“Hello Gro!” Bert Hölldobler strømmer inn på kontoret mitt med kvikke steg. Jeg reiser meg, fram med handa, her er det viktig å hilse riktig. “Hi Bert, great to see you again so soon!” Bert smiler, 72-åringen er åpenbart i strålende humør.

“Ah, yes, you know we have all these wonderful events coming up!” Bert hinter til lanseringen av boka ‘The Superorganism’  som han nylig skrev i samarbeid med Edward O. Wilson, USAs kanskje mest kjente sosiobiolog og humanist.

Sammen fikk radarparet den prestisjetunge Pulitzer Prisen i 1991 for boka ‘The Ants’. Nå ligger det massive forventninger om ny pris i lufta, og det blir storfest på Arizona State University når ‘The Superorganism’ slippes 5. november i Phoenixs største ørkenpark.

“So, how are you and your group?” Bert ser ivrig på meg. Innen fagfelt som studerer sosiale insekter eller bruker dem som modelldyr er mannen en superstjerne. Og, alltid interessert i å bli oppdatert på forskningsfronten. “Things are going great” svarer jeg. Der er jo helt sant. Bert nikker fornøyd, han vil ha alle detaljer.

Mens jeg viser fram grafer og datautskrifter tenker jeg på hvordan universitetet mitt i USA brukte en ukjent (stor…) pengesum for å rekruttere Bert da han gikk av med pensjon i hjemlandet Tyskland. Universitetet ville bygge verdens beste forskningsmiljø innen feltet hans, og strategien var grei:

Ansett Bert, og lys så ut 8-10 nye professorstillinger innen sosial insektforskning med ham som internasjonal talentmagnet. Helt uhørt i Norge.

“Ah, and don’t forget, you will get a free copy!” Bert er mett på data og tilbake på temaet ‘The Superorganism’. Fine greier tenker jeg, ikke verst dag dette her. Jeg er i godt humør jeg også.

“So, when do you go back to Norway?” Bert sier det med et forsiktig smil og det aner meg hvor samtalen nå er på vei. Jeg sier jeg har billett via London 10. oktober, så det er bare noen dager til. “Ah, I have heard so much about Norway, maybe I could visit your other research group there and give a talk?”

Jeg er ikke i så strålende humør lenger. Når Bert spør om noe sånt er det vel egentlig ikke et spørsmål. Og, det er allerede andre eller tredje gangen han spør.

Jeg ser for meg Bert i Norge. På besøk ved Universitetet for miljø og biovitenskap. Jeg tenker at så godt som ingen der vet hvem han er. Hvor mange ville kommet for å høre på seminaret hans? Fem stykker?? Og jeg ville stå ansvarlig… Jeg begynner å svette.

“Ah, such a beautiful contry!” Bert ser drømmende ut “I would love to see the deep forests and the fjords” Jeg lyser opp og nikker energisk “Yes, yes, amazing!” stemmer jeg i “yes, yes, the fjords of the west coast are magnificent!”

Jeg er reddet! Neste sommer går turen med Bert til mamma og pappa i Molde.