Kan vi forebygge HIV ved å behandle en parasitt?

Parasitten schistosomiasis smitter gjennom hud og den vil legge en stadig strøm med egg de 5-50 årene den bor i kroppen. (Foto: Pixabay)
Parasitten schistosomiasis smitter gjennom hud og den vil legge en stadig strøm med egg de 5-50 årene den bor i kroppen. (Foto: Pixabay)

Etter malaria, er det den tropiske parasitten schistosomiasis som har størst påvirkning på folkehelsen. Likevel har sykdommen fått liten oppmerksomhet og forskningen på dette er krevende. Parasitten gir sår i underlivet som ser ut til å gjøre kvinner sårbare for HIV. Tenk om vi kan behandle parasitter og samtidig forebygge HIV!

Av : Eyrun F. Kjetland, postdoktor, Kompetansesenter i tropemedisin

Mer enn en milliard mennesker er infisert med parasitter og lever med kroniske smerter, enorme hevelser i bena, eller med usynlige problemer som smerter ved samleie eller anemi. Etter malaria, er den tropiske parasitten schistosomiasis den som har størst påvirkning på folkehelsen, målt i sykelighet og dødelighet.

Nobelprisen i medisin 2015 ble tildelt tre parasittforskere, som har utmerket seg med forskning på malaria og to forsømte ormesykdommer, elefantiasis (Filariasis) og elveblindhet (Onchocerciasis).

Parasitten gir livsvarige plager

Parasitten schistosomiasis lever i ferskvann og (Bilharzia på folkemunne) forårsaker livsvarige kroniske plager. Schistosomiasis er funnet i flere tusen år gamle mumier i Egypt. Sykdommen har, på lik linje med de fleste parasitter, for en stor del undratt seg de tunge medisinske aktørenes oppmerksomhet. WHO anslår at kun 14 % av pasientene som trenger behandling har fått det.

Behandlingen dreper kun levende ormer ˗ etablerte, gamle skader må man leve med.
I de områdene som er hardest rammet kan mer enn 90 % av barn og 60 % av voksne være infisert. Schistosomiasis er vannbåren og smitter når huden kommer i kontakt med ferskvann, men selv der det finnes innlagt vann er det vanskelig å få kontroll over sykdommen. Barn vil leke i elva i varmen, fiskere må fiske, hager må vannes, kvinner må vaske klær og kan ikke stå i kø hele dagen foran landsbybrønnen. Landsbybrønnen eller kranen blir reservert til drikkevann.

Veien full av hindringer

Veien til bevis er full av hindringer. Ormen smitter gjennom hud og den vil legge en stadig strøm med egg de 5-50 årene den bor i kroppen. Altså har en 20 år gammel kvinne parasitter som kan ha levd i henne siden hun var i kontakt med vannet første gang, kanskje var hun 5 år, kanskje spebarn. Hun har altså ansamlinger med schisto-egg som ligger i slimhinnene, som en vond torn i fingeren. Eggene blir ikke borte med behandling.

En behandlingsstudie må altså i realiteten være en forebyggingsstudie, helst hos unge mennesker. Men hva vil foreldrene si til dette? Hvis vi rekrutterer i skoleverket, hvordan opprettholder vi ungdommens rett til privatliv når hun skal sitte i en buss med nysgjerrige venninner etterpå, hvordan forsikrer vi oss at hun ikke selv forteller om sine skader? Hva skjer hvis hun buser ut, som tenåringer kan: «Jeg har syfilis, jeg», eller legger det ut på facebook? Videre, hvordan får man studiedeltakere på landsbygden til å si ja – helt fritt, uten tvang – til gjentatte gynekologiske undersøkelser der mange kan være villige til å gå 30 kilometer for 50 kroner om pappa trenger pengene? Hvordan opprettholder man stabil elektrisitet og rent vann til sitt kliniske arbeide så nær en befolkning som må bruke elven til sine gjøremål? Ikke minst, i et samfunn med stor nød finnes det ofte ingen behandling å hente annensteds. Man kan ikke toe sine hender når en fødende kvinne banker på døren etter en uke i barsel, eller hvis en gruppe mennesker er angrepet av en biesverm, eller nabogutten har et brudd i feilstilling. Man må i det minste være sjåfør og noen ganger må man brette opp ermene. En u-landsforsker må ta høyde for alle de dagene i felt som går til å skaffe diesel til generatoren, haste avgårde med prøvene til nærmeste fryser eller skaffe reagenser i et annet land. Det tar tid, det er dyrt.

