Det har lenge vært kjent at celler snakker med hverandre ved å sende beskjeder med kroppsvæskene, som blod for eksempel. Hormoner er de klassiske budbringerene, og noe de aller fleste har hørt om. Nylig har forskerne oppdaget en ny type beskjeder, budbringere, små kuleformede avsnøringer av cellen, extracellulære vesikler (EV) som kan instruere andre celler til å utvikle seg til nye kreftceller.

Prof. Emeritus,dr.med., Peter Kierulf, Oslo universitetssykehus

Slike vesikler lages ved at en liten del av cellens overflate lager en utposning som er cirka 100 nanometer (0,0001mm) og som snøres av og løsner fra cellen. Vesiklene tar med seg litt av cellens overflate, cellens yttermembran, og fraktes vekk fra cellen med for eksempel blodet.

Bittesmå pakker med mye informasjon

Omgitt av denne membranen, pakkes litt av cellens indre inn, blant annet litt av cellens gener og litt av cellens proteiner og andre byggesteiner som er karakteristiske for akkurat denne cellen. Vesikler er altså små membrankledde kuler som inneholder spesifikk informasjon om den cellen den kommer fra. 

Informasjonen kan overføres til andre celler

Forskerne mener at en vesikkel som kommer fra en bestemt type kreftcelle, kan ha med seg informasjon om denne kreften, en vesikkel som kommer fra en spesiell betennelse, kan ha med seg informasjon om denne betennelsen og så videre. Vesiklene fraktes med for eksempel blodet, urinen eller ryggmargsvæsken fra det stedet de lages, til de enten skilles ut, fjernes av egne renovasjonsceller, eller slår seg ned i andre vev.
Det er det siste som er det kritiske. I disse vevene, som for eksempel benmarg eller lever, møter vesiklene andre celler, som de snakker med, som de overleverer sin informasjon til. Med andre ord kan vesiklene instruere andre celler til å utvikle seg til nye kreftceller

Kreft er komplekst – på godt og vondt

Oppdagelsen av disse vesiklene er et godt eksempel på hvor komplekse kroppene våre er. Jo nærmere vi ser etter, jo mer forstår vi at det er så mye vi fremdeles ikke forstår.

Og det er nettopp denne kompleksiteten som gjør at kreftforskning tar lang tid. Det gjør det også lite sannsynlig at vi for eksempel vil greie å finne én kur mot kreft.
Men det er ikke dermed sagt at denne kunnskapen ikke kan brukes til noe annet enn å bli bevisst vår egen uvitenhet. Dette at vesiklene flytter seg rundt i kroppen gjennom å reise med kroppsvæskene gjør vesiklene spesielt attraktive som informative budbringere som kan gi pekepinn om kreft.

Ved å ta blodprøver av kreftpasienter og lete etter kreftspesifikke vesikler håper forskerne på å kunne stille kreftdiagnosen tidligere enn før, slik at behandling kan igangsettes raskere. Eller vurdere om en kreftbehandling er vellykket, ved å se om vesiklene forsvinner fra blodet.