Livlig på håkjerringtoktet

Skrevet av Julius Nielsen og Kim Præbel, UiT Norges Arktiske Universitet

Nord-Norge viste seg i dag fra sin smukkeste side og gav os perfekt vær for fiske og belønnet os med to håkjerringer. Dette var dagen vi har drømt og pratet om på genetikklaboratoriet når vi har følt at mørketiden aldri tar slutt.

Den første haien

Det var med stor spenning at vi dro opp den første langlinen i dag og vi var meget lettede da den første håkjerring var et faktum (som vi skrev om tidligere i dag). Toktet føles da allerede som en suksess.

Nærbilde av den første håkjerring på toktet. Denne håkjerringen hadde en parasitt (Copepoda) på øyet. Det har de fleste håkjerring og det er i litteraturen blitt foreslått at denne parasitt ødelegger synet til haien. (Foto: Julius Nielsen)
Nærbilde av den første håkjerring på toktet. Denne håkjerringen hadde en parasitt (Copepoda) på øyet. Det har de fleste håkjerring og det er i litteraturen blitt foreslått at denne parasitt ødelegger synet til haien. (Foto: Julius Nielsen)

Vi jobber ikke med haiene direkte fra F/F Johan Ruud, da avstanden fra dekket til vannoverflaten er for stor til at vi forsvarlig kan håndtere de store dyr. Når kraftblokken på J. Ruud har dratt opp langlinen, hopper vi derfor i gummibåten og skyver os bort fra skipet. Håkjerringen har vi med i tau festet til kjettingen og kroken. Dernest fester vi et tau rundt halen for da har vi mer kontroll på de store dyr når vi skal ta prøver. Håkjerringen er beskrevet som en sløv fisk, men dem som har håndtert dem vet at de er sterke og at det skal mye til å håndtere en fisk på nesten et halvt tonn. Den første haien vi fikk opp i dag kan ikke ha sittet lenge på kroken for den var meget livlig og det er bra med tanke på at den skal slippes fri. Vi fikk målt lengden til 3,14 meter hvilket tilsvarer en vekt på sirka 280 kg. Vi tog også en liten bit av ryggfinnen til våre DNA analyser og mange bilder av ulike områder på kroppen for senere å kunne undersøke om f.eks. variasjonen i kroppsfarge (grå, brun, plettet) hos haiene avhenger av hvilken populasjon eller geografiske område de stammer fra. Bildene brukes også til senere identifikasjon av parasitter og bestemmelse av ulike kroppsmål.

Håkjerringen filmes og det tas bilder over og under vann. Her er Kim Præbel ute i gummibåten for å ta undervannsbilder.  (Foto: Julius Nielsen)
Håkjerringen filmes og det tas bilder over og under vann. Her er Kim Præbel ute i gummibåten for å ta undervannsbilder. (Foto: Julius Nielsen)

Vi tar også prøver for å kunne kartlegge håkjerringens bakteriesamfunn, noe som er blitt relatert til utviklingen av immunsystem hos mennesker. Vi innsamler bakterieprøver med de samme vattpinner som brukes i rettsmedisinske DNA undersøkelser men våre prøver må tas tre ganger per sted og vi må også ta prøver av vann og luft for senere å kunne kompensere for DNA forurensing fra omgivelsene. Vi er fremdeles i startfasen med denne kartleggingen, men vi mener at det er viktig å utnytte hvert dyr best mulig. Vi tar prøvene så fort så mulig da vi ønsker at dyret kun er kort tid i overflaten.

Den neste håkjerringen

John F. Steffensen har akkurat hektet en håkjerring av langlinen. (Foto: Julius Nielsen)
John F. Steffensen har akkurat hektet en håkjerring av langlinen. (Foto: Julius Nielsen)

Det var også en håkjerring på den neste langlinen. Denne haien var også en hunn og litt større (3,54 meter) enn den første. Dessverre hadde håkjerringen slukt kroken slik at den var festet seg nede i magen og haien var død da den kom til overflaten. Det skjer at man får en død hai opp fra dypet, men for det meste skylles det at andre håkjerringer har gått til angrep på en hai som er fanget på langlinen – brutalt. Men det er uansett trist å se et så karismatisk dyr dødt. Vi har dog god nytte av de døde haier, da de gir os mulighet for å undersøke andre aspekter av haiens ukjente biologi, så som sansefysiologi, toksikologi, fødeøkologi, og vekstbiologi.

Nærbilde av håkjerring  (Foto: Julius Nielsen)
Nærbilde av håkjerring (Foto: Julius Nielsen)

Alt i alt har dette vært en bra dag for toktet. Det er fremdeles livlig aktivitet i laboratoriet. Her er Master student Inaki J.T. Roca ved å lave eksperimenter som skal bidra med mer viten om synet til håkjerringen, men dette kommer det snart mer om på bloggen.

Katja Häkli og Julius Nielsen agner kroker til de neste langlinene  (Foto: Kim Præbel)
Katja Häkli og Julius Nielsen agner kroker til de neste langlinene (Foto: Kim Præbel)