“Er dette greit?”. Jeg myser utover kaffesjappa Macy’s i Flagstaff, Arizona. Vi er på Route 66, USAs Mother Road, ikke langt fra the Grand Canyon, og omgitt av kaktus, grantrær, gnistrende fjelltopper og strålende sol.

Jeg ser etter nøkkelingrediensene til en god dag i Flagstaff: først, et passe stort bord med strømuttak. Jeg nikker tilbake, yepp, jeg ser støpsler langs veggene, bra. Han spør betjeningen om trådløs internett, de nikker også, flott: god kaffe, strøm, internett, jeg er fornøyd, ja dette er greit.

“Ring hvis det er noe.” Han forsvinner ut til prøveinnsamling for et økologieksperiment et sted blant kaktus og granbar. Jeg rigger meg til: strøm til PC, opp med internett og epost, fram med notatene som kreves for dagens prosjekt: innsending av artikkel til The Proceedings of the National Academy of Science, USA – også kalt PNAS.

Over anlegget på Macy’s river Jimi Hendrix til med en amper gitarsolo mens jeg klikker meg gjennom online submission-prosedyren hos pnas.org. Jeg dobbeltsjekker: siste versjon av manus og figurer, et appellerende salgssammendrag av funnene våre, og ikke minst – kontaktlista.

“Well, how many contacts are kind of required then for reasonable chances with ‘top’ journals such as PNAS?” Spørsmålet kom i går på fest hos direktøren for instituttet mitt ved Arizona State University. Det var tidlig kveld i Phoenix, 32 grader Celsius, vi satt ved bassenget hans med god drikke. Studenten så spørrende på meg. Jeg svarte “For regular online submission, I’d say 3.”

Jeg har 4 på lista mi i dag. Jeg klikker mer. Sjekker eposter som forteller hvem som er tilgjengelige denne uka; hvem som raskt kan svare på en epost fra PNAS-kontoret og skrive de positive ordene som kan få akkurat min artikkel gjennom den første utvelgelsen og videre til en dybdevurdering for mulig publikasjon. Jeg setter opp en prioritert rekkefølge og trykker “Submit manuscript files”.

På Macy’s har Jimi Hendrix blitt byttet ut med levende musikk. Ei jente i rød T-skjorte spiller gitar og synger. Hun er virkelig god! Jeg tenker på musikk jeg liker, og forsøker å plassere henne… Litt Tracy Chapman? Med en anelse Nick Cave? Jo, men også noe annet, noe eget. Veldig bra.

Jeg bestiller en ny cappuccino. Tripper litt til musikken og tenker at det burde ikke være slik at man må ha en liste for å bli sett. Jeg får kaffen og er på vei tilbake til PCen da hun i rødt legger ned gitaren og sier hun ikke kommer til Macy’s neste søndag, hun skal spille på flere steder i Nevada og Colorado, og gleder seg. Folk klapper mer.

Jeg smiler. Hun har nok en liste, hun også.