U-land implementerer nyttig forskning

Det er et skrikende behov for forskning i u-land og landene er dyktige til å implementere nyttig forskning. Det har resultert i et markant fall i Malaria-tilfeller og barnediare, Uganda har behandlet hele befolkningsgrupper (mange millioner mennesker) mot parasitter i flere år og Egypt har nesten eliminert schistosomiasis som et folkehelseproblem. Videre har mobiltelefonteknologien gitt fantastiske muligheter for helsetilgang. Gravide får råd, nybakte mødre får ammeråd, vaksinasjonsprogrammene når mange fler og folk med elefantiasis får vaskeråd for å forhindre sekundærinfeksjon. Videre blir mobilen og mobilkameraet, med sms’er, brukt i diagnostikk for eksempel av livmorhalskreft, leishmaniasis, yaws eller anemi. Det finnes utallige tjenester man ikke betaler for.

Det er kreativt, praktisk, ”sustainable” og helsebringende. De som skal gjennomføre forskning, evaluere prosjekter, lese PhD-avhandlinger og se på ”tellekanter” må tenke i nye baner. Hva er forskningssuksess? I denne sammenhengen er det ikke en publikasjon, ikke en doktorgrad. Det er nemlig bare begynnelsen.

Kultur – og kommunikasjonsbarrierer

I gamle dager reiste kolonimaktene til u-land for å hente gull, olje eller appelsiner. Lite fra dette salget kom befolkingen til gode, og enslige godseiere og myndighetspersoner har tjent seg rike på kolonimaktenes kjøpevilje. I disse dager er handelen komplettert med mennesker som tjener sine doktorgrader og publikasjoner i u-land for å sikre sin karriere hjemme i Norge. Nytten for u-landet kan være begrenset. Dersom publikasjonen din ikke er ”Open Access”, vil afrikanske forskere sjelden kunne gjøre seg nytte av den.

Legemiddelindustrien er, for en stor del, fraværende når det gjelder de forsømte sykdommene; landene og pasientene der har ikke kjøpekraft. Dersom du ikke forserer kultur- og kommunikasjonsbarrierer og populariserer forskningsresultatet, vil det i beste fall ta tiår før noen hører om det. Dersom løsningen du har forsket deg frem til er urealistisk på landsbygden i Burkina Faso, har du ikke gjort noe nyttig. Likeså, dersom resultatet ditt ikke er brukbart for Helsedepartementet eller Verdens Helseorganisasjon er det i beste fall uferdig, i verste fall fullstendig ubrukelig.

Utvalgte resultater av forskningen (45 publikasjoner)

  • Barn har allerede før seksuell debut symptomer som tyder på alvorlig intravaginal vevsskade. Tenåringer har de samme skader som voksne i andre områder.
  • Kvinner med schistosomiasis har 3-4 ganger mer HIV, celle-undersøkelser viser at behandling kanskje kan hjelpe på sårbarheten
  • Voksne kvinner har skader som ikke lar seg behandle

Litt om BRIGHT (www.brightresearch.org)

I løpet av de siste 20 år har en gruppe forskere tilknyttet OUS-Ullevål forsket på schistosomiasis. Et nettverk av 6 europeiske og en afrikansk institusjon knytter nyvinninger i klinisk u-landsforskning sammen med basalmedisinsk forskning.

Gruppen har erfaringer fra fire afrikanske land. I tillegg til å beskrive underlivsplagene i detalj har man funnet at det er tre ganger så mange HIV-smittede blant kvinner med genital schistosomiasis. Forskningsgruppen har flere dedikerte stipendiater og en rekke Mastergradsstudenter som arbeider i nært samarbeid Department of Public Health, University of KwaZulu-Natal, sørafrikansk Centre for Disease Control og Verdens Helseorganisasjon. Samarbeidet med sentrale laboratoriemiljøer i Europa er videreført. Gruppen har også som mål å tilpasse diagnostikken til landsbyområder, der sykdommen er. Nettverket står ved et veiskille for gjennomføring av en HIV-insidensstudie og en mobil-diagnostikkstudie. Det trengs ytterligere 7 millioner Euro for de neste 4 årene med optimal forskning.

Kontakt:
[email protected], +47 97 00 85 79, +27 76 4920 800

Powered by Labrador CMS