Av Silje Opdahl Mathiesen, Kulturhistorisk museum

De fleste forbinder nok museer med originale gjenstander, men museer har også en rekke kopier. Kulturhistorisk museum har en gipskopi av Camminskrinet, et relikvieskrin fra cirka 1000 e.Kr., som nå er gått tapt. Museets kopi ble antagelig laget på slutten av 1800-tallet. Slike kopier kan være en kilde til vår egen museale historie.

Et gammelt skrin

Camminskrinet, også kjent som St. Cordulas relikvieskrin, er et stort skrin, 63 cm langt og 33 cm bredt, laget av en kjerne av tre kledd med 22 utskårne plater av elghorn, holdt sammen av dekorerte bronsebånd. Elghornplatene er dekorert i dyrestil, hvor figurer av firfotinger, fugler, løver og slanger bukter seg rundt i flaten. Denne type dyrestil kalles mammenstil, og daterer skrinet til sent 900-tall eller begynnelsen av 1000-tallet e.Kr.

Skrinet ble antagelig laget i Syd-Skandinavia, og ble oppbevart i St. Johanneskatedralen i Cammin (nå kalt Kamién-Pomorsky) i Vest-Pommern, nåværende Polen, frem til 2. verdenskrig. I løpet av andre verdenskrig forsvant det originale skrinet, og det er nå bare kjent gjennom fotografier og en rekke kopier.

På Kulturhistorisk museum har vi en av disse kopiene - se bildet over. 

Skrinets historie

Camminskrinet er en gjenstand som det knytter seg mange historier til, og mange uløste spørsmål.

Selv om originalen er tapt har denne gjenstanden en sentral plass i vikingtidsforskningen. De dekorerte platene og båndene trekkes frem i stilhistoriske diskusjoner, hvor de plasseres som en overgangsgjenstand: mellom skandinavisk og europeisk, og mellom vikingtid og middelalder.

De dekorerte platene og båndene viser nemlig mange impulser fra samtidig europeisk materiale siden de ikke bare er dekorert med dyr, som var vanlig i Skandinavias kunst på den tiden, men også med plantedekor og planteranker, som viser europeisk tilknytning. Blant annet er det en plate som viser et såkalt livstre, et motiv som gjenkjennes fra kristen ikonografi.

Det er ikke bare dekoren, men også formen på skrinet som er spesiell. Camminskrinet sammenlignes ofte med et annet relikvieskrin fra samme tid, det såkalte Bambergskrinet, og det hevdes at de to skrinene er laget av samme mester.

Der Bambergskrinet har en mer tradisjonell eskefasong, har Camminskrinet buede langsider og et lokk formet som et tak med møne.

Camminskrinet har blitt sammenlignet med vikingtidens hallbygg, og har blitt brukt i rekonstruksjon av vikingtidens langhus med buede langvegger og krummet takform, som det som er bygd ved Fyrkat i Danmark, og langhuset på Vikinggarden ved Nordvegen historiesenter på Avaldsnes i Norge.

11 eller 11 000 jomfruer

Camminskrinet ble som sagt brukt som relikvieskrin, men om det ble laget som dette opprinnelig vet vi ikke. Som relikvieskrin ble det brukt til å oppbevare levninger av den hellige St. Cordula. Cordula var en nær venn av Ursula, datter av en kristen konge i England på 2-300-tallet e.Kr.

Ursula dro på pilegrimsreise til Roma sammen med et reisefølge på 11 000 jomfruer. Høyst sannsynlig er dette tallet overdrevet, kanskje var det 11 jomfruer i Ursulas følge. En av disse var Cordula. 

Reisen gikk bra, men da de på tilbakeveien kom til Köln støtte de på hunnerne som massakrerte jomfruene. Cordula- og Ursulalegenden har fellestrekk med Sunnivalegenden: kristne jomfruer som heller lider martyrdøden enn å overgi seg til hedninger.

Hvis skrinet ble laget i Danmark, hvordan havnet det i en katedral i nåværende Polen?

Det har blitt hevdet at dette skrinet er det selvsamme skrinet som omtales i Snorre Sturlasons Heimskringla. Den danske kongen Erik Emune (konge av Danmark 1134-1137) ga et skrin til Sigurd Jorsalfare, som ga dette videre til Kastellkirken i Kongshelle. Snorre forteller at Kastellkirken i Kongshelle ble plyndret av venderne i 1135, og at skrinet da ble bortført.

