Akkurat nå utspilles det en ganske intens kamp om det akademiske herredømme i de tre nordligste fylkene. Det handler ikke bare om hvor man får mest forskning ut av hver krone, like viktig er status, sentralisering og kampen om pengene som følger studentene.

Ikke før hadde Høgskolen i Bodø blitt til Universitetet i Nordland, folk har begynt å bli vant til logoen, så forsvant Høgskolen i Finnmark. Innlemmet i Universitetet i Tromsø (som bytta navn til UiT Norges arktiske universitet) fikk både Alta, Hammerfest og Kirkenes en bit av akademisk selvfølelse.

Dette er Nord-Norge folkens, og akkurat som alle andre regioner i Norge så krangles det internt så busta fyker. Flytting av et fergeleie er nok til at minst tre kommuner forlanger hoder kuttet og at nå må minst en statsråd foreta seg noe. Så det å klare det UiT, anført av tidligere rektor Jarle Aarbakke, klarte i Finnmark aspirerer til en liten fredspris.
Nå er det Anne Husebekk, den nye rektoren ved UiT Norges arktiske universitet, som står på barrikadene. På den andre siden står rektor ved Universitetet i Nordland, Pål Pedersen.
Begge gjør seg lekker for å slå kloa i de fire høgskolene som fortsatt eksisterer; Harstad, Narvik, Nesna og Samisk høgskole i Kautokeino.

Årsaka til at det hele aktualiseres er at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har sagt klart fra: Dere får finne ut av dette, det er alt for mange akademiske enheter i Nord-Norge, så dere får vær så god slå dere sammen på en eller annen måte. Hvis ikke dere gjør det kommer jeg til å gjøre det, og det vil skje før all snøen har lagt seg skikkelig i Tromsø!
Og som ikke det var nok: Isaksen har ingen planer om å ta veien via Stortinget for å banke dette igjennom, det trenger han ikke.

Forståelig nok, som så mange andre steder så handler om størrelse i landets lille akademiske verden. Det meste dreier seg om å få flest mulig studenter, for med dem følger pengene. Opprettelsen av blant annet Universitetet i Nordland har stressa opp Tromsø. Før var det fire universiteter i Norge, nå er det åtte. Dermed må alle skjerpe seg slik at de opprettholder, aller helst øker, studentmassen.

I neste uke skal universitetene og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen til Bodø for å møte ledelsen for de berørte høgskolene, samt ledelsen ved Universitetet i Nordland og UiT Norges arktiske universitet.
Ser du på saken fra Harstad, Narvik, Nesna eller Kautokeino handler det like mye om muligheten til fortsatt å ha kontrollen over et studietilbud etter videregående skole. Det handler om selvfølelse og om noe så enkelt som arbeidsplasser.

Juvelen i krona, hvis man kan kalle det for det, er det teknologiske miljøet ved Høgskolen i Narvik. Både Bodø og Tromsø sikler etter dette. De tre andre skolene skal de nok greit håndtere med en campusstatus, til nød et institutt.  (I Finnmark ble løsninga et eget Finnmarksfakultet). I Harstad er det merkelig stille, det kan virke som de har forstått hvilken vei det går uansett hva de sier.

Den som får Narvik – hvis det skulle skje – slår kloa i det som kan bli en framtidig hjørnestein for utdanninga Bodø eller Tromsø. Teknologiutdanning vil være sentral i landsdelen i åra som kommer, skal man tro de som driver innen petroleum- og bergverkindustrien. Miløret i Narvik har over mange år vært sterke, men i forhold til for eksempel NTNU i Trondheim er de ei mygg.

I Narvik vet de ikke helt hva de vil. De er skvisa inn i en bykamp mellom Bodø og Tromsø, der de ikke får stille med annet enn benkeslitere. På en eller annen måte vil de tape uansett.

Mens jeg skriver dette, melder NRK i Troms at det fortsatt er uklart om det blir et eller to universitet i Nord-Norge. Kilden er statssekretær i Kunskapsdepartementet, Bjørnar Haugstad.

Uansett hva de bestemmer seg for i departmenetet, bråk kommer det til å bli!