“bank-bank-bank?”…. Oj-oj… jeg sitter musestille….”bank-baNK-BANK?”… nei nei, er det mulig? … “BANK-BANK-BANK!!!” … det får da være måte på da.

Jeg er sikker på at personen der ute ikke vet med sikkerhet at jeg er på kontoret her ved ISTB-1, det teknologiske flaggskipbygget til School of Life Sciences, Arizona State University.

Der blir stille. Bra. Skriv en epost hvis det er noe. Reglene er greie.

Er døra åpen, er bare å komme med spørsmål: planlegging, prioriteringer, forskningsreiser, bestillinger, regninger, budsjett, metoder, instrumentering, eksperimentell design, prøveopparbeidning, databehandling, litteratur eller manusskriving. Jeg ordner.

Er døra lukket, skriv epost. Kanskje jeg er i Norge. Hvem vet.

I dag jobber jeg med ny artikkel og to prosjektrapporter til Norges forskningsråd. Rapportene er kosejobb, mye fint å fortelle.

Artikkelen er en utfordring: jeg har åpenbart ansatt talentfulle mennesker som driver med ting jeg har noe begrenset innsikt i.

Hva innebærer egentlig denne alternative spectrum count-kvantifiseringen av proteomikkdataene våre? Er det en biologisk basis i forskjeller vi ser i forhold til standardkvantifisering mot et antatt kontrollprotein? Eller, er det bare forskjeller i måten teknisk variasjon blir “synlig” på?

Hmmm. Her må det tenkes. Jeg må litt på do også, men det får vente. Jeg burde nok ha lært mer om proteomikk da jeg var student, ja. Men rundt meg ligger datasett som antyder at jeg i studietiden også burde lært mer om nevrobiologi, metabolsk cellebiologi, utviklingsbiologi, kvantitativ genetikk og strukturell proteinanalyse. Vel, vel.

Jeg lytter. … Det er stille på gangen. På tide å lure seg på do. Jeg lister meg ut av kontoret, over gangen og inn på det helautomatiske dametoalettet ved ISTB-1 3rd floor, north wing. Lekkert, men fullt av overraskelser.

“Flusssshhh!” … arrgh. Noen må ta tak i disse overfølsomme dosensorene på avlukke nr 2. Der skylles det ned når du går forbi utenfor!

Vask nr 1 har også vist en gryende tendens til uprovosert vannlating. Kranene åpnes før du har fått på deg klærne!

Jeg stirrer ned på de speilblanke granittflisene og lurer på hvem som bestemte at dametoalettene ved ISTB-1 vaskes 4 ganger daglig. Det virker litt unødvendig.

Tilbake på kontoret. Fortsatt uoppdaget. Fint.

I in-boxen blinker e-post fra post.docen som jobber med microRNAregulering av insulinsignaler. Han skriver han så etter meg tidligere på dagen. Når kan vi diskutere embryoinjeksjonene han har planlagt?

Jeg lyser opp. Endelig!

Disse embryoinjeksjonene lærte jeg i alle fall som student :)