Dette kan være en mulig forklaring på hvordan skrinet havnet i Pommern/Polen. Vendere er en fellesbetegnelse for flere vest-slaviske stammer som holdt til i det nåværende nordlige Tyskland, Polen og til dels Tsjekkia i middelalderen. Det vendiske området ble kristnet på 1100-tallet, og store deler av området ble underlagt Roskilde bispesete. I 1175 ble byen Cammin biskopsete, og Camminskrinet kan ha befunnet seg i St. Johanneskatedralen fra den tid og helt frem til 2. verdenskrig.

En tapt original, men mange kopier

Som nevnt er originalen tapt, og skrinet kjennes i dag kun gjennom fotografier og kopier. Kopien vi har på Kulturhistorisk museum er en avstøpning laget av gips som er malt og forgylt for å ligne originalen. På baksiden av kopien er det et stempel. Stempelet avbilder det bavariske våpenskjoldet omkranset av innskriften BAYERISCHES NATIONALMUSEUM.

Kulturhistorisk museum er ikke det eneste museet i Europa som har en kopi av Camminskrinet. Lignende kopier befinner seg i flere museer i Europa, blant annet i Victoria and Albert Museum i London, i Nationalmuseet i København (den danske kopien er datert til 1873), og på Bayerisches Nationalmuseum i München. Bayerisches Nationalmuseum hadde en omfattende kopivirksomhet i andre halvdel av 1800-tallet.

Herr Joseph Kreittmayr hadde et kopiverksted som hadde tillatelse til å lage kopier av museets gjenstander. I en katalog over tilgjengelige kopier fra Kreittmayrs verksted har jeg ikke funnet Camminskrinet, selv om han kopierte «søsterskrinet» Bambergskrinet (som Kulturhistorisk museum også har en gipskopi av, dog uten det samme stempelet).

Hvorfor så mange kopier?

Men hvorfor hadde så mange museer i Europa skaffet seg en kopi av Camminskrinet? I dag tenker vi ofte på et museum som et sted som oppbevarer originalgjenstander, men dette har ikke alltid vært slik. Gipsavstøpninger var populære på 1800-tallet, både til bruk i private hjem, til bruk for kunstnere og kunstundervisning og i museer. Da de såkalte Elgin marbles, Parthenonskulpturene fra Akropolis, ble utstilt i British Museum i London i 1816 bidro dette til å åpne ett nytt marked for gipsavstøpninger i museer. Mange museer ville ha en kopi av Parthenonskulpturene. Det ble etter hvert en omfattende utveksling av kopier mellom museene i Europa.

Mange gipsavstøpninger ble også tatt «på stedet» av gjenstander som ikke befant seg i museer, slik som Camminskrinet. På denne tiden var det de færreste forunt å reise rundt i Europa og besøke attraksjoner. Gipskopier ble en måte å stille ut og vise frem kunstskatter fra andre land på.

Mange museer, deriblant vårt eget Nasjonalgalleri, hadde egne saler viet avstøpninger. På begynnelsen av 1900-tallet ble slike kopier og kopisamlinger gradvis sett på med stadig større mistro, og mange museumskopier ble pakket bort. Dette kan sees i sammenheng med endrede holdninger til autentisitet, noe som blant annet gjenspeiles i hvordan oppfattelsen av ordet kopi og kopiering har forandret seg, slik uttrykket «kopist» etter hvert har fått en negativ klang. Det er imidlertid tegn på at denne litt negative holdningen til museumskopier og kopier på museum er i ferd med å snu. Nye digitale teknikker gjør oss i stand til å kopiere og dele kopier i en hittil ukjent skala. Gamle museumskopier kommer til heder og verdighet igjen som gjenstander i sin egen rett; gjenstander som har en historie det er verdt å finne ut av og fortelle.

Hvor er skrinet i dag?

Det er uløste spørsmål knyttet til det originale Camminskrinet: hva skjedde egentlig med det? De fleste kilder omtaler at skrinet «forsvant» under 2. verdenskrig. Interiøret i St. Johanneskatedralen i Cammin ble nesten helt ødelagt av brann under 2. verdenskrig, men brant også Camminskrinet? Ville ikke en slik skatt blitt reddet ut? I så fall kan man jo bare spekulere på hvor en slik gjenstand kan befinne seg i dag.

Men det er også en rekke spørsmål som knytter seg til kopien av Camminskrinet i Kulturhistorisk museums samling som det er verdt å finne ut av. Når ble den laget og av hvem? Er den samtidig og fra samme verksted som de andre kopiene i museumssamlinger rundt om i Europa? Hvordan foregikk kjøp og salg av museenes gipskopier og hvem var involvert i disse transaksjonene? Dette er problemstillinger som kan bidra til mer viten om vår egen museale historie.