“Hello Mrs., … Mrs.?” Det er fredag morgen utenfor den amerikanske ambassaden i Henrik Ibsens gate, Oslo. “… Mrs.??”

Jeg står i køen utenfor ambassadegjerdet etter grytidlig togtur fra universitetet i Ǻs, og legger knapt merke til vakten som vil se på papirene mine. “… Mrs.??!!”

Jeg ristes ut av den bedøvende søvnigheten: “Oh sorry Sir, yes sure, here…” Jeg roter i skulderveska etter mappa med visumpapirene som skal sikre meg ny innreise til Phoenix, Arizona, USA.

Phoenix, en typisk amerikansk storby med kvartal på kvartal med boliger, butikker, restauranter, klubber, sportsarenaer, parker og slum. En storby med 4 millioner innbyggere, og hjem for Arizona State University, USAs største universitet med omlag 65 000 studenter.

Det er der halvparten av forskningsgruppa mi holder til, det er der jeg underviser, det er der mannen min studerer, og det er Arizona State University som betaler mesteparten av lønna mi. Så ja, i det hele tatt, mange gode grunner til å ønske seg grei innreisetillatelse fra Norge til Arizona, USA.

“Mrs.? …”, “Yes, here they are, see, printouts confirm I have an appointment for my visa renewal at 8.30 am”, “Well, I am sorry Mrs., but I must ask you to step out of the line. Your purse is too big. Please walk over to the Nationaltheatret train station and leave the purse in a locker box; just bring your paperwork back, anytime before 11.30 am is fine”.

Et kort øyebikk er det stille i hodet mitt. Jeg er vant til overraskelser fra ambassadeansatte, men denne var ny. For stor veske? For STOR veske? Hvordan er det mulig? Jeg hadde jo den samme veska sist gang?

Sist gang var juli 2007 da passet mitt måtte undersøkes i bakkant av en noe uheldig episode i Israel, der jeg endte opp i timelange forhør under mistanke om at passet var falskt. Det var jo bare littegranne slitt, og så hadde jeg teipet det litt for å holde det sammen, med laboratorieteip. Det er jo solide saker.

Vel, uansett, veska mi var ikke for stor da. Jeg ser på vakten, kjenner trøtthet og irritasjon velte innover meg, men tar lydig et noe nølende skritt ut av køen. Da ser jeg ham, 4 personer lengre framme står en fyr med ENDA storre veske enn meg! Jeg bråstopper.

“Excuse me Sir. Sir? The gentleman there, his bag is significantly bigger than mine. See? How can it be that I must leave the line when he hasn’t? Would it be OK that I stay, see my purse is very flexible, it folds together, does not take up much space?” …

Jeg venter… Jeg føler jeg har et, kanskje flere gode poenger… Jeg tenker at jeg kanskje slipper å miste plassen min i køen, at jeg kanskje slipper å gå til Nationaltheatret, at jeg kanskje kan få sove litt, ganske snart, det ble jo bare 3 timer siste natta etter nær oppfølging av et eksperiment i USA via epost og telefon. Tidsforskjellen er tross alt 9 timer, så hva med litt empati? Veska er da ikke så stor?

“Oh, sorry Mrs. Actually, it is not the size of your purse that is the real problem, it is the fact that you have a PC laptop in it. Please, now, leave the line”. …

Jeg blir så underlig innvendig. En mørk følelse drevet av frustrasjon og raseri tar form et sted rundt den bronkiale regionen av brystkassa mi, og den veller opp og tar over ansiktsmuskulaturen idet hjernen min tenker “Nei nei, Gro, det er greit at du er trøtt, og litt hissig av natur, med dette her, det du tenker nå, det er ikke spesielt lurt…”

I skrivende stund er jeg tilbake hos forskningsgruppa mi i Phoneix. Jeg fikk med andre ord nytt arbeidsvisum på tross av eksplosjonsartet opptreden foran sikkerhetskameraene ved ambassaden i Henrik Ibsens gate.

Oppførselen min falt ganske sikkert inn under kategorien “truende”, men dette er et av de forutsigbare trekkene ved det amerikanske systemet: dersom du er tilstrekkelig nyttig for landet USA, har god økonomi, “uproblematisk” nasjonal og kulturell bakgrunn, samt avstår fra fristelsen til å ta med for store væskemengder på flytur, da er det mye annet som lar seg ordne, relativt greit :)