
Arkiv: Hanne Østli Jakobsens blogg
Blogginnlegg 2010-2012. Hanne Østli Jakobsen, journalist, forskning.no
Hollywoodvitenskap på absolutt bunnivå
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
I dag har storfilmen Splice premiere på norske kinoer. Filmen har blitt svært så kontroversiell i USA, mest av alt fordi den pusher noen grenser for hva som er greit å vise og/eller gjøre i vitenskapens navn.
Men hvilken vitenskap?
Det er ikke vanskelig å bli provosert av Splice - men det er ikke på grunn av vitenskapen den viser. Det er heller på grunn av vitenskapen den tråkker på.
Handlingen er i korte trekk denne: et ungt “too cool for school” forskerpar har oppnådd et enormt gjennombrudd ved å spleise genene til noe sånt som seks-sju forskjellige arter. Resultatet er en hudfarget, kjøttdeigklump av en skapning - men med kjønn, munn og (hvem vet hvorfor?) en brodd.
Men vitenskapen lar seg ikke stanse, og forskerne får en ny idé: hva om vi legger til mennesket i miksen…?
Det har kommet flere filmer de siste årene som drar på ny teknologi og forskning for å drive handlingen. Forskjellen mellom for eksempel Inception og Splice er imidlertid at mens vitenskapen ligger som et usynlig premiss i førstnevnte, er den det sentrale handlingspunktet og drivkraften i Splice.


Da burde det vitterligen være lov å kreve et visst minimumsnivå av sammenheng og logisk bærekraft.
Hva tenker du for eksempel om dette:
Forsker tar gener fra hund, katt, høne, mus, fisk og kanskje et par andre arter, spleiser hele greia og lar resultatet få utvikle seg. Resultatet blir en deigklump av en skapning.
Men ta gener fra hund, katt, høne, mus, fisk og legger til en dæsj MENNESKE - og resultatet blir ei dame med noe bred øyenstilling, et ekstra ledd på beina, hale med brodd og noe som best kan beskrives som dragevinger.
Vent, hæ?
Og dette er ikke den eneste måten menneskegenet viser sin utrolige dominans:
Denne skapningen - som får navnet Dren og må gå i kjole - utviser i tillegg stort sett bare menneskelig atferd. Hun har ikke språk, i hvert fall ikke i vår forstand, men klikker av glede og klapper i hendene når alt er bra.
Dette hadde vært vel og bra om atferden dukket opp etter hvert som hun ble eldre, og dermed kunne tilskrives oppdragelsen i et menneskelig miljø. Men alt for mye av denne atferden er der så tidlig at det heller ikke kan være forklaringen.
Det er greit, innenfor filmlogikken er det klart Dren må bli en dame vi skal kunne relatere oss til - og ei ganske heit ei i tillegg. Det er vanskelig å selge en film med en blobb i hovedrollen.
Det gjør det allikevel ikke noe mindre provoserende at vitenskapen slenges inn som et hendig drivelement for å legge til rette for akkurat den handlingen regissøren ønsker seg, men dessverre ikke har fantasi nok til å gjøre troverdig.
Det er som å avslutte boka di med “og så våknet hun”.
Vitenskap og forskning både kan og bør ha en stor rolle i Hollywood, for på film har man mulighet til å ta opp dilemmaer og fokusere på tema som ennå ikke er helt stuerene i resten av verden.
Tenk for eksempel hva Matrix gjorde med hvordan vi tenker på teknologien rundt oss. Genspleising og hvilke muligheter slik teknologi gir er et ekstremt spennende tema med mange og vanskelige problemstillinger. Lar man etikk og moral seile sin egen sjø, står man igjen med noe av det mest fascinerende vi kan tenke oss: hva hvis…?
Splice ble dessverre aldri noe mer enn en opportunistisk mulighet til å vise en løpende, lettkledd dame med vinger til det gjengse kinopublikum.
Kanskje noen andre kan ta utfordringen mer på alvor?