Helse beskyldes for å ta for stor plass i norsk forskning. Sannsynligheten er imidlertid stor for at helseforskningen også fremover vil fremstå som «dominerende».

Av spesialrådgiver Pål Bakke og direktør Erlend Smeland, Stab forskning, innovasjon og utdanning, Oslo universitetssykehus

«Helse blir for dominerende», sier BI-professor Torger Reve i Ukeavisen Ledelse 3. juni (http://www.dagensperspektiv.no/artikkel/4857/104407 - krever abonnement). Bakgrunnen er en graf fra Forskningsbarometeret 2015 som viser at det i 2013 ble brukt 8,7 mrd. kroner til FoU innenfor temaområde helse, 5,7 mrd. kroner innen petroleumsvirksomhet og «bare» 1,5-3 mrd. kroner på hvert av temaene marin, maritim og fornybar energi. At fire av landets universitetsrektorer er medisinerutdannet er visst også et dårlig tegn, men antakelig bare et symptom på det som fremholdes: det er for mange universitetsstillinger innen medisin og helsefag.

Reve blir ikke sitert på hvor stor andel av forskningsmilliardene eller universitetsstillingene som helse bør holde seg under for ikke å bli «for dominerende». Men før en eventuelt forsøker å endre på størrelsesforholdene mellom temaområdene bør man vite om det er helseforskningen som er overdimensjonert eller om det er de andre temaområdene som er underdimensjonert eller rett og slett bare representerer områder som er relativt små i nærings- og sysselsettingssammenheng. Tall fra det nye Forskningsbarometeret (2016) bidrar til å belyse dette.

Er helseforskningen i Norge overdimensjonert sammenliknet med andre land?

Forskningsbarometeret 2016 har en temadel om helseforskning som blant annet sammenligner Norge med de andre «barometerlandene» Danmark, Sverige, Finland, Nederland og Østerrike. Ved en beregning av kostnadene til helseforskning i universitets- og høyskolesektor (UH-sektor) og offentlig sektor som andel av BNP (Figur 2, side 59) kommer Norge ut på nivå med Nederland og Østerrike, godt over Finland og godt under Danmark (Sverige er ikke tatt med pga. ikke sammenlignbar statistikk). Det samme er tilfellet for helseforskningens andel av den totale forskningen i disse sektorene. Det kan selvsagt hevdes at helseforskningens andel av BNP blir lav i Norge på grunn av oljesektoren, men selv med beregning uten den vil vi komme opp på nivå med Danmark. 

Ser vi på forskningsbarometerets tall for forskningsutgifter og forskningsårsverk pr. innbygger får vi delvis med oss Sverige i sammenlikningene (figur 3 side 62 og figur 5 side 63). Når det gjelder helseforskningen kommer Norge igjen ut på et lavere nivå enn Danmark og trolig på linje med Sverige (noe mangelfulle tall). De øvrige barometerlandene er på et lavere nivå og har hatt en lavere vekst innen UH-sektoren enn Danmark og Sverige i perioden 2007-2013 (figur 6 side 63). Her har det ikke vært noen vekst for Norge etter at universitetssykehusene ble inkludert i statistikken på en mer systematisk måte fra 2007. Når samlede investeringer fra offentlig, privat og frivillig sektor beregnes, faller Norge vesentlig ned på rangeringen. Årsaken til dette er først og fremst knyttet til at Norge ikke har en stor farmasøytisk industri (ref HelseOmsorg21-rapporten, side 61).

Vår konklusjon på dette er derfor at helseforskningen i alle fall ikke er mer overdimensjonert i Norge enn i andre nordiske land, snarere at ressursbruken er på det nivået den bør være.

