“Velkommen!”. Klokka er 13.01, Regjeringskvartalet, bygning R4, Plenumssalen. Statsråd Tora Aasland står smilende på podiet foran meg. Forsamlingen følger oppmerksomt med i åpningsorienteringen hennes, mange noterer.

Dette er innspillskonferansen for den nye Forskningsmeldningen.

“Vi ønsker at du holder et innlegg hvor du, fra ditt ståsted som forsker, kan gi de innspill som du mener vil være viktig i regjeringens videre arbeid med meldingen“. Hyggelig invitasjon fra Kunnskapsdepartementet! Venter bare på tur. Nr. 18 av 22 innspillere.

Forskningsrådet, UHR, NTNU, Høgskolen i Oslo, Forskningsinstituttenes fellesarena, LO, NHO, Forskerforbundet, Tekna, Studentenes landsforbund, NGI, Elkem AS, Accenture Norge, St. Olavs Hospital, Naturvernforbundet, NOFIMA, og andre.

Dyktige, kunnskapsrike talere med politisk teft: “Struktur, arbeidsdeling, tungt utstyr, vanskelige prioriteringer, 3% BNP målet, internasjonalisering” De snakker så lett om tingene, men det er tyngde bak ordene. “Næringslivet, øremerking, kvalitet, mobilitet”.

Jeg lytter til formuleringene. Jeg kan forstå dem, men under ligger også et eget språk. Et språk jeg ikke kan. Politikk.

Mange er enige om de samme tingene, de samme ordene. Det er flott! Styreledere, rektorer, seniorrådgivere, generalsekretærer, administrerende direktører, og dekaner.

Jeg kikker på punktene til innlegget mitt. Gjennom språkstrømmen fra podiet formuleres de så effektivt, ett for ett.

Jeg blir litt engstelig og tenker “Hva om alle punktene mine legges fram og brukes opp? Hva skal jeg bidra med?” Men, da det blir min tur har jeg fortsatt ett igjen. Ett innspill å formilde. Ett bidrag som er mitt.

Til Forskningsmeldingen. Innspill Nr. 18 (kortet ned littegrann):

“Hei! Jeg heter Gro Amdam og er en fremdragende ung forsker! Jeg har en 20% forskerstilling ved Universitetet for miljø og biovitenskap; men arbeider først og fremst som professor i USA.

Jeg har en stor forskergruppe. Omlag 20 forskere arbeider for meg, og jeg har mange viktige prosjekter. I 2007 fikk jeg dessuten en forskerpris som plasserte meg blant de 15 mest lovende unge forskerne innenfor feltet biomedisin i USA.

Uffda… Dere tenker vel nå, det får da være grenser på selvforherligelse!?!

Men, hva om jeg var en toppidrettsutøver? Innen langrenn? Eller hva om jeg var blant de 15 beste i USA i kunstløp? Da hadde jeg ikke behøvet å presentere meg selv. Dere hadde visst hvem jeg var, alle sammen, hvis jeg var norsk.

Hvorfor denne analogien til idrett? Fordi vi har en forståelse for toppidrettsutøverne, og vi vet at de er litt gærne.

Vi respekterer, vi ivrer, og vi applauderer når våre toppidrettsfolk presser seg på grensen til det fysisk mulige. Og vi forstår at de trenger tilrettelegging for å kunne yte ALT.

Jeg kan love dere: det er like mye “galskap” i forskning.

Når toppforskere presser seg på grensen av menneskelig innsikt og viten, da er det også med store personlige offer. Det krever et enormt engasjement, en enorm energi, en enorm motivasjon, en enorm disiplin.

Derfor, hvis Forskningsmeldingen vil rekruttere, drive fram og beholde de beste hodene i norsk forskning; da må den gjøre det mulig for oss å leve, og få leve vår forskning.

Det må være mulig å gjøre stormkarriere i norsk forskning! Det må ligge et framtidsløfte i noen ressurser slik at de beste kan drive fram sine liv, sin galskap i forskningen. Et eksempel her er ”tenure track” systemet, dvs. rekrutteringsprofessoriater med oppstartspakker, men også strenge evalueringsordninger før fast ansettelse.

Forskningsmeldingen må formidle: Toppforskning drives av toppforskere og deres grupper.

Til slutt viser jeg til Statsrådens åpningsorientering hvor en Nobelprisvinner ble nevnt. Har dere lagt merke til hvordan mange Nobelprisvinnere forteller at viktige svar på forskningsgåtene deres kom til dem i drømmer?

Kanskje det ikke var drømmer? Men hallusinasjoner? For vi vet jo hvor gale de var, og hvor intenst de levde sin forskning. Men Nobelprisen viser også at disse forskerne, gjennom sine liv, kunne gjøre drømmer til virkelighet og til framgang for en hel verden.

Min oppfordring til Statsråden og Forskningsmeldingen er denne: La norske forskere få oppleve en slik virkelighet de også.”

For mer informasjon om innspillskonferansen, se dagens utgave av Morgenbladet.