn, sank også betraktelig (med henholdsvis 7 og 8 prosentpoeng).

Videre er det færre som verdsetter den kulturelle berikelsen innvandring medfører. Mer forstemmende er det likevel at betydelig flere nå mener at innvandrere flest er en kilde til utrygghet.

Mest negative til innvandrere er menn med lite utdanning og de som har liten kontakt med innvandrere.

Oppsummert viser hjemlig forskning at nordmenn flest er blitt mer skeptiske til innvandrere og innvandring. Det kan være flere grunner til at det er blitt slik, noe vi ikke tar stilling til i denne bloggen. 

Vi trenger holdninger

Poenget vårt er at vi på den ene siden har et misforhold mellom gode intensjoner og verdier, slik de kommer frem i våre mange lover og regler, og på den andre siden det praktiske møtet mellom helsevesen og innvandrere.

IOM-rapporten peker da også på at å bygge likeverdige helsetjenester ikke kun er et spørsmål om gode lover og forordninger, selv om dette utvilsomt er viktig, men også et spørsmål om holdninger. Det står om hjerte og sinn, sier rapporten.

Hva kan vi gjøre for å harmonisere holdninger og forordninger?

Vi setter frem to forslag. Begge går til våre politikere:

Forslag 1: Ny retorikk

Vi trenger drahjelp til få i gang en mer anerkjennende offentlig samtale om innvandrere. Vi trenger en retorikk som kan virke brobyggende, inkluderende og ikke minst anerkjennende.

Når holdningene til innvandrere og innvandring blir mer negative og kombineres med usikker implementering av lover og forskrifter, hjelper det lite med gode intensjoner. Vi trenger gode holdninger også.

En brobyggende retorikk om innvandrere er antagelig den sterkeste ressursen vi har for å vekke holdninger og vilje til å ta tak i problemet.

En slik retorikk påvirker ikke bare den vanlige nordmann. For innvandreres helse, er det nemlig ingen ting som betyr mer enn anerkjennelse. Anerkjennelse fremmer selvrespekt og motivasjon.

For å få til dette, trenger vi politisk hjelp. Vi er heldige i Norge som har politikere som folk lytter til og respekterer. Få har potensielt større gjennomslag i å påvirke skepsisen som SSB rapporterer om.

Naturligvis er vi tilhengere av at samtalen skal være nyansert og at alle spørsmål av saken skal med.

Forslag 2: Ny strategi

Vårt andre forslag gjelder den nåværende nasjonale strategien for innvandrerhelse. Denne strategien utløper i år og er nå under evaluering. En ny strategi kan hindre at saksområdet går i den politiske glemmeboka. Kan vi håpe at våre politikere tar til orde for en ny strategi?

På et overordnet plan vil en ny strategi være en hjelp til å holde oppmerksomheten rettet mot saksområdet. Arbeidet med en ny strategi vil også være en ypperlig anledning til å lage tiltak som kan bøte på usikker implementering av lover og regler.

Er dere med, gode politikere?

Kilder

Country report Norway (IOM - MIPEX)

SSB Rapport 47/2010: Sosiale forskjeller i innvandreres helse

SSB 41/2016: Holdninger til innvandrere og innvandring 2016

SSB 13/2017: Levekår blant innvandrere i Norge 2016

Nasjonal strategi om innvandreres helse 2013-2017

Om NAKMI:

Nasjonalt kompetansesenter for minoritets- og migrasjonshelse (NAKMI) formidler kunnskap om helse og omsorg for innvandrere og deres etterkommere. Senteret er knyttet til Oslo universitetssykehus.