Offentlig helsetjeneste er en stor og kunnskapsintensiv næring

NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) beregnet forskningsinnsatsen i helseforetakene (i 2013) til i underkant av 3,1 mrd. kr, dvs. 2,6 % av de totale driftskostnadene. Tar vi med all FoU-innsats, også det som er beregnet for UH-sektoren og instituttsektoren ellers, og ser bort fra at noe eventuelt skulle vært knyttet til kommunehelsetjenesten eller næringslivet, blir totalen 7,2 mrd. kr. Ved en slik velvillig beregning får vi en bra andel FoU for sykehusene, men fortsatt ikke veldig imponerende ut fra en vurdering av at kunnskapsintensive virksomheter bør ha en FoU-andel opp mot 10 %, slik man har sett ved en del amerikanske universitetssykehus.

I Norden er helsetjenester i hovedsak et offentlig anliggende og de fleste foretakene er eid av Staten via de regionale helseforetakene. Det er selvsagt mulig å kritisere disse eierne for å være for offensive i FoU-sammenheng, men vi må ikke glemme at deltakelse i forskningsprosjekter også er et virkemiddel for å sikre pasientene rask tilgang til ny type behandling og høy kvalitet i helsetjenestene. Derfor har også Helse- og omsorgsdepartementet gitt pålegg om og ekstra midler til akkurat dette.

Det er viktig å være klar over at Forskningsrådets evaluering av norsk medisinsk forskning tidlig på 2000-tallet, viste at norsk klinisk forskning var gjennomgående svak, med noen få hederlige unntak. Siden helseforetaksreformen har det vært en nødvendig og systematisk satsing på helseforskning i spesialisthelsetjenesten med økt ressursbruk og økt forskningsaktivitet. Særlig den kliniske forskningen har blitt styrket, noe som ble bekreftet ved Forskningsrådets evaluering i 2011 av norsk biologisk og medisinsk forskning. Hoveddelen av denne økte satsingen er framkommet gjennom bruk av sektorens egne midler.

Kan det bli verre, sett fra Torger Reves ståsted?

Skulle det lykkes Reve og andre å legge begrensninger på eiers FoU-innsats fremover er det likevel en risiko for at effekten ikke blir så stor. Helseforskerne har nemlig fått klare signaler om å skaffe mer forskningsmidler fra EU, og de kan vanskelig hindres fra å konkurrere om frie midler. Helseklyngene begynner å få fart på innovasjon og næringsutvikling, og helse er nylig utpekt som ett av de seks satsingsområdene til Innovasjon Norge. Kommunehelsetjenesten må også mer på banen både når det gjelder forskning og innovasjon. I tillegg vil helse trolig fortsatt ha et fortrinn når det gjelder å hente inn forskningsmidler fra privatpersoner, pasientorganisasjoner og fond. Så det er faktisk en risiko, sett fra Reves synspunkt, for at det blir verre. Hvis da ikke noen av de andre aktørene har vilje og finansielle muskler til å ta mer ansvar for sine temaområder.

Hvem skal ta ansvar for å så, ikke bare høste?

Det kan selvsagt, som Reve er inne på, argumenteres med at universitets- og høyskolesektoren må tenke nytt, og flytte ressurser fra medisin til andre temaer. Men undervisningen skal være forskningsbasert, så det er grenser hvor mye man kan gjøre av vridninger her. Hvis det virkelig skal monne noe tror vi derfor at eierne i de andre sektorene må ta et tilsvarende ansvar for forskningen som det Helse- og omsorgsdepartementet og de regionale helseforetakene har gjort, og som det ser ut som petroleumssektoren har gjort - den andre sektoren som utmerker seg i forskningsbarometerets stolpediagram. Det betyr for det første at noen bedriftseiere må tenke lenger enn å få omsatt (rå)varen til høystbydende så fort som mulig, og i alle fall avsette en større del av overskuddet til FoU.

Samtidig viser Statistisk Sentralbyrås nasjonalregnskap at de næringene som kan knyttes til forskningstemaene marin, maritim og fornybar energi er relativt små sammenliknet med produksjon av helsetjenester (SSB Kvartalsregnskap). Så sannsynligheten for at helseforskningen vil fremstå som «dominerende» også fremover er stor, men en konkurranse om å være mest forskningsintensiv kan alle næringer hevde seg i.