“Color-weave and haircut, or just the weave?” Gina griper om en hårtufs og betrakter tuppene med kritisk blikk. Vi blir enige om at håret nok bør trimmes litt; så går hun igang med fargeveven: blondt, rødbrunt, brunt, blondt, brunt, rødbrunt og mer blondt.

Jeg vifter fornøyd med tærne, de neste timene er avsatt til ekstremselvkos etter en travel forskningsuke. Gina serverer en bunke ferske bilder fra Lake Tahoe, og forteller sprudlende om hyttetur med kjæresten mens hodet mitt dekkes av fargeglade metallfolieinnpakkede hårtufser.

“Nice! And, when is your next trip?” Jeg er ferdig med bildene og ser spørrende på henne. Gina smiler, forteller de skal dra allerede neste dag, hun skal vise ham Grand Canyon, Sedona og så Petrified Forest. Det skal bli gøy!

Jeg betrakter henne i speilet. “What about Tuesday?” sier jeg. “Tuesday?” svarer Gina. “Yes, Tuesday” gjentar jeg, “What about the Election, the vote?”. Gina sier hun ikke skal stemme. Hun har ikke registrert seg, og nå er det for sent.

“So it is difficult to register to vote? spør jeg. Nei, Gina forteller at alle må registrere seg for hvert nytt valg. Man oppgir navn, adresse og kanskje personnummer, men Gina liker ikke å gi bort nummeret sitt. Hun er redd for identitetstyveri, og sier nei når hun blir spurt om registrering.

Gina legger til at hun har ikke fulgt med på TV-debattene heller. Så, hun vet ikke hvem hun skulle stemt på selv om hun hadde vært registrert. Det er jo ikke så lett dette her. “OK” nikker jeg “But what is your unofficial impression? Just from talking with people here, your clients?

Gina blir ivrig! Hun sier at mange av klientene har tenkt å stemme, og at det er mange meninger også. Noen sier de ikke vil stemme på McCain fordi det betyr mer krig. Andre sier de ikke vil stemme på Obama fordi han har lite erfaring og fordi han vil skatte småbedrifter mer.

“Yes, yes” sier jeg “But don’t clients talk about why they would want to vote for one of them?” Gina mister tråden i fargeveven, blondt blir brunt og rødbrunt blir blondt “Huuhn?” hun ser uforstående på meg. “Yes” gjentar jeg, “What would you say is the most-frequently-given argument in favor of voting for McCain, or for Obama?”

Gina tenker, og tenker mer. “Ehrrr, well. Ehrrr, … perhaps that one of them has a health care plan? Is that right? An improved health care plan …Ehrrr, is that McCain or is it Obama?”.

Jeg ser nok litt rart opp på henne, for Gina legger raskt til at det ikke er så viktig hvem som har den helseplanen, siden mange hinter til at de vel uansett stemmer på McCain på tirsdag selv om de sier de støtter Obama hvis noen spør. “Oh really?” utbryter jeg, “But why is that?”

Nå er det Gina sin tur til å se litt rart ned på meg. Hun kremter. “It is …you know, … something with Obama. That is… emotional. And when you find yourself at the polling place on Election Day, alone casting your vote… no one is watching you, what you do. You know?”

Jeg ser ut av vinduet. På fjellene. Jeg tenker på bildene fra Lake Tahoe. Smekre, bleke Gina og den mørke, stilige kjæresten fra Peru. Jeg kikker tilbake på håret mitt i speilet. Alle foliepakkene passer fortsatt på at blonde, rødbrune og brune farger holdes pent på plass.

Jeg tenker at hvis kunnskap og framsyn kan vinne fram over følelsene til Gina’s klienter, da kan vi skifte ut den blonde fargen fra veven neste gang, og feire med svart.