Jeg synes dinosaurer er kule, og følger derfor nøye med på om det beskrives nye arter av kjempene. Det skjer ikke sjelden – gjennomsnittlig beskrives det vel kanskje én ny dinosaurart i måneden på verdensbasis.

Men hva er egentlig en art? Jeg trodde det var lett – en sjimpanse er ikke et menneske, og i hvert fall ikke en komodovaran.

Problemet er bare at arter til en viss grad er kunstige skiller vi mennesker setter opp for å kunne prate om dyra. Så iblant kan det være små ting som leveområde eller diett som skiller, eller du må helt ned på genetisk nivå for å se forskjell på to tilsynelatende like kryp.

Visste du for eksempel at vi har minst 203 forskjellige biearter i Norge?

Dinosaurer er kroneksempelet på vanskelig taksonomi, fordi vi ikke kan se på atferden deres eller dietten eller egentlig noe særlig utover utseende og leveområder for å skille dem fra hverandre (med mindre du tyr til Spielbergs klassiker Jurassic Park, da).

Dagens sak om Triceratops og Torosaurus er et typisk eksempel slike problematiske artsskiller:

To arter som er ganske like er såpass ulike at man lett kan argumentere både for at de er to varianter av samme art, og for at de er to forskjellige arter. Dermed må vi utenforstående forsøke å vurdere metodene forskerne har brukt for å komme til sine konklusjoner, og se hvilken som er best. Skal jeg som journalist gjøre det? Eller skal jeg overlate det til leseren?

Én ting er sikkert: jeg har ikke nok faglig tyngde til å vurdere argumentene deres opp mot hverandre. Faktisk har jeg knapt noen faglig tyngde i det hele tatt, for jeg har ikke én time geologi utover videregående. Løsningen blir, som ofte er tilfellet i media, at jeg ringer en uavhengig ekspert – som egentlig er ekspert på andre typer bein – og får henne til å i det minste kvalifisere og vekte de to metodene som er brukt.

Ikke ideelt, men kanskje bedre en den litt schizofrene løsningen å la de to totalt motstridende konklusjonene stå for seg selv.

Men:

Er det virkelig mulig at to vitenskapsmenn sitter med nøyaktig det samme materialet foran seg, med den samme faglige bakgrunnen, og fornøyd erklærer at ”Nei, her er det ingen tvil om at det er jeg som har rett, og han andre typen er fullstendig på jordet.”?

Virkelig? Ingen tvil?

Noe lettere blir det ikke når vi vet at noe av det beste en paleontolog kan gjøre for å komme seg oppover på karrierestigen, er å navngi nye arter.

Det kan vel knapt sies mange nok ganger: Forskere er mennesker som alle oss andre, de er ikke uhildete roboter som sitter og knotrer frem resultater, uavhengig av prestisje og egoisme og idealisme og overbevisning.

Og så, etter at jeg har lest meg gjennom vitenskapelige studier med fremmedordboka lett tilgjengelig og endelig tror jeg har skjønt hvorfor forskerne kommer til så forskjellige løsninger, da slår det meg:

Herregud, har det egentlig noe å si?

Dinosaurene døde ut for mange millioner år siden, og den praktiske betydningen av om Triceratops var Torosaurus eller ikke er nesten lik null. Fordelen med å ikke være forsker er at jeg egentlig kan velge hva jeg vil mene selv – jeg synes det er morsomt å se for meg at det var massevis av dinosaurer, og velger derfor å tro at de to var to forskjellige arter. Eller vent, nei, tenk om de faktisk forandret seg så mye at Triceratops endte opp med å se ut som Torosaurus. Hvor fett hadde ikke det vært?

Eller! Tenk om Triceratops egentlig er babyen, og Torosaurus er ungdommen, og den voksne dinosauren er en ukjent kjempe vi bare tilfeldigvis ikke har funnet ennå som var så stor som en Apatosaurus og hadde 12 horn på hodet?

Det kan jo like gjerne være løsningen for alt jeg vet.

Innen Spielbergs DNA-spleiseteknologi blir virkelighet (og jeg håper det er snart!), vil veldig mange slike dinosaurspørsmål besvares med et rungende ”vi får være enige om å være uenige”.